Jeg har forsøkt å forstå hvor Jan M. Döderlein vil med sitt angrep på min kronikk som sto i Aftenposten 25. september.

Om jeg tolker ham rett sirkler kritikken omkring tre punkter: At Lovelock, Flannery og Gore ikke har noen troverdighet eller relevans i klimadebatten, at jeg ikke gir god plass for “klimaskeptiske” synspunkter relatert til IPCC, og et siste punkt som kanskje er prinsipielt viktig, men hvor det er vanskelig å begripe hva Döderlein forsøker å si med sin omtale av “balanse mellom effektivitet og ærlighet”.

La meg kort ta det første først. En ting er at Döderlein grovt usaklig avfeier Lovelock som “miljøaktivist” og Flannery som “troende forsker”.

Lovelock er forsker

Om Lovelock har rett i sin klimapessimisme er én sak, men hans meritter som forsker og hans biogeokjemiske innsikter kan ingen bestride.

Flannery er forsker innen paleozoologi og systematikk, men blir i denne sammenheng avskrevet av Döderlein med følgende flåsete begrunnelse: “Han sier selv at han er en “omvent” klimaskeptiker. Ordet omvendt tyder på endring av tro mer enn på ny vitenskapelig forståelse”.

Al Gore kan åpenbart ikke vise til noen vitenskapelig bakgrunn, men å hevde at hans agenda er politisk stemmesanking tyder ikke på noen stor innsikt i amerikansk politikk.

Hovedpoenget er allikevel at jeg nevner disse tre som eksempler på en økt bekymring for alvorlige klimaproblemer på grunn av selvforsterkende tilbakekoblinger, ikke som “utvalgte hovedkilder for sitt syn”.

Mer plass til IPCC?

Når det gjelder det vitenskapelige grunnlaget må vi holde oss til IPCC, selv om heller ikke de har særskilt kredibilitet hos Döderlein. Han mener jeg burde vie mer plass til kritikk av IPCC.

Mener han for alvor at jeg på snaut tilmålt kronikkplass, hvor mitt budskap er å si noe om risikoen ved klimaendringer, også skal vie bred plass til det han selv oppfatter som feil og svakheter ved IPCC prosedyrer? Og at ikke å gjøre dette, er å anse som mistenkeliggjorte “utelatelser?”

Det er mulig Döderlein anser prognosene om et isfritt polhav innen 2050 og omfattende artsendringer som “ekstreme” og “oppmerksomhetsvekkende krisebeskrivelser”, men dette er de prognoser som i dag synes mest sannsynlige, og det er her han synes å mene at en forsker utad kun skal kommunisere fastslåtte sannheter. Vi skal nøye oss med å vente til isen har smeltet, og så fastslå at det faktisk har skjedd.

Vitenskap handler om sannsynlighet

Vitenskap er i stor grad snakk om å finne de mest sannsynlige forklaringer og de mest sannsynlige prognoser, og spesielt når det gjelder klimaprognoser ligger det i sakens natur at dette ikke kan bli eksakt vitenskap i den forstand at noen forvalter fasiten. Det kan allikevel ikke være til hinder for at man - også offentlig - framholder det man anser som det mest sannsynlige scenarium.

Når det til overmål er snakk om en betydelig trussel ville det være uetisk å ikke si i fra.

Jeg underslår ikke at man ikke kan vite med sikkerhet, men sier klart i fra at jeg anser at menneskeskapte klimaendringer representerer en betydelig risiko, ikke minst på grunn av selvforsterkende tilbakekoblingsmekanismer som vi i dag kjenner prinsipielt og potensielt, men ikke kan kvantifisere. Høy risiko taler for føre var, selv ved usikkerhet.

Den prinsipielt viktige diskusjonen er selvsagt hvor sterkt man skal våge å advare, og på hvilket grunnlag. Her finnes ingen fasit, og det er rom for saklig uenighet.

Ingen “agenda”

Jeg må allikevel innrømme at jeg rett og slett ikke forstår hva Döderlein mener med “rett balanse mellom effektivitet og ærlighet”. Den enkleste sak i verden er å trekke seg trygt tilbake til sitt elfenbenstårn og la det hele gå sin gang. Enkelte mente at dette var riktig strategi også den gang forsuringsskadene meldte seg, fordi man ikke kunne være helt sikker på årsakene.

Er det dette Döderlein mener med absolutt ærlighet?

Jeg har ingen “agenda” bak min kritikk, og den er i høy grad et ærlig uttrykk. Som sagt, jeg aksepterer at det er rom for saklig uenighet om hva som er en forskers mandat med hensyn til offentlige ytringer, slik jeg også aksepterer at det finnes ulike syn i klimadebatten.

Samtidig vil jeg ikke bare forbeholde meg retten til å advare når jeg mener det er påkrevd, men også se det som en plikt.