4. mai i år besluttet Universitets- og Høyskolerådet (UHR) at Nytt Norsk Tidsskrift (NTT) skulle forbli et nivå 1 tidsskrift. Utgangspunktet var en klage jeg hadde sendt inn til UHR om Ola Tunanders artikkel ”Inspiratorer, interessenter, innvielsesmestre og investorer i Breiviks verden” publisert i NTT nr 4, 2011.

Jeg ville ha UHR til å vurdere om den var tilstrekkelig dårlig til å frata tidsskriftet status som tellende.

Selv om debatten artikkelen vakte nå har stilnet, er det grunn til å peke på noen av de prinsipielle problemene ved UHRs beslutning.

Aldri tidligere har en lignende sak vært reist. At tidskrifter prøver å oppnå nivå 1 status men avvises er kjent, men så langt har ikke noe tidskrift mistet statusen og blitt redusert til ikke-meriterende. Det finnes heller ingen regler eller vedtak om hvordan det skulle kunne gjøres.

Likevel, en mulighet ville være å starte med kvalitetssikringen av artiklene som trykkes. Det er den som er forutsetningen for tellekanten, svikter den burde også statusen som tellende tidskrift ryke.

Konspirasjon bak 22. juli?

Et gjennomgående tema i Tunanders artikkel var hvordan ulike konspirasjonsteorier kunne forklare 22. juli terroren og Anders Behring Breiviks handlinger. Det ble argumentert for at Breiviks tanker og ideer skrev seg fra ulike israelske eller pro-israelske kommentatorer (ss. 349-351).

At det samme tankegodset ble utbredt av jøder sentralt plassert som kommentatorer i ledende amerikanske aviser og tidsskrifter ble fremsatt som faktum (s. 349).

I debatten som fulgte var et gjennomgangstema fra alle hold at dette var tøv. Det ble reist spørsmål om hvordan NTT kunne publisere noe som så uvitenskapelig. Redaktør Cathrine Holst har svart på kritikken ved flere anledninger.

Men kun to ganger har hun kommet inn på redaksjonens rolle: ”Vedrørende publisering av Ola Tunander” i Minerva (14. desember 2011), og i et brev til Universitets og Høyskolerådet (UHR) fra februar 2012.

Redaksjonen leser mest

I Minerva-artikkelen hevder Holst at NTTs status som tellende tidskrift skyldes ”en høyt merittert redaksjon og våre vurderingsprosedyrer”.

Hva disse innebærer blir utdypet i brevet til UHR. Der går det frem at hovedansvaret for gjennomlesning ligger på redaksjonen. Kun hvis artiklene falt utenfor medlemmenes fagområder ble det brukt anonyme lesere.

Om det ble gjort i Tunanders tilfelle går ikke frem av brevet. Det eneste konkrete som står der er at artikkelen hadde ”flere kompetente lesere forut for publisering”.

Redaksjonell vurdering fremfor anonymiserte fagfeller er lite utbredt, og internasjonalt blir det stadig mindre av det. Ann C. Wellers, som vel er den eneste som har sammenlignet NTTs type redaksjonell vurdering med bruk av anonyme fagfeller, konkluderer at det siste er langt å foretrekke hvis målet er ny kunnskap (Editorial Peer Review: Its Strengths and Weaknesses, Asist, 2001).

Redaksjonell kontroll er ikke nok

Hennes funn ble utdypet av Douglas P. Peters og Stephen J. Ceci i ”Peer-review practices of psychological journals: The fate of published articles, submitted again” fra 2004.

Deres konklusjon, og de er langt fra alene, er at en redaksjonell kontrollprosess aldri vil være tilstrekkelig nøytral til å garantere for at ikke andre hensyn teller mer enn det rent faglige.

Det er grunn til å merke seg at ingen har konkludert med at redaksjonell vurdering har noen som helt fortrinn som gjør den likeverdig eller bedre enn bruk av fagfeller. At de som allerede sitter i tidskriftredaksjonene, inkludert i NTT, ikke har noen interesse av å forandre systemet er blitt belyst tidligere av blant andre Ottar Hellevik (”Opphev tellekant-hierarkiet”, Aftenposten, 17.11.2007).

Det burde likevel ikke fraholde UHR fra å klargjøre hva som kreves for at et tidskrift skal miste statusen som tellende.