Etter 12 år ved Karolinska Institutet (KI) i Stockholm, et internasjonalt ledende universitet i biomedisinsk forskning, var det en sjokkartet opplevelse for prorektorkandidaten å bli forsker ved Universitetet i Oslo (UiO).

Erfaringer fra et utenlandsk toppuniversitet er nyttig for perspektiver på hvordan UiO kan utvikles i framtiden.

Forskning ved UiO – nyansering av tristessen

UiO er et breddeuniversitet. I debatter om hvordan det står til med kvalitet av norsk forskning og dens finansiering tenderer debattantene mot å innta et ståsted i sin egen virksomhet og deretter generalisere for hele universitetet ut fra det – slik kan samfunnsvitere synes at medisinere syter, naturvitere synes at humaniora ser for smått på det, etc.

Det trengs mindre for å skape god forskning i fag hvor de dyreste materialutgiftene er datamaskiner/-analyser og kongressreiser enn i fag hvor teknologiske nyvinninger tilsier store apparat- og driftsutgifter for å henge med i en internasjonal front. Når status for forskningsfinansiering ved UiO gjøres opp, havner naturvitenskaplige fag inkludert biomedisin i en særlig jumboklasse, og vi trenger større og bredere satsinger for å nå et internasjonalt konkurransedyktig nivå.

Spesielt (enn så lenge) for naturvitenskapene er den store konsentreringen av ressurser til få miljøer. Andre fagdisipliner gjør det internasjonalt langt bedre i rangeringer. Felles for alle ved UiO er at finansiering av grunnforskning er på et meningsløst lavt nivå og at det finnes en stor bank av menneskelige ressurser hvor utviklingspotensialet er enormt dersom vi får bedre rammebetingelser.

En slik sløsing med menneskelige ressurser skal ikke et universitet tillate seg. Spesielt er det skammelig at vi ikke har plass til å dyrke fram de gode, yngre forskere vi utdanner.

KI og UiO i biomedisinsk sammenligning

Svenskene deler ut Nobelprisene – og kjemper for å vinne dem. Forskning har en viktig plass i samfunnet, hvor det ses som en nytte og en plikt. Svenske forskningsresultater slås jevnlig opp i media av journalister med vitenskapelig innsikt.

Betydningen gjenspeiles i delen av bruttonasjonalproduktet som er avsatt til forskning – mer enn 3 prosent av BNP mot ca. 1.3 prosent av BNP hos oss (2007). Mens vi nesten bare har Norges forskningsråd (NFR) på nasjonalt plan som finansierer fri grunnforskning, har svenskene som sine største finansieringskilder private donasjoner.

Svenskene finansierer elastisk med rask oppfanging av nye internasjonale fronter, mens vi låser midler til programmer, tematiske grupper, eller konsentrert om få sentre. Mange svenske finansieringskilder er forbeholdt for eller avsetter særlige midler til unge, lovende forskere for å framdyrke nye talenter. Vi har kun sporadiske satsinger på det samme.

Bredde versus spissing

Det aller mest sjokkerende ved møtet med UiO har vært å se ikke bare hvor lite ressurser som er tilgjengelige, men hvordan de distribueres til noen få miljøer.

Ved vurdering av norsk forskning i 2000 fant man forskningsmiljøene for små og fragmenterte. Som svar er det opprettet sentre for fremragende forskning (SFF). Dette er i seg selv et godt tiltak, men en slik spissing må baseres på at man opprettholder en bredde hvor et dynamisk system med stadig utvikling av nye spisser finnes.

Videre må spissing gjøres slik at ikke spissmiljøene fritt konkurrer om alle nye, frie midler i tillegg til sine senter-bevilgninger. SFF har fra NFR tildelt for lite til å drive den spissvirksomheten de skal. Når NFR har utlysninger om frie grunnforskningsprosjekter søker sentrene i konkurranse med andre miljøer, og hvor den totale tildeling er så lite som 5 - 10 prosent.

NFRs kriterier for tildeling av frie midler er de samme kriterier som gjorde at sentrene ble til SFF-er – på den måten allokeres en stor del av de frie midlene til sentrene. På samme måte går det ved utlysning av doktorgradstipender ved UiO.

Resultatet er at miljøene rundt utarmes; ved at de ikke får stipendiater eller prosjektmidler, får de ikke publisert så mye, slik at de ved neste korsvei stiller svakere i konkurransen og dermed raskt havner i en dødsspiral.

Dette handler ikke om i utgangspunktet svake forskningsgrupper eller dårlige prosjekter, men om forskning av tilstrekkelig tyngde til å skaffe internasjonal finansiering i kilder som EU, National Institutes of Health, eller Svenska Vetenskapsrådet. Finansieringsmodellen av SFF-er inkluderer at UiO legger til en viss pott, som igjen betyr konsentrering av ressurser.

På denne måten skapes selvforsterkende suksesspiraler som bygger på Matteus-prinsippet: Den som har, han skal få og ha i overflod; men den som ikke har, han skal miste til og med det han har.

Det Norske Videnskaps-Akademi laget nylig en vurdering av forskere ved UiO, ledet av Lars Walløe. Det som går igjen ved alle fakulteter er behovet for en basisfinansiering, av typen tildeling som NFR-satsingen Småforsk har sørget for. NFR vil slutte med Småforsk i 2010. En slik grunnfinansiering er et absolutt minimum for de fleste til å holde en virksomhet gående, og er noe vi må kunne tilby ved UiO i framtiden.

Betydningen av bredde versus spiss illustreres best fra idretten: Det er unaturlig at Norge med 4.5 millioner innbyggere skal være verdens beste langrennsnasjon. Ved å ha en stor, aktiv og god bredde kan vi dyrke fram olympiske mestre.

Hva skal vi gjøre?

Norge som nasjon må utvikle kompetanse over et bredt spekter av fagområder for å møte tiden når oljen og fisken tar slutt. I kjølvannet av god forskning vokser det opp patenter, teknologier og industrier som kan bli økonomiske bærebjelker i et framtidig samfunn. Midlene som skal til for å løfte finansieringen opp til et akseptabelt nivå er større enn det vi kan oppnå via statsbudsjettet.

Vi må trekke industri og næringsliv bedre inn. Private donasjoner er også en viktig kilde til forskningsmidler. Der utfordres Regjering og Storting til å forbedre systemer for skattelette som gjør det attraktivt å dele en formue til gode formål. Videre kan og bør UiO legge til rette for å stifte nye fond – 200 års jubileet er en glimrende anledning til dette.

Ved Det medisinske fakultet har forskere ved Institutt for medisinske basalfag, inkludert prorektorkandidaten, det siste året arbeidet for å lage et fond basert på donasjoner fra tidligere uteksaminerte. Fondet er nå godkjent av universitetsstyret, og det blir sendt ut brev til alle uteksaminerte de siste 50 år med spørsmål om de ønsker å bidra til forskning ved det medisinske fakultet. Tilsvarende og andre typer fond kan opprettes ved alle fakulteter.

Forskningsformidling er et sentralt virkemiddel. Den må være omfattende, god og så overbevisende at vi klarer å skape en nasjonal stolthet over vår forskningskompetanse. Bare på den måten kan vi frembringe økt vilje til å satse på forskning hos befolkning og politikere. Forskningsformidling må gjøres fra grunnenhetene, der rektoratets rolle skal være å stimulere og legge til rette for gjennomføring av gode initiativer.

Gjennom konsentrert administrativ støtte vil vi legge forholdene bedre til rette for økt søkning av internasjonal finansiering, der EU er spesielt viktig. Privat og utenlandsk finansiering kan imidlertid ikke bli annet enn verdifulle supplementer.

I en nasjon der staten er helt dominerende og vi bare er i startfasen av fremtidige viktige industrisatsinger innen bio- og nanoteknologi må staten påta seg hovedansvaret for forskningsbasert investering i fremtiden. Over statsbudsjettet må det komme betydelig større satsing på forskning, ikke minst fri grunnforskning.

Å få til nettopp dette vil bli en av de viktigste utfordringene for et nytt rektorat.