Siste uke dukket fenomenet opp enda en gang i norske aviser: proforma ekteskap. Denne gangen var det en tunisisk mann og en norsk kvinne som hadde kjent hverandre en uke. Hun var 16 år eldre. Utenriksdepartmentet mente ekteskapet var fingert, at formålet var opphold i Norge for tunisieren.

Som borgere i Norge har vi en rekke friheter, nedfelt i norsk lov. Samtidig har vi et kontrollapparat mot ulovlig innvandring. Vi må passe på at ikke kontrollørene krenker frihetene og livsvalgene våre.

I Norge kan du gifte deg med hvem du vil. Og av hvilken som helst grunn du måtte ha! Det står ikke i den norske ekteskapsloven at et par må elske hverandre, bo sammen eller ha felles økonomi. Et par må heller ikke ha kjent hverandre lenge, eller i det hele tatt. Aldersforskjell spiller ingen rolle.

Du kan gifte deg for penger, lysten på barn eller en stor fest. Friheten er stor, vi handler på eget ansvar foran vigsleren.

Ekteskap gir grunnlag for familiegjenforening, det vil si opphold i Norge. Slik kan vi gifte oss på tvers av landegrensene i en stadig mer globalisert verden.

Men her er det ikke likhet for loven. Gifter du deg med en person fra et land uten visumplikt, er alt ok, og du kan få bo med vedkommende her i landet.

Problemet oppstår om din ektefelle er fra et land med visumplikt, da kan granskerne komme på døra. For da trer nemlig utlendingsloven inn, og i forskriftene står det at et ekteskap som skal gi grunnlag for opphold må være et reelt samliv. Ektefellen din kan få avslag på søknaden om å bo sammen med deg, hvis innvandringsmyndighetene stempler ditt ekteskap som proforma, det vil si fingert, ikke-reellt.

Det er fortsatt ikke noe i veien med ekteskapet ditt. Det er like gyldig etter norsk lov uansett om innvandringsmyndighetene har vurdert det som proforma. Du er fortsatt gift. Men din ektefelle får ikke lov til å bo i Norge sammen med deg, og du kan, i følge Utlendingsdirektoratet, straffeforfølges for å ha giftet deg med han.

Dette skjer med hundrevis av folk hvert år. Det vet vi fra Utlendingsdirektoratet (UDI) sin statistikk. Men vi vet ingenting om hva som skjer med disse menneskene etter at UDI har avsagt sin dom, de blir ikke fulgt opp av offentlige myndigheter og det finnes heller ikke forskning på feltet. Det er det stort behov for. 

Det reelle familieliv

UDI skriver på sine nettsider: ”Familieinnvandringsreglene skal beskytte det reelle familieliv”. Det er jo rørende, men pussig, fordi det høres mer ut som en programerklæring fra Kristelig Folkeparti enn en statlig etat som driver med innvandringsspørsmål.

Men det viktige spørsmålet er: hva er et reelt samliv?

Vil vi ikke i disse dager, da samliv kan være så mangt, motsette oss statlige definisjoner og kriterier på hva et samliv skal være?

Og hvorfor stilles det andre krav til samliv for norske borgere som gifter seg med utlendinger fra fattige land, enn til norske borgere generelt?

Synet på ekteskapet endrer seg med hurtigtogsfart i Norge. Med en økning i sosial handlefrihet og vårt mangfoldige syn på samliv, er det vanskelig å forstå hvordan noen ekteskap og noen samliv kan stemples som ikke-reelle.

Lov mot lov

Hvordan defineres så reelt samliv?

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har utarbeidet noen momenter som kan avgjøre om det handler om proforma ekteskap, blant annet:

- Hvor lenge partene har kjent hverandre og hvor godt de kjenner hverandre
- At de har felles historie om parforholdet
- Felles språk
- Aldersforskjell
- Om det er tatt betalt for ekteskapsinngåelsen (her regnes ikke medgift med)
- Om ekteskapet er typisk eller ikke i forhold til utlendingens tradisjoner
- Om noen i din familie har giftet seg på samme måte.

Du kan som norsk borger reise på heisatur til syden, treffe din livs kjærlighet på et diskotek, gifte deg så fort papirene kan framskaffes – helt på tvers av alder, språk og tradisjoner. Gjør du dette med en spanjol, går alt bra. Kriteriene over er irrelevante og du kan fortsatt leve i landet ditt med den personen du valgte å gifte deg med – det er hverdagen som i så fall blir en prøve.

Men gjør du dette med den tyrkiske ubemidlede bartenderen på det spanske diskoteket og vil bo sammen i ditt land, vil du kunne risikere å bli gransket av myndighetene – og til og med bli straffet.

Utlendingsloven blir viktigere enn ekteskapsloven, og gjør direkte inngripen i norske borgeres rett til å gifte seg med hvem de vil av hvilken som helst grunn hvis de fortsatt vil bo i eget land med sin ektefelle.

Hvor stort er problemet?

I 2007 ble 150 søknader avslått av UDI med den begrunnelse at det var sannsynlig at ekteskapene var inngått hovedsaklig for å skaffe søkeren tillatelse til arbeid og opphold i Norge.

I 2008 var tallet 200, mens det første ni måneder i år har vært 115 ekteskap som har vært vurdert som ikke-reelle, dvs proforma. Dette har vi fått opplyst av Snorre Sæther, som er områdeleder for familieinnvandringssaker i UDI.

I tillegg til ekteskapene som ble vurdert som proforma, har antagelig mange flere blitt gransket og kontrollert.

De til sammen 465 ekteskapene fra siste tre år, som i følge UDI er proforma, er fortsatt gyldige etter norsk lov. UDI kan ikke overprøve ekteskapsloven. Men ekteparene kan ikke bo i Norge.

Nå har det gått ett og to år siden 350 ektepar fikk vurdert sine samliv som ikke-reelle av UDI. Hva som har skjedd med disse 700 personene må jo være interessant. For om de for eksempel lever sammen som ektefolk i et annet land, er vel det en indikasjon på at samlivet var reelt?

UDI har ingen oversikt over hva som har skjedd videre. Det finnes ingen oversikt over om parene fortsatt er gift, lever sammen eller besøker hverandre med utgangspunkt i bopel i hvert sin land. UDI har ikke ansvar for oppfølging av parene videre. UDi har heller ikke oversikt over forskning på området.

UDI har heller ikke oversikt over hvor mange av de 350 parene som har anket sin sak videre til Utlendingsnemnda og om de har fått innvilget familiegjenforening der. Eller hvor mange saker som har havnet i rettsapparatet og hvor mange som har fått straff.

Kan bli straffet

På UDIs nettsider heter det:

Proformaekteskap er et grovt brudd på utlendingsloven, og kan føre til straffeforfølgelse. ….. Proformaekteskap er ulovlig også for parten som bor i Norge, og norske ektefeller har i enkelte tilfeller blitt idømt fengselsstraff for å ha inngått proformaekteskap med utenlandske borgere.

I enkelte saker anmelder UDI paret til politiet for brudd på utlendingsloven, i andre tilfeller tar politiet selv opp saken til vurdering for straffeforfølgelse.

Politiet har heller ikke oversikt over hvor mange av de 350 ekteskapene som har ført til straffeforfølgelse. I følge Bjørn Vandvik i Oslo politidistrikt har de ikke egne tall på slike saker. Men han kan opplyse om at flere saker har havnet i retten de senere årene.

Han anslår det til å være mellom 1-10 anmeldelser i året, men noen av disse henlegges på grunn av bevisets stilling. Politiet har hatt saker der både den norske borgeren og utlendingen har blitt straffet. Vandvik kan fortelle om en sak fra i fjor der utlendingen fikk 75 dager ubetinget fengsel og herboende kone fikk 45 dager for falsk forklaring.

Det er ubetinget fengsel for falsk forklaring som er den vanligste straffen, i følge Vandvik.

I følge Sæther tar ikke UDI stilling til den norske ektefellens motiver for inngåelse av ekteskap, for eksempel om vedkommende har tatt i mot penger for å gifte seg. For dem er det den utenlandske søkerens motiver som er viktige. Derfor vet UDI heller ikke hvor mange det er som tar i mot penger for å gifte seg med en utlending.

Om det har vært penger eller ikke med i bildet fra den norske ektefellens side, har ikke hatt betydning for straff så langt. Vandvik kan fortelle at de i noen saker har hatt opplysninger om penger, men har ikke kunnet bevise noe.

Forsvinner i systemet

Ekteparene kan anke UDIs avslag på oppholdstillatelse til Utlendingsnemnda (UNE). I følge seniorrådgiver Don Radoli ved UNE har de ikke særskilt statistikk på antall proformaekteskapssaker. Deres statistikk har ingen proforma-kategori. Dessuten kan proforma bare være en av flere vurderinger i en sak om oppholdstillatelse.

Så der forsvant kunnskapen om de 350 ekteparene fra 2007 og 2008. De får et vedtak i UDI om at ekteskapet deres er fingert. Så forsvinner de fra statistikken, og deres skjebne er uviss. Men ekteskapene er fortsatt like gyldige etter norsk lov.

Man skulle tro at kunnskap ville ført til kvalitetssikring av søknadsprosessen i UDI. At en så dramatisk inngripen i norske borgeres rettigheter ville ført til kunnskapshunger og bedre oppfølging.

Men de statlige instansene har klare områdeansvar: vi erklærer ekteskapet ditt som ugyldig som grunnlag for opphold i landet der ektefellen din bor, men om vi har rett i det og hvordan det går med deg, er ikke vårt ansvar å finne ut av.

Forskning på feltet

Fortellingene i media om proforma ekteskap dreier seg ofte om naive nordmenn og slue utlendinger. Eller slue nordmenn med vinnings hensikt.

Verken UDI, UNE eller politiet sitter på systematisk informasjon om at det er slik det forholder seg. Så jeg lurer på om hvem som er kildene til mediefortellingene. Det kunne blitt et spennende forskningsprosjekt.

Ekteskapsmigrasjon er nå er den største migrasjonskategorien, derfor blir de grenseoppdragningene UDI gjør viktigere og viktigere. 

Allikevel er det er ikke gjort mye forskning – om noe – på området proforma ekteskap i Norge, til tross for at dette berører hundrevis av nordmenn.

Det nærmeste vi kommer er en hovedoppgave fra 2004 skrevet av Pål Hagesæther. Han har intervjuet nordmenn som har giftet seg for å skaffe en utlending oppholdstillatelse i Norge. Hans anliggende er motivasjonen til nordmennene som gjør dette uten at penger er involvert, såkalte gaveekteskap.

Sosiologen fant ut at det dreide seg om to typer folk. Idealister som gjør det av politisk overbevisning – i protest mot norsk innvandringspolitikk, mens hjelperne gjør det for en utlending de kjenner.

Hagesæter har senere skrevet bok om temaet, men har heller ikke kunnskap om hva som har skjedd med de ”dømte” ekteskapene i ettertid.

Høyesterett vurderer reellt samliv

Juridisk forskning har heller ikke i nevneverdig grad vært opptatt av proforma ekteskap. I jussen tolker man lovene, heller enn å drive spørreundersøkelser og laboratoriestuder.

Ragnhild Hennum er professor i jus, og har bistått i lesingen av jussen rundt proforma ekteskap. Hun sendte oss en relevant høyesterettsdom fra 2004, for jussen har en slags fasit, nemlig bestemmelsene i høyesterett.

Denne høyesterettsdommen er selsom lesning, for her sitter dommer Flock, Utgård, Øie, Lund og Gjølstad og diskuterer ekteskapet mellom A og B, det vil si en pakistansk mann på 25 år og en norsk kvinne på 48 år. Den norske kvinnen er muslim, snakker urdu og kjenner godt til pakistansk kultur gjennom tidligere ekteskap.

Men det er andre ting som teller mer for dommer Flock: At den pakistanske mannen nok var mer interessert i oppholdstillatelse enn i kvinnen og at en ung mann vil gifte seg med en så mye eldre kvinne, som til ”overmål” hadde vært gift og samboer tidligere, og med fem barn. Og det at pakistaneren brøt med sine hjemlands normer, og at de bare hadde kjent hverandre i tre måneder.

Flertallet var uenig med Flock, og Høyesterett stadfestet dommen fra tingrett og lagmannsrett: ekteskapet var ikke proforma. Ektefellene hadde også levd sammen mye av tiden de ulike domstolene brukte på å avgjøre ektheten i ekteskapet.

Frihet mot hull

Mange av oss bør være glade for at UDI og dommer Flock ikke går løs på våre ekteskap og erklærer dem ikke-reelle.

Vi skal være glad for at vi kan velge om vi vil bo sammen med ektefelle eller ha særbo. Det er nemlig krav i utlendingsloven om at partene skal bo sammen, mens halve Stortinget som vedtok loven, ikke selv bor sammen med sin ektefelle på grunn av jobb.

Vi skal være glad for at våre venner ikke må vitne om våre samliv i de svarte bølgedalene. Eller at det er mistenkelig om samboerskapet ble formalisert for å få lån eller sikre arv.

Ekteskapsinngåelse for å sikre opphold var et smutthull i innvandringsloven - som er tettet igjen av politikerne. For å tette dette hullet griper offentlige myndigheter inn i livet til hundrevis av mennesker og stempler samlivet som reelt eller ikke-reelt, på tvers av at ekteskapene er gyldige etter norsk lov både før og etter gransking.

Frihet må ofte avveies mot andre hensyn, som her: ulovlig innvandring. Men når inngripen skjer etter egne normer, uten kunnskap om følgene for dem det gjelder, uten statistikk eller samordning mellom relevante offentlige myndigheter, da spørs det om prisen blir for høy.

Hva ville skje om det blir fritt fram for proforma ekteskap? Vil det føre til økonomisk utnyttelse og en storm av slike ekteskap? Hittil er det en liten andel som straffes. Økonomisk vinning er ikke tema i UDI, og ikke bevist hos politiet. Men det kan jo øke i omfang.

Poenget er at det må finnes andre måter å håndtere dette på, enn å gi UDI, UNE og domstolene definisjonsmakt for hva som er reellt samliv.

Personene i de såkalte proformaekteskapene har sjelden stemme i det offentlige rom. Nå er det fortellingene fra innvandringsmyndighetene som er hovedkilde til informasjon om parene, og det finnes ikke systematisk kunnskap eller forskning.

Jeg tror vi må si ja takk til proforma ekteskap. For friheten til å bo i landet med den vi har valgt å gifte oss med. For friheten til å definere våre egne samliv. Så får politkerne og innvandringsmyndighetene finne andre løsninger.