Barn vokser i dag opp i et mangfold av familier. De fødes inn i en-foreldre, to-foreldre, tre- og fireforeldrefamilier, gifte og ugifte, av hvert sitt kjønn eller av samme kjønn.

De fødes inn i kjernefamilier, storfamilier og vennefamilier. De bor i en familie eller på deltid i to familier.

Samtidig får hver voksen færre barn enn for noen generasjoner siden. Barn er i større grad ønsket og planlagt, og foreldrene har i større grad mulighet til å gi dem økonomisk trygghet, i et samfunn med gratis skole og helsetilbud, velferdsordninger og oljepenger.

Båndet mellom mor og barn

Men det er én kvinne som føder hvert barn, og diskusjonen om større andel av fødselspermisjonen til far har etter hvert dreid seg om båndet mellom den ene kvinnen og barnet hennes.

Enkelte forskere har hevdet at kvinner er mer opptatt av barna sine enn menn. Terje Bongard med doktorgrad i human adferdsøkologi mener at dette er resultatet av hundre tusen års seleksjon.

Psykolog Leif Edward Ottesen Kennair mener at det er en fare for at vi kan skape samfunnsmessige og psykologiske endringer når vi forstyrrer den biologiske tilknytningen til mor.

Psykolog Turid Suzanne Berg-Nielsen mener at hyppig utskifting av nærmeste tilknyttede kan skade barnet.

Jeg mener de tre forskerne argumenterer ut fra at et mor-barn-forhold som er i ferd med å bli historisk. Mor er ikke som før, og far og andre omsorgspersoner har for lengst entret scenen.

Det er også lite fokus i debatten på hvilke effekter det har på barn at den moderne far er mer nærværende på en større bredde av arenaer enn forrige generasjons fedre.

I tillegg til at foreldre-barn-relasjonen allerede er endret, må politikere og vi andre bestemme oss for hvilken retning vi skal gå videre.

Permisjon i endring

Bakgrunnen for den pågående debatten er at et offentlig gode - betalt fødselspermisjon - er under endring. Og hvilke argumenter og hvilke hensyn skal legges til grunn?

Noen vil hevde at likestillingsidealet må veie tyngst, at lover og politiske reformer må være normgivende, peke i retning av en ønsket utvikling, selv om dagens praksis er en tradisjonell ansvarsfordeling mellom kjønnene.

Andre vil mene at dagens praksis - der mor tar mesteparten av fødselspermisjonen - er riktig, enten av tradisjonelle, religiøse eller biologiske årsaker.

Fødselspermisjonen er i dag kjønnsnøytral med unntak av tre uker før og seks uker etter fødselen som er forbeholdt mor, og seks uker etter fødselen som er forbeholdt far.

Den blir allikevel oppfattet og diskutert som om den er kjønnsspesifikk, fordi tradisjon og praksis er at mor tar ut mesteparten av permisjonstiden.

Men det finnes altså mange uker fra barnet er ca seks uker, der begge foreldrene har like stor rett til å ta ut permisjonen. Offentlig norsk politikk er ikke at mor er best egnet. Familien er gitt valgfrihet.

Samme valg i alle familier

De aller fleste småbarnsforeldre velger imidlertid helt likt og kjønnsbestemt: mor tar mesteparten av permisjonen, mens far tar sine seks uker.

Hvorfor velger alle likt?

Forskere har pekt på en rekke årsaker til dette.

Trude Lappegård fra SSB skriver at forhandlingsprosessen mellom foreldrene om hvor lang permisjonstid mor skal ha, er resultat av økonomiske ressurser og holdninger til likestilling.

Når fars permisjonsrettigheter er knyttet til mors opptjente rettigheter, vil deltidsarbeidende mødre gjøre at familien taper økonomisk om far tar lengre permisjon.

Flere forskere, blant annet Berit Brandth og Elin Kvande, har skrevet om hvordan far må forhandle med arbeidsgiver om han vil gå utover fedrekvoten. Menn kan møte holdninger hos sine sjefer om at fødselspermisjon er for mor, ikke for far.

Når en familie har positive holdninger til likestilling, øker permisjonsandelen hos far.

Likestilte menn trives godt sammen med barn. Og fedre som var alene med barnet i permisjonstiden, mener at dette har ført til bedre kontakt, viser en nordisk undersøkelse fra 2007.

Raskere mot likestilling

Myndighetene grep inn i familienes valgfrihet da fedrekvoten ble innført. Det har ført til at flere fedre deltar i omsorgens i barnets første leveår, men ordningen har i mindre grad ført til at fedre tar ut mer enn sin tilmålte kvote.

Likelønnskommisjonen, Mannspanelet, politikere og andre som ønsker fortgang i målet om økt likestilling mellom kvinner og menn i barneomsorgen, har satt fram forslag om å gi mer obligatorisk tid til menn.

- Det er politisk enighet om at fedre skal ta en større del av omsorgsansvaret, men det er uenighet om og i tilfelle hvilke reformer som faktisk fører til dette, sier sosiolog Anne-Lise Ellingsæter i et intervju med KILDEN.

Island er trukket hyppig fram som modell av de som ønsker en tredeling av fødselspermisjonen. På Island, der en tredjedel av foreldrepermisjonen er forbeholdt far, tar fedrene ut 27 prosent.

I Sverige tar fedrene ut 18 prosent, i Norge 8 prosent, mens de i Danmark og Finland tar ut omtrent 5 prosent, i følge Ellingsæter.

Forfatterne av boka Politicing parenthood in Scandinavia mener at den ulike praksisen skyldes hvilke argumenter som har ligget til grunn i de forskjellige nordiske landene.

I den danske og norske debatten har familiens valgfrihet stått sterkest, mens i Sverige hadde debatten fokus på kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet.

Å ta fra mor

I dagens debatt framstilles mer permisjonstid til far som å ta permisjon fra mor.

Vi hører argumenter om at mor-barn-tilhørigheten kan svekkes om mor går for tidlig ut i arbeidslivet.

Kvinner med barn har økt sin yrkesaktivitet de siste tiårene. Kvinner med barn i alderen 0-2 år bruker 1 time og 8 minutter mer til inntektsgivende arbeid i dag enn for tretti år siden, mens de med barn i alderen 3-6 bruker 2 timer og 21 minutter mer på jobb, i følge SSB.

Samtidig viser statistikken fra SSB at til tross for økt yrkesaktivitet bruker kvinner mer tid på direkte omsorgsarbeid for barn i dag enn for tretti år siden - fra 2 timer og 32 minutter i 1971 til 3 timer og ti minutter i år 2000. Tiden tas fra husarbeidet, der kvinner bruker 2 timer og 36 minutter mindre på husarbeid.

Menn har i likhet med kvinner økt sitt direkte omsorgsarbeid for barn. Fra 39 minutter pr dag i 1971 til 1 timer og 31 minutter i år 2000, en økning på 52 minutter.

Småbarnstiden er krevende. Og kan være en belastning for parforholdet. Mange ting skjer gjerne samtidig med småbarnstiden: man kjøper bolig, avslutter utdanning og begynner å jobbe, økonomien er trang.

Småbarnsmødre skjærer ned på betalt arbeid, mens småbarnsfedre gjør en mindre andel av husarbeidet enn andre menn. Samlet arbeidstid brukt på betalt og ubetalt arbeid er større for småbarnsforeldre enn andre menn og kvinner. Men mannen sitter altså på jobben, mens kvinnen befinner seg hjemme.

At partene deler på arbeidet og ansvaret, vil komme barna til gode. Det vil sikre sterkere relasjon til begge omsorgspersoner. En bedre arbeidsdeling kan også være en buffer mot familiens oppløsning.

Kvinner vil skilles

Kari Moxnes har forsket på skilsmisser og fant ut at kvinner som lever i tradisjonelle ekteskap med kjønnsbestemt arbeidsdeling hadde andre og alvorligere problemer enn kvinnene som levde i mer likestilte ekteskap.

En undersøkelse fra 1997 viser at kvinner tar initiativ til 60-80 prosent av alle skilsmisser.

Forskning har også vist at når menn ikke tar sin del av husarbeid og praktisk ansvar i familien, så kan kvinnene over tid oppleve dette som mangel på respekt og kjærlighet. At menn jobber for mye er også en risikofaktor.

Barn fødes inn i mange typer familier i dag, selv om den dominante familieformen ved barnets fødsel er mor, far og barn. Men sannsynligheten for at denne familien brytes opp i løpet av barnets oppvekst er stor.

Er det ikke da best for barnet at far har tatt sin fulle del, vært med fra begynnelsen og knyttet de båndene som er så viktige, for å sikre at relasjonen mellom dem tåler oppbrudd og nyetablering av familien?

Reform har gitt resultat

Når myndighetene iverksetter reformer for likestilling innad i familien og i barneomsorgen, så følger småbarnsforeldrene etter. Det tok kort tid fra fedrekvoten ble innført i 1993, til 70 prosent av fedrene tok ut muligheten.

Når det overlates til forhandlinger i familien, går det saktere. Et eksempel er fordeling av husarbeidet. Der øker likestillingen men det er fordi kvinner slutter å bruke tid på husarbeid. I følge statistikken har menn derimot økt tid på husarbeid, men bare med 17 minutter totalt i perioden 1971 -2000. Det er mindre enn et halvt minutt pr år!

I arbeidslivet og skolen er likestilling et aktivt offentlig mål, myndighetene går inn med en blanding av tvang og frivillige tiltak og påvirker over tid våre individuelle valg. Hvorfor skal ikke dette også gjelde omsorgen for barn, også de aller minste?

I dag har vi for lite kunnskap om de minste barnas relasjon til sine omsorgspersoner i lys av dagens praksiser rundt barneomsorg. Hvor viktig er mor-barn-båndet, hva betyr far-barn-båndet for spebarnets utvikling? Hva er erfaringene fra siste tiårs reformer? Her må det forskning til.

Politiske reformer må bygges på kunnskap. Så får heller debatten gå om hvilken forskningsbasert kunnskap vi skal basere veien videre på.

Referanser:

Berit Brandth, B. og Elin Kvande: Flexible Work and Flexible Fathers, Work, Employment & Society 2001.

Anne Lise Ellingsæter og Arnlaug Leira (red.): Politicing parenthood in Scandinavia, Policy Press 2005.

Turid Lappegård: Pappa til (hjemme)tjeneste - hvilke fedre tar fødselspermisjon, Samfunnsspeilet nr. 5, 2003

Kari Moxnes: Hans og hennes skilsmisse, Tidsskrift for samfunnsforskning 1985