Havforskningsinstituttet gjennomførte tellinger av både grønlandssel og klappmyss i Vesterisen i 2012. Resultatene viser at klappmyssen, som har vært fredet siden 2007, stadig sliter med lave bestandstall.

Grønlandsselbestanden på sin side har økt jevnt etter 1970, men nye tall fra tellingen i 2012 viser stagnasjon. Dette til tross for at fangsten i flere tiår har ligget langt under likevektsnivået, det vil si det nivået som skal til for å stabilisere bestanden.

Selbestandenes utfordringer

Vi kan ikke se bort fra at problemene til både grønlandssel og klappmyss kan ha sammenheng med reduksjonen i isdekke.

Isdekket i Vesterisen er i dag betydelig mindre enn for 20 – 30 år siden. Iskanten i mars og april ligger nå gjerne nærmere 150 – 200 nautiske mil vest for Jan Mayen, mens den bare for noen få tiår siden lå helt ute ved øya. Isdekket i Kvitsjøen fryser i dag til betydelig seinere på vinteren enn for bare fem – ti år siden, og isen er gjennomgående mye tynnere enn før.

Kombinasjonen mindre tilgjengelig drivis som i tillegg er mer åpen og med betydelig tynnere flak, representerer utvilsomt en forringelse av det livsviktige ynglehabitatet for grønlandssel og klappmyss.

I Canada har det i enkelte år med vanskelige isforhold, som i 2010 og 2011, vært observert massedødelighet blant grønlandsselunger. Lignende forhold er observert for grønlandssel i Kvitsjøen der kombinasjonen dårlig is og vanskelige strømforhold i enkelte år kunne slå ut store deler av et ungekull.

Truet av rovdyrangrep

Reduksjonen i isdekke gjør også selungene mer sårbare for rovdyrangrep.

I Vesteris-området spiser isbjørn mindre ringsel, vanligvis dens viktigste matkilde, og mer grønlandssel- og klappmyssunger enn tidligere. Dette skyldes at isdekket blir mindre og yngleområdene presses nærmere land der isbjørnen holder til.

I samme områder er det også observert økende nærvær av spekkhoggere – disse jaktes nå av lokale fangstmenn, og mageprøver viser at kvalene først og fremst spiser grønlandsselunger.

Flytter på grunn av tynn is

Et og annet år med dårlig ungeoverlevelse og lav rekruttering er nok både klappmyss- og grønlandsselbestandene i stand til å tåle. Med klimaendringenes mer permanente reduksjon av is vil slik rekrutteringssvikt kunne bli regelen snarere enn unntaket.

Vil da selene fortsette å søke til samme område, eller vil de se seg om etter is med nødvendig kvalitet i andre områder?

I 2007 ble det oppdaget et helt nytt yngleområde for grønlandssel ved sørspissen av Grønland, altså langt sør for de tradisjonelle og kjente områdene i Vesterisen der både yngling og fangst har foregått i godt og vel 200 år. Yngling i dette området har fortsatt også i årene etter 2007. Kan også deler av klappmyssbestanden i Vesterisen ha etablert seg i nye områder?

Den store og temmelig plutselige reduksjonen i grønlandsselens ungeproduksjon i Kvitsjøen i de seinere år har reist spørsmål om også deler av denne bestanden kan ha etablert nye kasteområder, for eksempel nord i Barentshavet. Der beiter dyrene tradisjonelt om sommer og høst.

Eventuelt kan de også ha etablert seg i de sørøstlige områder av Barentshavet, eller kanskje til og med så langt øst som til Karahavet.

Haster med mer forskning og kartlegging

Det er altså tegn som tyder på at flere av selbestandene i Nord-Atlanteren allerede kan ha problemer relatert til klimaendringer. Mulige årsaker er imidlertid ennå svært uavklarte, og representerer store utfordringer for de vitenskapelige miljøene som i dag driver forvaltningsrettet overvåkning og forskning på både disse og andre arter.

Kartlegging av mulige nye yngleområder, avklaring av selenes generelle kondisjon (altså om de får i seg nok og riktig mat), samt deres reproduksjonsevne, helsetilstand og mulige forurensingsbelastning er derfor åpenbare hasteoppgaver.

Selene befinner seg helt øverst i den marine næringskjeden – observasjonene som er gjort kan være signaler om at noe ikke er helt på stell i de økosystemene dyrene lever i.