Annonse

Hvorfor blir vi tjukkere? Denne studien kan gi svar

Verken gener, tomme karbohydrater eller kjemikalier kan alene forklare den globale fedmeepidemien, ifølge forskerne.

To eldre mennesker går på gaten i solen, sett bakfra. Mannen har fedme og bruker gåstol.
Forskerne har satt sammen forklaringer på fedme. De har alle noe til felles: Endringer i miljøet de siste 50 årene.
Publisert

Det har vært en dobling av voksne med fedme siden 1990, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). 

Uavhengig av alder, har hvert åttende menneske i verden fedme. 

Er det fordi vi spiser for mye? At vi spiser tomme karbohydrater? Er det kjemikalier i miljøet? Uheldig genetikk? Dårlig tarmflora?

De siste 50 årene har forskere vekslet mellom ulike forklaringer på fedme.

Påstanden i en ny studie er at ingen av dem kanskje er gode nok.

Kalorier, tarmflora og kjemikalier

– De fleste tror at fedme handler om kalorier, sier Robert Lustig ved University of California. 

– Men det forklarer ikke hvorfor noen matvarer forårsaker mer fedme, og det tar ikke hensyn til mikrobiomets (tarmfloraen, red.anm.) rolle, og det forklarer ikke hvorfor noen kjemikalier fører til fedme.

Lustig er medforfatter av den nye studien som er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet International Journal of Obesity. Han er spesialist på barnefedme og professor emeritus i pediatri, som handler om barns vekst og utvikling.

Noen mener fedme skyldes at vi spiser raffinerte karbohydrater, mens andre peker på hormonforstyrrende kjemikalier i miljøet.

Men alle forklaringene har mangler. For eksempel forklarer ikke en karbohydratrik kost økningen i spedbarnsovervekt.

Lustig og kollegene har brukt to år på å utvikle en samlende teori om årsaken til fedme.

Kosthold kombinert med kjemikalier

– De prøver å samle flere tråder i én forklaring på hvordan fedmeepidemien kan spre seg over hele kloden, forklarer Thorkild I.A. Sørensen.

Han er internasjonalt anerkjent fedmeforsker og professor emeritus ved Københavns Universitet.

Sørensen har ikke vært involvert i den amerikanske studien, men har diskutert årsaker til fedmeepidemien med disse forskerne på konferanser. Han er glad for studien.

– Det er en veldig omfattende teori med mye komplisert biologi, men modellen deres er et foreløpig fungerende alternativ til det som ellers tilbys fra flere hold, sier professoren.

Når fedmen fortsetter å øke over hele kloden, er det ifølge forskerne bak studien fordi vi fortsatt ikke har forstått summen av genetiske og miljømessige årsaker.

Modeller som forklarer fedmeepidemien

Det er særlig fire modeller – teorier – som prøver å forklare fedmeepidemien. De er kjent som EBM, CIM, REDOX og OBS:

  • Energibalansemodellen (EBM) er den dominerende. Den forklarer fedmeepidemien med at vi får i oss for mange kalorier som vi ikke forbrenner.

  • Karbohydrat-insulin-modellen (CIM) forklarer at vi spiser mye raffinerte karbohydrater og at det gir økt insulin, som lagrer energi og skaper fedme.

  • Oksidasjons-reduksjonsmodellen (REDOX) forklarer fedme med biokjemiske endringer i celler og enzymer som styrer fett, insulinfrigjøring og matinntak.

  • Obesogen-modellen (OBS) gir kjemikalier som PFAS og flammehemmere skylden, fordi de forstyrrer hormonelle signaler.

Den nye teorien binder sammen to faktorer:

– Den ene faktoren er kosten – både hva du spiser og hvor mye. Den andre faktoren er alle kjemikaliene i hverdagen vår som gir grunnlag for overvekt, sier Sørensen.

Mener alle modellene har mangler

Energibalansemodellen (EBM) kan ikke forklare hvorfor kaloriinntaket vårt har vært relativt stabilt det siste tiåret, mens fedmen har fortsatt å øke.

Og karbohydrat-insulin-modellen (CIM) kan ikke forklare hvorfor flere nyfødte er overvektige, selv om de ikke får i seg tomme karbohydrater.

Ingen av modellene kan forklare hvorfor sosialt utsatte barn i større grad legger på seg.

– Alle modellene er utilstrekkelige og må forbedres for å være nyttige, konkluderer Robert Lustig.

Thorkild I.A. Sørensen er enig.

Forvirringen rundt årsakene til fedme skyldes en tankegang om at det enten må være arv eller miljø som har skylden, mener han. Men det er kombinasjonen som er avgjørende, selv om ingen vet konkret hva i arv og miljø som spiller inn, ifølge Sørensen.

Celler som forbrenner, går over til å lagre

Den nye studien forklarer altså fedmeepidemien både med at folk får i seg for mange kalorier, for mange tomme karbohydrater, biokjemiske endringer i cellene våre og miljøgifter.

De fire modellene fyller ut hverandres mangler, mener forskerne. 

I tillegg peker forskerne på en fellesnevner for de fire teoriene: Endringer i miljøet de siste 50 årene.

Her blir det biologisk komplisert. For forskerne mener å ha funnet nøkkelen i noe som kalles reaktive oksygenforbindelser – Reactive Oxygen Species (ROS). Disse påvirkes av hva og hvor mye vi spiser og av obesogenene, altså de fedmefremkallende stoffene i mat og miljø.

ROS endrer stoffskiftet ved å omdanne celler som ellers ville ha forbrent energi, til celler som lagrer energi.

Teorien er altså at miljøgifter i luft, mat, matemballasje, kosmetikk og husholdningsprodukter skaper en kombinasjon av falske metabolske signaler, øker utskillelsen av insulin, forstyrrer energieffektiviteten og påvirker appetitt og energiforbruk i kroppen. Dette fører til vektøkning.

Sosial ulikhet mangler 

Thorkild I.A. Sørensen er enig i at det trengs en samlende forklaringsmodell.

Men han mener at de amerikanske forskerne ikke har tatt høyde for noe som ofte overses i modellene. Nemlig den store sosiale ulikheten i fedme.

Derfor har han sin egen teori, basert på det han kaller adiposity force – en slags fedmekraft – som fremkaller fedme uavhengig av hvor mange kalorier folk spiser og forbrenner.

Modellen hans tar hensyn til det han kaller den sterkeste faktoren i fedme: At jo mer sosialt utsatt du er, desto mer fedme plages du av.

– Selv i et velferdssamfunn som Danmark er det enorm forskjell på hvem som er tykke og hvem som ikke er det – selv målt på noe så enkelt som foreldrenes utdanningsnivå. Det er en enormt sterk faktor. Og ingen av modellene forklarer dette godt, sier han.

Det sosiale aspektet i fedme

For å forstå den sosiale faktoren, må vi ifølge Thorkild I.A. Sørensen se på evolusjonen.

Kroppen reagerer på sosiale utfordringer i livene våre som om de var trusler om framtidig mangel på mat, ifølge Sørensen. Derfor bygger kroppen opp en energireserve.

Teorien bygger på at vi siden tidenes morgen har vært avhengige av å samarbeide med andre om å finne og dele mat for å overleve. I det moderne velferdssamfunnet er vi ikke lenger det, og vi trenger ikke lenger å være redde for matmangel.

Men hjernen vår har ikke fulgt med i utviklingen. Hjernen og kroppen oppfatter fortsatt sosiale utfordringer som trusler mot mattilgangen.

Truslene aktiverer «fettkraften», som får hjernen til å sørge for fettlagring via nevro-hormonelle signaler. Denne mekanismen er ifølge Sørensen enda sterkere hos dem som er genetisk disponert.

Sørensen understreker at verken hans egen teori eller den amerikanske løser fedmegåten.

– Vi er fortsatt langt unna. For eksempel er det uklart hvordan hjernen forteller fettvevet at det nå er tid for å lagre energi. Men det er faktisk mulig at det er direkte kobling mellom dem, sier han.

Spise økologisk og unngå plast

Den nye, samlende modellen bør brukes til å finne mer effektive forebyggende tiltak mot fedme, mener forskerne bak studien.

De tar til orde for å redusere obesogenene – altså de fedmefremmende kjemikaliene – som vi utsettes for fra fosterstadiet og livet ut. Forskerne oppfordrer til å spise økologisk mat, drikke renset vann, velge parfymefrie produkter og unngå plast til oppbevaring og oppvarming av mat, pluss å unngå redskaper med non-stick-belegg på kjøkkenet.

– Ved å redusere obesogener i miljøet og slutte å putte dem i maten vår, kan vi gjøre store fremskritt, sier Robert Lustig.

Han etterlyser lovgivning og politisk handling.

På Facebook-profilen sin slår han fast:

«Fedme er IKKE DIN FEIL. Og vi trenger at regjeringen hjelper til med å rydde opp i det giftige rotet vi har skapt på planeten vår og i maten vår.»

Thorkild I.A. Sørensen støtter budskapet.

Selv om vi kan påvirke vekten ved å spise mer eller mindre – eller annerledes – har det etter alt å dømme ikke noe med fedmeutvikling å gjøre, understreker Sørensen:

– Etter min mening er det alltid relevant å avlive de vanlige, naive forestillingene om at fedme er selvforskyldt og folks eget ansvar. Med all den faktakunnskapen vi har, er det ingenting som peker på at man selv er ansvarlig for utvikling av fedme ved ikke å kunne styre adferden sin.

Kilde:

Obesogens: a unifying theory for the global rise in obesity, International Journal of Obesity (2024). DOI: 10.1038/s41366-024-01460-3

© Videnskab.dk. Oversatt av Trine Andreassen for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev

Powered by Labrador CMS