Men, nesten like ofte som du ser det, i neste scene ser du en forsker som sier, - Nei, dette går greit. Dyret lider ikke, det merker ikke at den er merket engang.

Og så slår du deg, ikke helt overbevist, kanskje, til ro med dette.

Den utmerkede biolog Robert M. May trekker i siste nummer av Nature fram noen nyere undersøkelser som viser et litt annet bilde.

Tidligere i år bragte Proceedings of the Royal Socitey of London for eksempel en undersøkelse av virkningen av merker festet til pingvinenes vinger (som de selvsagt ikke flyr med, men bruker som luffer i vannet).

Forfatterne konkluderte med at merkede pingviner ankom paringsplassene senere enn andre, og følgelig hadde mindre sjanse til å pare og formere seg. Videre fant de at unger til ikke-merkede pingviner hadde dobbelt så stor sjanse til å overleve sine tre første leveår som ungene til merkede pingviner.

I siste utgave av Journal of Applied Ecology finner vi en artikkel som ryster undertegnede om mulig enda mer.

Når herpetologer og andre skal studere bestander av amfibier, er de ofte avhengige av å kunne skille de ulike individene fra hverandre.

Men den ene frosken ser jo stort sett ut som den andre, og det samme gjelder vel for salamandere også. Så hvordan klarer de å gjenkjenne akkurat Den frosken, neste gang de kommer til dammen?

Jo: De klipper av en tå! Og er det store undersøkelser og mange individer på gang, kan det ryke både to og tre og åtte tær, før sysakene er bragt i orden.

- Å nei da. Dette betyr ingen ting, har vært omkvedet fra forskernes side.

Men den gang ei!

Forfatterne av artikkelen viser, gjennom en grundig statistisk analyse av tidligere publiserte studier, at tåklippingen drastisk reduserer amfibienes sjanser for å overleve. Sjansen synker lineært med antall tær som klippes:

Ettersom vi ikke vet hvor mange umerkede frosker som dør, kan vi sette null-linjen ved frosk som har fått fjernet en tå. Fjerner du en tå til, altså to tær, finner forskerne bare igjen 96 prosent av dyrene - i forhold til hvor mange du fant igjen med én avklippet tå - og fjerner du åtte tær, finner de igjen mindre enn 30 prosent av dem.

De dør, med andre ord - fordi de merkes!

Hvor verdifulle er egentlig resultater av en undersøkelse, når forskeren påvirker de dyrene han studerer så til de grader? Og hvilke tanker skal vi gjøre oss om etikken ved slik forskning?

Det kommer forhåpentligvis en diskusjon etter hvert.

Og når vi går inn i den, må vi huske at Jordas dyreliv er under sterkt press. Arter dør ut i alarmerende mengder, og vi er nødt til å overvåke bestandene for om mulig å redde dem?.

(NB: forsidens ingressbilde er tatt av Øystein Wiig, det er kun en illustrasjon, og har intet direkte med artikkelen å gjøre)

Som på Rimi, så og i Jungelen

Blant biologenes våte drømmer finner vi den om definitivt å kunne identifisere en art på en to tre - omtrent slik kassa på Rimi registrerer varene dine. Aller helst bør dette kunne foregå i felt, til knes i en sump, langt inne i den tetteste regnskog.

Nettopp derfor har vi, nå som genteknologi og genomsekvensering gjør stadig større fremskritt, i det siste kunnet lese en del om håpene om og mulighetene for å kunne foreta lynraske genanalyser på rappen. Finnes det ikke en eller annen form for genetisk “bar code” vi kunne lese av? For eksempel for å avgjøre om det for deg ukjente insektet er ukjent også for resten av verdens entomologer. Eller for å artsbestemme fragmentet av et skall, en fjær, en kjøttbit eller et hårstrå.

Vi vet at dette er mulig i lab’en, men dette arbeidet krever ekspertise og avansert utstyr - og analyse av mange ulike gener. Det vi trenger er et enkelt og allmenngyldig system, lett å bære og lett å bruke. Kanskje så enkelt at amatører kan ha det?

I fjor viste en kanadisk forsker at han kunne skille mer enn 2000 arter ved hjelp av enkle genetiske analysemetoder.

I tidsskriftene Proceedings of the National Academy of Sciences (Pnas) og PLoS presenterer samme forsker nå et mulig gjennombrudd. Det viser seg at sekvenseringen av ett enkelt gen kan skille mellom nært beslektede arter fugl og sommerfugler.

Hvis dette genet varierer på samme vis hos alle dyr, og alle kjente dyrs variant av dette genet registreres i en database, vil dette gi oss et redskap for å oppdage nye arter - i felten, på stedet og uten å konsultere eksperter på den andre siden av kloden?

Paul Herbert og hans kolleger ved universitetet i Guelph leste og sammenliknet bar coden fra 260 forskjellige nordamerikanske fugler. Mønstrene hos ulike arter var veldig forskjellige, fant de - mens mønstrene innad i en art var svært ensartet. Metoden virker dermed lovende - og en ekstra bonus var det vel at de oppdaget fire nye arter blant de antatt velkjente fuglene.

De undersøkte også 480 eksemplarer av en sommerfugl fra Costa Rica. De hadde alle tidligere blitt bestemt til én art. Nå viste de seg å være ti forskjellige.

Vi venter på den lille, bærbare.

Den avskylelige skogmann

Spørsmålet er om en slik innretning ville hjulpet i følgende tilfelle:

“BBC Science news”: fortalte nylig om et par briter som for tiden befinner seg på Sumatra, på jakt etter “den avskyelige skogmann” - den avskyelige snømanns kortvokste fetter.

Historiene om denne skapningen skal være kjent helt siden Marco Polos tid, påstår BBC. Selv ble jeg først kjent med dem sent på 1960-tallet, i Bernard Heuvelmans’ klassiker “On the track of unknown animals”.

Morsom er han, lell, orang pendek, “den lille skogmannen”.

For tre år siden fant de to britene ukjente fotspor i jungelen, og like i nærheten: hår!

Hårstråene ble analysert - og skal etter sigende ikke ha tilhørt noe kjent dyr.

Orang penek!, konkluderte våre venner - de befant seg midt i skogmannens antatte kjerneområde. De er derfor nå tilbake på åstedet - med kamera!

Og det kan vel godt være de lykkes. Det finnes tusener av ukjente arter i verden, og det ble til og med funnet ukjente og nokså store pattedyr ikke langt unna så sent som på 1990-tallet. Vi tenker for eksempel på vu quangen fra Vietnam.

Men funnet av en hittil ukjent menneskeape ville være mer enn en sensasjon nå i 2004. Så, med tanke på alle de andre lovende nestenoppdagelsene vi kjenner fra kryptozoologiens historie - yetier, Bigfoot, Nessie, Mothman -, venter vi litt med å heve seidlene.

Mutasjonen som gjorde oss kloke

De senere årene har vi hørt om funn av gener som kan ha vært medvirkende til å gi oss mennesker både språkevne og større hjerne. Nå har forskere funnet en mutasjon som kan ha vært medvirkende til å skille menneskeapene - oss selv inkludert - fra resten av verdens aper, med tanke på tankekapasitet.

Menneskeaper er gorillaen, to sjimpanseartene, organgutanen (eller orang utan - se orang pendek over) og mellom 5 og 11 gibboner. (Forskerne er uenige. Noen regner som underarter, det andre regner som arter.)

De, og vi mennesker, skilte lag fra resten av apene for drøyt tjue millioner år siden.

Nå lanserer sveitsiske forskere altså en mutasjon i et gen som kan ha hatt noe med historien å gjøre. Genet kalles GLUD2 og koder for et enzym, glutamat dehydrogenase (GDH), som hjelper til med å resirkulere en av hjernens viktisgste nevrotransmittere, glutamat.

Men det finnes to typer GDH. Det omtalte genet GLUD2 koder for den ene typen, den som stort sett finnes i nerveceller. Et annet gen, GLUD1, koder for den andre typen. Den finnes i mange forskjellige celler og utfører allehånde oppdrag.

I tidsskriftet Nature Genetics hevder denne uken forskerne at GLUD2 er en mutert utgave av GLUD1 og at GLUD2 bare finnes hos mennesker og menneskaper - men ikke hos noen andre aper.

Den økte aktiviteten av nevrotransmittere som mutasjonen kan ha ført til, kan ha vært viktig for å øke våre fjerne forfedres mentale kapasitet - og dermed en mulig brikke i både menneskeapenes og menneskets utvikling.