Kommentar: Alexander!
Oliver Stones "livsprosjekt" om Aleksander den store er endelig på kino. Tross gode enkeltscener henger det ikke veldig bra sammen. Stort sett har Stone lagt filmen nær det vi vet fra historiske kilder, men med en touch freudianisme.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Aleksander den stores dramatiske, ekstreme og korte livsløp gjorde ham til en mytologisk figur, og noen steder nærmest til en gud allerede mens han levde. Oliver Stone har vært opptatt av denne historien siden før han begynte med film.
Det Aleksander gjorde var mer ekstremt enn filmen makter å formidle. Likevel er det feil å avskrive den helt.
Noen av scenene er gode, og i all hovedsak er filmen i brukbar overenstemmelse med historiske kilder.
| ||||
 | | | ||
Ptolemaios er forteller
Stone leverer bakgrunnsstoff gjennom en gammel Ptolemaios (Anthony Hopkins) som dikterer historien nede i Alexandria i Egypt.
Ptolemaios var en barndomsvenn av Aleksander, og tok Egypt som sitt rike etter Aleksanders død.
Også i virkeligheten skrev han en historie om Aleksander. Den har dessverre gått tapt, men den var en av hovedkildene til Arrians historie om Aleksander.
Kraftfull pappa
Aleksanders far Filip 2. (382-336 f. Kr.) tok i 359 kongemakten i Makedonia fra den mindreårige nevøen han egentlig var satt til å styre for.
Filip organiserte raskt en frivillig, profesjonell og godt drillet hær. Dessuten videreutviklet han militær taktikk, for eksempel med kampformasjonen den makedonske falanks (se lenke).
Hans evner som organisator og militær leder, i tillegg til hans ambisjoner, førte ham raskt til suksess i kamper mot de greske bystatene.
I 338 slo han en allianse mellom Theben og Athen. Makedonia, som lå helt i utkanten av den greske kultur, ble nå plutselig den førende greske stat.
Læreren Aristoteles fikk mye tilbake fra eleven
Makedonia var et kulturelt sett tilbakeliggende område i forhold til de greske bystatene, og Filip forsøkte å hente impulser ved blant annet å skaffe selveste Aristoteles (384-322 f. Kr.) som lærer for den unge Aleksander.
I filmen blir det ikke gjort noe stort poeng ut av dette forholdet, men noen historikere tror Aristoteles hadde en viktig rolle i Aleksanders militære suksess. Aleksander på sin side skaffet Aristoteles midler til bøker og vitenskapelige undersøkelser.
Sikkert er det i alle fall at de holdt kontakten til Aleksanders død. Trolig sendte Aleksander dyr, planter og alt han trodde han kunne ha nytte av, til Aristoteles så han kunne undersøke det.
Aristoteles var berømt da han var Aleksanders lærer, men nesten alt han skrev, skrev han på de få årene han levde etter at han hadde vært Aleksanders lærer.
Aleksanders foreldre
Aleksanders mor Olympias kom fra det ennå litt mer avsidesliggende Epeiros, et område i dagens Nord-Hellas og Syd-Albania. Stone gjør et poeng ut av dette ved å la Filip kalle henne en barbar, og ved å gi Angelina Jolie i denne rollen en litt pussig dialekt. Det kan se ut som om han har visse baktanker med dette poenget.
Ellers skulle avstammingen hennes være god nok, da hun skulle nedstamme fra selveste Akilles. Filips var ikke dårligere, det ble sagt at han nedstammet fra Herakles (Herkules).
Ikke engang denne stamtavlen ble sett som tilfredsstillende for å forklare den gudelike Aleksander, så både Apollo og Zevs selv ble senere lansert som mulige fedre i stedet for Filip.
Voldsomme konflikter mellom mor og far
Stone viser voldsomme konflikter mellom Filip og Olympias fra Alexander var liten. Den virkelige Olympias holdt en slange eller to av religiøse grunner, mens i filmen lever hun med en hel flokk. Jolie i rollen som Olympias kan i det hele tatt bli litt parodisk i stilen.
Det kan se ut som om Stone har lagt inn en freudiansk tolkning av Aleksander. Den voksne Aleksander forsøker å forene makedonere/grekere med “barbarer”, men i filmen er det lagt føringer mot at dette ligner konfliktene fra barndomshjemmet.
Det ser også ut til at det den voksne Aleksander egentlig bedriver i sitt foreningsprosjekt er å spille opp igjen og forsøke å løse barndommens konflikt mellom mor og far.
Filip 2. ble myrdet
I filmen strever Alexander også med å bli godtatt av sin far, selv om Filip blir enormt stolt da gutten i en fin scene klarer å ri den ville hesten Bukefalos, som siden skulle følge ham helt til India.
Filip skiller seg fra Olympias i 337, og han blir så myrdet i 336. Aleksander vinner kongemakten etter ham. Om Aleksander eller hans mor hadde noe med attentatet å gjøre, eller om perserkongen Dareios sto bak, det har aldri blitt helt klarlagt.
Senere tids forskning har i større grad gått vekk fra at Aleksander selv hadde noe med drapet å gjøre.
Fra starten var ikke Aleksanders kongemakt sikker, verken i filmen eller i virkeligheten. Men han skaffet seg raskt hærens godkjennelse som konge. Han ryddet alle mulige rivaler av veien før han dro til Hellas for å konsolidere kontrollen. Deretter gikk han løs på Persia.
En ekstrem personlighet
Aleksander er kjent som en av de mest karismatiske lederne i historien, og han blir ansett som en av historiens dyktigste både som taktiker og strateg. Denne helt spesielle personen blir spilt av Colin Farrell. Han gjør jobben sin, men det er likevel umulig å se den kraften Aleksander må ha hatt i den litt veike skuespilleren med bleket hår.
Flere greske kolonier i Lilleasia ble på denne tiden styrt av Persia, så felttoget ble delvis legitimert ved at disse byene skulle befris. Nå hadde disse byene det ganske bra under Darieos, så det var ikke alle innbyggerne som var like oppsatt på å bli befridd. Men det ble de likevel.
Stone kan selvfølgelig ikke ta med alle de nær utallige slagene Aleksander og hans hær kjempet på erobringsferden. Kleitus redder for eksempel Aleksander ved Granicus, men siden dette slaget ikke er med i filmen, er episoden flyttet til slaget ved Gaugamela.
Noen savn
For meg er dette helt greit, men jeg syns Ptolemaios i alle fall kunne nevne litt flere viktige slag, litt flere detaljer i det voldsomme felttoget. I det hele tatt går det litt fort hos Stone.
Personene flyttes brått over store avstander, og etter filmen sitter jeg faktisk igjen med inntrykk av et langt mindre omfattende felttog enn det jeg hadde på forhånd.
Vi skal huske at det på denne tiden ikke var nevneverdig med veier mange steder, og bare det å marsjere den strekningen Aleksander og hans hær gjorde, var noe som tok mange år.
Stone klarer ikke, i alle fall ikke til meg, å formidle dimensjonene i det som skjedde da Aleksander på noen få år skapte oldtidens største rike. Og det på tross av filmens mange flotte bilder.
Ellers har Stone krydret bildene med noen kjente arkeologiske funn, som mosaikken av Dareios og Aleksander fra Pompeii. Andre ting er litt feilplassert, som fyrtårnet på Faros, som ikke var ferdig før under Ptolemaios’ sønn.
Dårlig uttale kan føre til så mangt
Aleksanders besøk til orakelet i oasen Siwa i 332 blir bare nevnt av Ptolemaios, men det var her, i følge Plutark, presten mente å tiltale Aleksander ved å si
- Å, min sønn.
Men hans dårlige gresk ble misoppfattet til at han sa
- Å, sønn av Zevs.
Fremdeles i følge Plutark. Aleksander var i alle fall fornøyd med hvordan han oppfattet svaret.
Gaugamela
Slaget ved Gaugamela, som ligger i dagens Irak, er voldsomt, forseggjort og blodig. En pussig omskriving hos Stone er at Aleksander kunne kjennes på den røde kvasten på toppen av hjelmen.
I virkeligheten kunne Aleksander kjennes igjen fordi han var den eneste i sin hær som hadde hvitt på toppen av sin hjelm. Hvorfor Stone ikke syntes hvitt var bra nok, er for meg uklart.
Også brenningen av Persepolis i 330 hopper Stone over. Men vi får glimt av hans kampanje gjennom Media, Parthia, Aria, Drangiana, Arachosia, Baktria and Scythia.
Til India var mer enn langt nok
På dette felttoget erobret han Herat og Samarkand, og han grunnla en rekke nye byer som alle fikk navnet Alexandria. En av disse byene ble lagt nær dagens Kandahar i Afganistan.
Felttoget til India var et feilgrep. Slagene kostet mange soldaters liv, og hæren var trøtt av krig og ville hjem. Det var tendenser til opprør, som Stone viser i filmen.
Omsider gikk Aleksander med på å vende hjemover, og etter den strabasiøse reisen varer det ikke lenge før Aleksander blir syk og dør.
Forgiftet eller syk?
I filmen sier Ptolemaios at han ble myrdet, at han måtte stoppes. I virkeligheten er det mer trolig at han døde av sykdom, kanskje tyfoidfeber eller malaria. Han kan også ha lidd av lammelser. Andre mener han ble drept eller forgiftet.
Uansett om han kanskje døde en naturlig død, var han ikke lenger like populær blant sine egne.
En viktig grunn var at han tillempet kulturelle uttrykk og skikker fra de erobrede riker, og en ting som den persiske måten å kysse en overordnets hånd på, bød makedonerne i mot. De syntes han delvis forlot sin egen kultur.
Etter nedbrenningen av Persepolis mener dessuten noen historikere at Aleksander skiftet karakter. Han drakk mye, han skiftet humør brått, og ved en fest drepte han Kleitus som hadde reddet ham ved Granicus. I filmen klarer han ikke, eller vil ikke lenger holde det måtehold Aristoteles har lært ham.
Aleksanders seksualitet
Aleksanders legning har vært gjenstand for debatt, også i forhold til denne filmen. De fleste mener det er anakronistisk å anvende dagens begreper om seksualitet på noe som skjedde for mer enn 2000 år siden.
Kjærlighet mellom menn var vanlig i gresk kultur. Det som i tilfelle var litt uvanlig, var at Aleksanders viktigste forhold var med den jevngamle Hefaistos, og ikke en eldre mann.
I filmen kan de se ut som om tapet av Hefaistos i 324 gjør at Aleksander slipper tøylene, at han aner at han blir forgiftet, men han tømmer begeret likevel. Hvordan det skjedde i virkeligheten vet vi altså ikke.
Historiske kilder spriker om Aleksanders seksualitet, fra en som kaller ham en vill pederast til en annen som hevder at han ikke var så interessert i sex i det hele tatt. Han giftet seg i alle fall med flere persiske prinsesser og fikk minst to barn.
Riket splittes og Aleksanders barn blir drept
Etter Aleksanders død ble det fort strid mellom Aleksanders feltherrer, diadokene, om det enorme riket. Først forsøkte man å holde det samlet, så ble det delt i fire, deretter tre og så i to. Det dynastiet Ptolemaios grunnla i Egypt, varte helt til Kleopatra tapte ved slaget ved Actium.
| | | ||
I løpet av disse første årene etter Aleksanders død, døde alle unntatt to av hans øverste offiserer, hans mor, hans kone Roxanne og hans sønn Aleksander, hans andre og illegitime sønn Herkules, hans søster Kleopatra, hans halvsøster og halvbror. Av alle disse var det kun én av hans offiserer som døde en naturlig død.
Ingen Hitler
Aleksander var en krigerkonge og en erobrer. Han massakrerte 6000 i Theben, og korsfestet 2000 i Tyros. Var det opprør, slo han det ned med hård hånd. Som person ble han som nevnt voldsommere og voldeligere de siste årene av sitt liv.
Det er likevel stor forskjell på Aleksander og en Dsjengis-Khan eller en Hitler. Han skal ha vært den første som henrettet sine egne soldater for voldtekt i krig, og han søkte forsoning og forening med alle de beseirede folk. Overfor de som overga seg viste han storsinn. Han viste også respekt andre kulturer, og i filmen skjeller han ut sine egne når de ser med forakt på andre folkeslag.
Denne åpenhet for fremmede kulturer provoserte hans egne, som mente den makedonsk-greske kultur rett og slett var best.
Stone har satt av rikelig plass til Aleksanders ekteskap med den baktriske prinsessen Roxanne i 327, men hopper helt over det massebryllup Aleksander ordnet i Susa i 324 hvor 10 000 av hans menn giftet seg med persiske kvinner.
Svært få av disse ekteskapene varte særlig lenge etter at Aleksander var død, men det er ingen tvil om at han forsøkte en forsonings- og foreningslinje.
Kilder
Et tjuetall verker ble skrevet om Aleksander allerede mens han levde, men dessverre har ingen av disse overlevd. Senere antikke forfattere hadde tilgang på flere av disse verkene, og den tidligste er Diodoros Siculus fra andre halvdel av 100-tallet f. Kr.
Dessuten har vi verker av den romerske historikeren Quintus Curtius Rufus (første hundreår e. Kr.), den greske forfatteren Plutark (ca. 46- 120 e. Kr.) og romeren Justinus (300-tallet e. Kr.).
Men den fremste av fortidens Aleksander-biografier står grekeren Arrianos for som skrev sitt verk om Aleksander omkring 150 e. Kr. Fra persisk hold har vi ingen kilder.
Hjemmeside:
Lenker:
I fotsporene til Aleksander den store
Alexander the Great on the Web
Biseksuelle Alexander får kritikk
Alexander the Great: An annotated list of primary sources
