– Hvilke alternativer det er mulig å krysse av for i et skjema, kan avgjøre om personer får helsehjelpen de har krav på eller ikke, sier doktorgradsstipendiat Katherine Wyers ved Institutt for informatikk, UiO.

Hun forsker på skjemaer og informasjonssystemer og hvordan de bidrar til å avgjøre tilgangen til ting som arbeid, helsehjelp, velferdssystemer, utdanning, stipender og passøknader.

Bakgrunnen for forskningen hennes er Nalsa-dommen i India. I 2014 besluttet indisk høyesterett å anerkjenne det tredje kjønn i landet. Før denne dommen anerkjente ikke den indiske staten kjønnsidentiteten til transpersoner, til tross for at India har en lang historie med kjønnsdiversitet. Både som en del av kultur og religion.

Transpersoner hadde viktige roller

– Det er kilder som viser kjønnsdiversitet så langt som 4.000 år tilbake i tid, sier Wyers. I hinduismen finnes det en rolle for personer som er «hverken mann eller kvinne». De har et slags midt-imellom-område, og fordi de deler energien fra både menn og kvinner, har de blitt sett på som nærmere gudene.

Disse personene hadde roller i ritualer som gjaldt fødsel eller ekteskap, hvor de for eksempel kunne gi velsignelser, forteller Wyers. I tillegg forteller hun at de kunne være beskyttere, eller vakter, for dronningen og kongelige personer.

– Så de hadde veldig synlige roller i samfunnet, og dette utspiller seg i mange sammenhenger jeg kommer over, forteller hun. Det er viktig at kjønnsdiversitet ikke er betraktet som noe nytt.

Da britene regjerte over India, innførte de en rekke nye lover. Blant annet forbød de transpersoner, under det som ble kalt «the Criminal Tribes Act» mot slutten av 1800-tallet. Da India ble uavhengig i 1947, ble en del av disse lovene opprettholdt.

– Etter mye arbeid fra aktivister kom endelig anerkjennelsen av transpersoner og ikke-binære personer. Dette ble også sett på som et postkolonialt prosjekt, forklarer Wyers.

Anerkjenner flere kjønn – men hvordan?

– Dette ble et triggerpunkt og et startpunkt for perioden jeg har sett på, for da måtte staten anerkjenne disse gruppene, sier Wyers.

Det ble nødvendig å endre en rekke offentlige skjemaer og dokumenter.

Ulike systemer registrerer ulike ting av ulike grunner. Ikke alle har brukt like mye tid på å finne ut hva som bør stå der og hvorfor:

– For eksempel kom jernbanedepartementet i 2016 til å endre skjemaet hvor du markerer kjønn. Opprinnelig var det mann og kvinne, men de endret til mann, kvinne, transmann og transkvinne. Etter en dialog mellom departementet og aktivister endte de med mann, kvinne og transperson.

En historie bak hver boks du huker av i

– Dette er bare et eksempel på skjemaer og ulike ting som ble oppdatert på ulike måter. Jeg prøver å forstå hva som skjedde og hvordan disse skjemaene ble endret. Denne lille boksen du huker av i, er egentlig toppen av et isfjell. Bak hver boks ligger det en historie. Og avkrysningen kan avgjøre om du får tilgang til noe eller ikke, fortsetter hun.

Indere kan krysse av for mann, kvinne og transperson på ID-kortet. Wyers mener at denne inndelingen ikke nødvendigvis ville fungere i Norge, fordi ordet «transperson» ikke tillegges samme betydning i landene.

– I Europa er ikke transpersoner et eget kjønn. Her betyr det noe i retning av en person som ikke identifiserer seg med kjønnet som ble tildelt ved fødsel. I India er det en helt annen kontekst som ikke er så lett å oversette, sier hun.

Staten vil inkludere, men snakker ikke med alle

Ifølge Wyers gjør India disse endringene for å inkludere alle, men samtidig finnes det stemmer som ikke blir hørt. Derfor jobber fremdeles mange for å gjøre det mulig for transpersoner og ikke-binære personer å navigere i systemene.

– Noen personer blir inkludert, og noen blir ekskludert. I India er transkjønnede grupper svært ulike. Transmenn og transmaskuline har en tendens til å ikke bli hørt og sett, fordi det er en antagelse at en transperson er en transfeminin person. Dette har sammenheng med roller og praktisering av hinduismen, hvor transfeminine personer har en rolle, forklarer hun.

Wyers mener at det er viktig å unngå at staten lager systemer som kategoriserer mennesker i grupper som de ikke kjenner seg igjen i.

– Jeg snakker med mange ikke-binære personer som ikke nødvendigvis identifiserer seg med ordet transkjønnet i den konteksten, selv om staten kanskje identifiserer dem som den kategorien, sier hun.

– Hvor mange bokser bør det være i et skjema?

– Dette er et vanskelig spørsmål, fordi det avhenger av konteksten. Den optimale listen med kategorier kan være ulik fra kontekst til kontekst og fra ett tidspunkt til et annet, og den kan variere på ulike steder. Idealet i India vil ikke være det samme som idealet i Norge. Et like viktig spørsmål er: Hvorfor er det en avkrysningsboks for kjønn i utgangspunktet? Hvorfor kategorisere?

Kategorisering kan også ha fordeler

Samtidig som kategorisering kan være problematisk, mener Wyers at det har noen fordeler.

– Det er vanskelig å fange opp og måle diskriminering hvis vi ikke følger med på ulike kategorier over tid. Når kjønn spiller en rolle for tilgang til utdanning, er det vanskelig å fange opp diskriminering om vi ikke har data på hvordan kjønn påvirker, forklarer hun.

Derfor mener Wyers at det kan være vel så viktig å ha ulike kategorier i skjemaer.

– Hvis du ikke kan se om en person er transkjønnet, kan du heller ikke følge med på hvordan det for eksempel påvirker helsen deres på lang sikt, sier hun.

Hun forteller at det kan være ulike måter å registrere dette på i et offentlig helseregister.

– Det en del spennende forskning som handler om hvordan vi kan dele opp sosialt kjønn og biologisk kjønn knyttet til medisinske prosesser. Et forslag er å lage en anatomisk oversikt over hvilke kroppsdeler hver pasient har. Det gjelder ikke bare for transpersoner og ikke-binære personer, men for alle pasienter som har ulike kroppsdeler, mener hun.

Livmorhalsscreening når du ikke har livmor

Hun forteller at det finnes eksempler på hvorfor det er viktig å vite hvilket kjønn en person har hatt underveis i livet.

– En transmann, født kvinne, skulle følges opp etter en nyretransplantasjon. Legene tok en blodprøve, men laboratoriet valgte feil referanseramme for prøveverdiene. Da fanget de ikke opp at noe av galt, fordi referanseverdiene for menn og kvinner var forskjellige, sier Wyers.

Hun fortsetter:

– Transkvinner som har en prostata, blir ikke nødvendigvis fulgt opp i en screening, samtidig får de brev fra det offentlige om å ta livmorhalsprøve. Like alvorlig er det at transmenn som fremdeles har en livmorhals, ikke får denne innkallingen, sier hun.

Det har i tillegg en effekt på at helseklinikkene kanskje tolker manglende oppmøte for livmorhalsprøver som frafall, mens det i realiteten ikke er det.

Samme kjønn hele tiden – i skjemaene

– Det er mange nyanser som trenger å bli brakt inn. Kjønn er noe som utvikler seg hos en person over tid. Det er ikke statisk. Det er problematisk å anta at det forblir det samme hele livet, sier Wyers.

Det gjør at personer som skal skifte kjønn, raskt møter en vegg, mener Wyers. Derfor er det viktig at de som lager informasjonssystemer, vet hvilke strukturer de forsterker og snakker med mennesker som har kjent på disse utfordringene. 

Selv har hun en bakgrunn fra programmering og informasjonssystemer.

– Med informasjonssystemer og IT har vi mulighet til å forbedre ting og jobbe for utvikling, likestilling og mangfold. Men det er også en risiko for å forsterke eksisterende ulikheter og lage barrierer i systemet. Dette kan være vanskelig å se, fordi det er bygget inn i alle systemene rundt oss, mener hun.

Må forstå hvordan systemene forsterker problemer

Slike strukturelle barrierer har Wyers erfaring med selv, også. Som transkvinne deler hun noen av opplevelsene til dem hun har intervjuet under feltarbeidet i India. 

Da hun hadde endret navnet sitt offentlig, var hun fremdeles registrert som mann i statlige registre. Navneendringen gjorde det imidlertid nødvendig å få nytt bankkort. Det nektet den bankansatte henne å få, fordi hun på papiret var mann og Katherine er et kvinnenavn.

– Så jeg kan endre navn til Supermann, men ikke til Katherine? var hennes svar.

Hun fikk nytt bankkort, men er likevel oppgitt over at slike systemkamper er nødvendig.

– Vi må forstå hvordan slike utfordringer skapt av informasjonssystemer kan skape og forsterke problemene for transpersoner og ikke-binære personer, sier hun.

Derfor er hun opptatt av å forstå hvordan LHBT+-minoriteter kan fortelle om hvordan systemer og skjemaer påvirker deres liv.

– Disse minoritetene har livserfaringer som viser hvordan systemene faktisk fungerer og påvirker livene våre, sier hun.

Hun forteller at det er anslått at 2 prosent av verdens befolkning er ikke-binære, eller trans.

– Det er en av femti. Det er mange mennesker, konstaterer hun.

LHBT

LHBT+ står for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. + legges ofte til for å vise at listen ikke er uttømmende. Begrepet er ment å favne seksuelle minoriteter og minoriteter med ulike kjønnsidentiteter.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Forskere er på sporet av hvorfor det er så mye kreft i blære og tarm i Norge

• 

  Forsker Navdeep Kaur Brar tenker nytt i bekjempelsen av antibiotikaresistens

• 

  Forsker: – Det er en økt risiko for bruk av kjernefysiske våpen

• 

  Ny undersøkelse: – Norske niendeklassinger presterer betydelig dårligere i naturfag enn sine nordiske jevnaldrende

• 

  Denne roboten spiller trommer raskere enn noe menneske

• 

  For mange feil i informasjon om legemiddel når pasientar blir skrivne ut frå sjukehus

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER