Diskusjonen og hendelsene i for- og etterkant av at Jyllands-Posten publiserte karikaturer av profeten Muhammed er av interesse på mange måter. Den viser betydningen av globalisert kommunikasjon, regional multikulturalisme, internasjonale og lokale politiske forhold, og selvfølgelig religion oppi det hele.

Jeg skal ikke begi meg særlig inn på hverken islams forhold til bilder og profeten, eller spørsmål om globalisering. Det jeg skal si litt generelt om, er hvordan slike konflikter trekker veksler på misvisende teorier om kollektiv identitet. I samme omgang skal jeg vise hvordan andre typer teorier om “etnisitet” kan bidra til å kaste lys over hva det er som skjer.

Samfunn er fellesskapsfølelse

La meg først stipulere følgende: Et samfunn er noe mer enn bare bestemte institusjoner. Samfunn impliserer også en følelse av fellesskap, av samhørighet og (i større eller mindre grad) felles identitet. Denne følelsen skapes, opprettholdes og forandres kontinuerlig av en kollektiv samtale. “Samtalen” forteller hvem og hva som er vårt “vi” og forutsetter derfor også alltid noe og noen som er annerledes.

Et samfunn, selv det minste fellesskap, er sammensatt slik at det finnes potensielle konfliktområder og muligheter for å danne forskjellige lojalitetsbånd i forhold til konflikter. Hvis man f.eks. skal holde et slektsbasert fellesskap sammen, kan man appellere nettopp til slektskapet og dets opprinnelse som felles bånd. Men når det er interessekonflikt mellom to personer i slekten, kan man splitte det større fellesskapet ved å appellere til forskjellige “grener” av familietreet.

Slik kan man endre kollektiv identitet ved å flytte fokus for fellesskapsfølelsen. I praksis skaper man en ny tanke om fellesskap, og dermed en annen identitet. Ved å vektlegge religion over nasjon, kan man for eksempel. si at en ekte serber er ortodoks, en ekte kroat er katolikk. Når en slik tanke får gjennomslag på ulikt vis, blir “jugoslav” noe som tilhører fortiden.

Eksempelet illustrerer også problemet med “rest”-kategorien, det alt for enkle i medial omgang med etnisiteter. Når religion og etnisitet blir synonymisert, faller blandingskategoriene utenfor. Hva med bosniere? Hva når familier består av kryssende identiteter, og “markøren” religion spiller mindre rolle enn slektskap?

Interesser, fellesskap og gruppedannelser er alltid sammensatt. Jo mer vi ser individer og lokalt samspill, jo mindre hjelp får vi (som oftest) av de grove kategoriseringene.

Naturlig eller konstruert etnisitet?

Det er allikevel forståelig at vi griper til slike enkle kategorier når vi skal kategorisere etnisitet. Det er også forståelig at vi så langt mulig bruker språkgrupper og religiøs tilhørighet som etniske markører. Ikke bare fordi det er enkelt, men også fordi det ofte har en viss fornuft - og fordi det virker “naturlig”.

En av grunnene til at det virker naturlig å gjøre det slik, er fordi vi tenker med en århundrer gammel teori om etnisitet. Såkalt “primordialistisk” etnisitetstenkning knytter etnisk identitet til land, språk og religion som noe som nærmest impliserer hverandre. Identitet ses som nedarvet og naturlig. Det er med denne typen forutsetninger den ellers idiotiske tanken om tidlig bosetting på det som nå er norsk territorium kan omtales som “den første nordmann”.

Slik identitetstenkning er velegnet i nasjonsbyggende prosjekter. Den sier at et “vi” er noe opprinnelig, stabilt og har naturlige grenser til andre grupper.

Men identitetsdannelse er ikke helt slik. Det er alltid potensielle bruddlinjer som gjør “vi”-et mindre og alltid potensielle allianser som gjør det større. I nyere etnisitetsteori ser vi derfor mange teorier som vektlegger hvordan kollektiv identitet hele tiden skapes. Grupper er ikke noe som finnes helt naturlig. De skapes ved at noen aktivt trekker grenser mellom det noen vil inkludere som “oss” og det de vil utelukke som “andre”.

Identitet kan i slike sammenhenger snarere betraktes som noe taktisk, som blant annet utspilles på en politisk arena. “Etniske” grenser blir i lys av slike teorier ikke stabile og gitte, men skapes, mobiliseres og debatteres kontinuerlig. Medlemskap er også noe man velger, akkurat som man velger hvordan man utøver sin identitet.

Noen vektlegger hvordan individ selv velger hvordan de spiller slike roller (“radikal” konstruktivisme). Andre protesterer, og understreker at valgene ikke er fullt ut frie. Allerede eksisterende gruppedannelser utøver ikke bare innflytelse, men også direkte makt, over hva slags identitet enkeltmennesker får anledning til å velge. Opprinnelse, sted, språk, slektskap - og iblant religion - kan være viktige faktorer, fordi enkeltmennesker sosialiseres inn i fellesskap som i større og mindre grad er basert på slike faktorer.

Da er man heller ikke ubundet. Det betyr ikke at man ikke kan være aktiv medskaper av nye roller og identiteter. I slike moderat konstruktivistiske teorier er etnisitet fortsatt fleksibelt, skapt gjennom samhandling heller enn tidløst fastlagt. Spillet om kollektiv identitet er i lys av slike teorier enda mer komplisert, fordi det kan involvere mange forskjellige krefter og motkrefter.

Hvordan kan dette belyse noe som helst av dagens situasjon?

Jeg tror det kan si noe om hva slags retoriske krefter som settes i spill, noe om hvordan temaene “respektløshet” og “ytringsfrihet” kan brukes til å mobilisere rundt forskjellige forsøk på identitetskonstruksjon.

Alt dette kan bare bli kort og lite fyllestgjørende, men la oss forsøke allikevel.

Bakgrunn og utvikling

Hvis vi ser bakgrunnen for den første publiseringen av karikaturtegningene, så inkluderer den følgende. En islamkritisk barnebokforfattter fikk ikke tegnere til sin bok om Muhammed og islam. Den konservative avisen Jyllands-Posten, som ellers unnlater å trykke blasfemiske tegninger om kristendommen, reagerer på den frykt og selvsensur tegnere (og andre) viser. Som “protest” ber de tegnere om å karikere profeten. Muslimer, som andre borgere, må finne seg i å bli satirisert, ingenting får være hellig.

Ved å behandle islam og muslimer på lik linje med det kristne og kristendom jevnlig blir behandlet (men altså ikke av dem selv), vil man “sette skapet på plass”. Dersom muslimer vil tilhøre fellesskapet, må de finne seg i såpass, for frykten får ikke rå. Ytringsfriheten gjelder.

Noe tilsvarende kan man kanskje si om den langt mer kristelige “avisen” Magazinet, som heller ikke er kjent for å ønske blasfemi og latterliggjøring av religion velkommen. Paradoksalt nok gjør en publikasjon som gjerne ser at kristendom gjennomsyrer samfunnet, sekularisme og total ytringsfrihet til markør for “ekte norsk”.

Alt dette er, vel og merke, deres fullstendige rett. I et åpent samfunn må man vente at ulike interesser medfører at ytringsfriheten får slike uttrykk. Og i den grad man føler seg forpliktet av den samme forståelsen av ytringsfrihet, så vil det være med på å bringe en inn i en (begrenset) fellesskapsfølelse med dem som kom med ytringen.

Men det er noe mer i spill. Det skyldes at ytringsretten gjøres emblematisk for sekulært demokrati og vestlige verdier. Det er allerede en eksplisitt idé om annerledeshet på plass. Frykten for og idéen om islam som usivilisert, teokratisk, lukket og voldelig lurer i bakkant, som motiverende faktor: “Finn dere i dette, eller demonstrer at vi har rett”.

Det er bare ikke så lett å finne seg i, selv om mange faktisk ikke bryr seg så veldig. Det tar tid å mobilisere fornærmelse nok, på tross av at handlingen faktisk bryter mot noen veldig klare konvensjoner. Profetens skikkelse er, på tross av at man understreker at han var et vanlig menneske, holdt meget høyt i hevd. Hans liv er forbilde, idéelt sett, for en hver muslim. Å fornærme ham, er like mye å tråkke på mange troende som en fornærmelse mot Jesus.

At man i tillegg gjør det ved hjelp av bilder, når så store deler av islam holder på at man ikke skal vise bilder profeten, gjør det ikke stort bedre. Når det i tillegg spres over hele verden, med alle mulige lokale og internasjonale bevegggrunner for å skape uro, blir mulighetene for problemer mange.

Dermed blir karikaturene en nær ideell sak å mobilisere på. Respekten for profeten på den ene siden mot respekten for ytringsfrihet på den andre. Innvandringskritikere kan fremstille seg som demokratiets forpost som avslører femtekolonister. Jihadister og radikale islamister kan fremstille seg som forsvarere av islam.

Ikke uunngåelig

Det betyr på ingen måte at kraftige (og voldelige) reaksjoner var uunngåelige. Det sier bare noe om hvilket repertoar de hadde å spille på som ønsket å mobilisere til protest.

Muslimer kommer, som kristne, i de fleste varianter. Og som med “kristen”, “norsk” eller lignende, er “muslim” én del av identiteten, og hva som teller tyngst varierer med tid og sted og fra person til person. Noen lar seg ikke mobilisere, fordi det følte fellesskapet med de som mobiliserer ikke er så sterkt. Av Kairos 15 millioner innbyggere demonstrerte noen få tusen, av Istanbuls 11 millioner demonstrerte noen hundre.

Andre kommer i klemmen. De lar seg gjerne mobilisere som “god muslim”, samtidig som de også er f.eks. norske, danske, moderate, for ytringsfrihet - og en rekke andre faktorer som varierer lokalt. Her får vi blant annet de som deltok i deler av demonstrasjonene, men som nektet å være med på opptøyer.

Alle steder kan moderate imidlertid støte på problemer som skyldes at andre insisterer på at man “er” enten det ene eller det andre. Enten er man for ytringsfrihet, eller man er ikke god nordmann. Enten er man for forbud mot håning av profeten, eller man er ikke god muslim.

De som stiller seg imellom, kjemper i praksis mot en “primordialistisk” etnisitetsforståelse som bruker de ulike delene av identiteten som nettopp fullstendige motsetninger. En moderat sekularisme eller sekularisert islam blir avvist. “Vesten” er på én måte, og “islam” det motsatte.

Når vi ser på mangfoldet av responser ser vi imidlertid et helt annet bilde. På tross av at jihadister og mindre ekstreme islamister insisterer på at “alle muslimer” er dypt såret, insisterer noen på at de ikke er så skadelidende. Og når de mest ekstreme forsøker å mobilisere til vold, så snur de aller fleste ryggen til og går hjem.

Det betyr på ingen måte at ikke presset fra fellesskapet er tilstede, at det ikke trekker og drar og splitter. Når det trekkes hardt fra begge kanter, øker presset på å velge identitet. Begge hold er tilbøyelige til å bruke det ekstreme som det typiske. Men så langt i denne konflikten har det vært tydelige krefter som understreker at det er god plass i midten. Midt i mellom påberopte essensielle verdisett og reelle konflikter, så er det mennesker som tenker, velger, diskuterer og konstruerer identitet på tvers av krav til ren tilhørighet.

Litteratur

Lincoln, Bruce. 1989. Discourse and the Construction of Society. University of Chicago.

Lincoln, Bruce. 1999. Conflict. i Taylor, Mark C. (red.) Critical Terms for Religious Studies. University of Chicago.

Mackay, D. Bruce. 2000. Ethnicity. i Willi Braun & Russell T. McCutcheon (red.): Guide to the Study of Religion. Cassell.

Wikipedia om bakgrunn og forløp for kontroverset

Noen meningsytringer:

Daniel Pipes.

Jan Guillou.

Nalin Pekgul.