I Aftenposten i april i fjor ble norske forskere utfordret til å bevege seg ut i det offentlige rom med sin kunnskap. Den følgende debatten ble som forventet: Forskerne opplever “allmennrettet formidling” som et pålegg om primitiv tabloidisering, mens journalistene opplever forskerne som uvillige og uforståelige. Allmennhetens syn er det få som bryr seg om.
Debatten blir en stillingskrig mellom hvordan det er og hvordan det bør være. Siden er det kommet nok en rapport som viser at et fåtall av norske forskere er forskningens ansikt i massemedienes offentlige rom. Egentlig har debatten om forskningens plass i massemediene vart i over 100 år, siden forskningen ble profesjonalisert og mediene ble massemedier.
Massemediene er den eneste effektive kommunikasjonskanalen mellom moderne forskere og allmennheten. Dette er en av de basale erkjennelsene i boka “Science in Public” fra 1998, skrevet av samfunnsviteren Jane Gregory og naturviteren Steve Miller. Deres hovedanliggende er formidling og forståelse av teknisk-naturvitenskapelig forskning, med overføringsverdi til formidling av alle fag. I boka oppsummerer og kommenterer de forskningen på tre temaer: 1) Hva allmennheten kjenner til og mener om vitenskap (“Public Understanding of Science”), 2) Hva vitenskapsmiljøene tror om allmennheten og dens oppfatning av vitenskap, og 3) Hvordan massemediene fungerer som formidlingsarena. Denne tredelingen synes nødvendig for å komme nærmere essensen i “forskningsformidling”, og skape bevegelse i den norske debatten. Er det egentlig slik at de norske massemedienes formidling av forskningen svikter, både når det gjelder å svare på allmennhetens reelle behov og å hjelpe den å forstå verden?
Gregory og Miller peker videre på at informasjonsmedarbeidere ved forskningsinstitusjonene stort sett er uvitende om analyser som går videre enn egne formidlingsbestrebelser, og at den samme gruppen er tilhengere av “underskuddsmodellen” - det er for lite formidling - slik at det blir en hovedoppgave å skaffe mer av det samme. Her viser Gregory og Miller at forskningen på totaliteten av forskningsformidlingen synes å helle mer til at det ikke er et tomrom som skal fylles, men en komplisert, dynamisk kulturmekanisme hvor tillit og tro er sentrale aspekter. Dette sammensatte bildet er vanskelig å konkretisere, med mangel på tydelige behov som enkelt kan tilfredsstilles.
Allmennhetens forståelse av vitenskap er allment erkjent som viktig for å forklare hva skattepengene brukes til, for at samfunnet kan dra økonomisk nytte av kunnskapen og for å styrke demokratiet gjennom et vitenskapelig opplyst samfunn. Her opptrer raskt den første forviklingen: Hva er “å forstå vitenskap”? Boka peker på tre kategorier av vitenskapskunnskap: 1) å kunne mye fakta fra vitenskap; 2) å forstå hvordan vitenskapen ideelt sett arbeider (hypotetisk-deduktive metode); og 3) å forstå hvordan vitenskapen reelt sett arbeider, dvs. punkt 2 satt i en sosio-økonomisk og historisk-politisk kontekst.
I Gregory og Millers anglo-amerikanske verden finner de stort sett samarbeid og gjensidig avhengighet mellom (forsknings)journalister og forskere. Et viktig poeng er at omtalen av vitenskapen i mediene oftest er fra forskningsfronten (“Science-in-the-making”), karakterisert av uavsluttede konklusjoner, mye usikkerhet, alternative tolkninger og dermed opphav til skepsis og tillitssvikt. Det kan forklare mye av frustrasjonen hos både forskere og journalister. Behovet for kompetanse - hos begge aktørgrupper - ser vi senest i saken om akrylamid i stekt mat våren 2002. Journalistikken er - helt legitimt - mest opptatt av den uavsluttede forskningsfronten, og av risiko og tillit.
Akrylamidsaken illustrerer også Gregory og Millers poeng om at vitenskapen opptrer for allmennheten oftest i krisesammenheng. Krisens nære følgesvenn i massemediene er vektlegging av de emosjonelle aspektene. Det er derfor ikke overraskende at allmennheten trekker sine slutninger basert mer på moral og følelser enn på rasjonalitet, for å få inntrykkene til å gi mening i sin egen hverdag. Dette synspunktet forsterker erkjennelsen av at vitenskapen i større grad må forhandle i en sosial kontekst - og ikke bare ut fra egen rasjonalitet - for å fremme sine synspunkter.
Gregory og Miller peker på at formidling er en forhandlingsprosess knyttet til ny kunnskap, forståelse og holdninger. Vitenskapsforståelse innebærer i denne sammenhengen altså den tredje siden ved “å forstå vitenskap”: å ha helhetsforståelse av både laboratoriet, dets sosio-økonomiske ramme og den politiske overbygningen. Den offentlige finansieringen av forskning er avhengig av politiske vedtak, som lettere går gjennom hvis politikerne tror de har en oppslutning via allmennhetens stemmesedler. Forestillingen om at vi engang skal få en allmennhet som har betydelig vitenskapelig innsikt er bare en romantisk idé. Forskningsfronten som sådan er brutalt sagt i hovedsak irrelevant i folks dagligliv.
Naturvitenskapen er en av de vesentlige kulturelle bragder for menneskeheten, og har frambragt uomtvistelige resultater. Forskerne har innsikt som gir dem en sentral posisjon i kunnskapssamfunnet, og bør føle seg forpliktet til å ytre seg, om fakta og tolkninger, optimisme og skepsis, og om de mulige samfunnsmessige resultater og konsekvenser. Hvis forskerne er tause i massemediene - dette felles offentlige rom - hvem vil da befolke dette rommet og informere om og skape bilder av forskningen, på vegne av forskningen? Her hører også med at en del avansert “smal” forskning underveis neppe har allmenn interesse, før den framstår som bidrag i en større sammenheng.
De sentrale aktørene i dette offentlige rommet er altså journalistene (eller mer nøkternt: redaktørene, som setter prioriteringene og disponerer ressursene) og forskerne (eller: de som finansierer forskningen og prioriterer forskernes bruk av tid.)
Forskningsjournalistikk er først og fremst journalistikk. En utfordring for journalistikken er journalistenes dobbeltrolle: De skal artikulere allmennhetens behov i disse forhandlingene om forskningen og dens resultater, og samtidig selv være aktører i det offentlige rom ved at de skal selge eget produkt (spissformulert sagt: “salgsagenter i mediekonsern”), og ivareta egen karriere. Det gjør det neste aspektet, å etablere et grunnlag for tillit, noe mer utfordrende, men langt fra umulig. Her kan en skyte inn at beklagelig få norske journalister i de allmenne massemediene har noen formell bakgrunn i teknologi og naturvitenskap, langt mindre fra egen erfaring som forskere.
Gregory og Miller drister seg til å antyde at “?Naturvitenskapsjournalister får ikke på stoffet da redaktørene har historisk-filosofisk utdannelse.” Som den ganske nylige debatten om kulturjournalistikken har trukket fram: Det er en fordel å ha journalister som er skolerte i angjeldende emne. Alle regner som selvfølgelig at en fotballjournalist vet hva 4-2-4 står for, og kjenner offside-regelen, konsekvensene av “Bosman-dommen” og at det er forskjell på et første- og et fjerdedivisjonslag. For en profesjonell forskningsjournalist bør det tilsvarende være naturlig å kjenne til systemet som finansierer forskningen, å kjenne begrepet “referee”-ordning for publiseringer, vite hvem som er ledende på en del fagfelter i Norge, etc. Det er også rimelig klart at forskerne lettere får tillit til og åpner seg for journalister som avslører egen innsikt i forskningssystemet.
Dette er ikke spørsmål om å underkjenne allround-journalistenes evne til å formidle en god nyhetshistorie, men å peke på forutsetningene for å kunne drive en mer profesjonelt undersøkende forskningsjournalistikk enn i dagens medie-Norge.
For forskerne er det i denne formidlingsforhandlingen viktig å skape aksept for vitenskapens grenser; hva den kan og ikke kan besvare. Forskerne må videre erkjenne populariseringens betydning, og bør behandle popularisering like seriøst som de behandler enhver vitenskapsdisiplin. Einstein selv så popularisering som åndsskapende: “?å begrense kunnskapen til en liten krets dreper skaperkraften og fører til åndelig fattigdom”. H.G. Wells skal ha påpekt at både Shakespeare, Milton, Platon, Dickens og Darwin skrev for allmennheten. De klaget ikke over at de måtte forflate seg av den grunn, men utelot ganske enkelt det de anså for komplisert for allmennheten.
Undersøkelser viser at forsknings-/kunnskapsstoff er populært stoff i massemediene. Popularisering, hva enten den skjer gjennom massemedier eller andre kanaler, krever trening. Den er også en måte å nå forskere på andre fagfelt. Forskere er selv en del av “allmennheten” når det gjelder andre forskeres fag. Gregory og Miller peker på et paradoks blant forskere: De som ikke populariserer mener popularisering vil skade egen karriere, men anklager samtidig dem som faktisk populariserer å gjøre dette for å fremme sin karriere.
Hva kan så eventuelt gjøres for å styrke allmennhetens (og dermed politikernes) forståelse av forskningen rolle i Norge? Til evalueringen av Forskningsrådet kom det i 2001 for første gang en internasjonal vurdering av den norske formidlingsinnsatsen. Rapporten mente at en vil neppe “?kunne endre på den allmenne skepsis med bare å formidle mer. Her kan en lære mye ved å se på hvordan allmennheten konsulteres i Danmark og Storbritannia.” Videre foreslo de “?å få fram mer varierte aktiviteter [?] og forebygge overbelastning på de tradisjonelle formidlingsmetodene”, samt å gjøre noe med “?mangler på insentiver for forskerne til å bry seg om allmennrettet formidling.”
Et interessant tiltak på massemedienes arena er Storbritannias nylig framforhandlete “Science and Health Communication Guidelines”. Retningslinjene er laget i et samarbeid mellom Social Issues Research Centre, ledende massemedieredaktører, foreninger for medisinsk personell i UK samt Royal Society og Royal Institution. Både for journalister og forskere blir følgende framholdt som grunnleggende prinsipp: “Ville du sagt/skrevet dette slik hvis stoffet berørte en i din nære familie og var eneste tilgjengelige informasjon?”
Hvem bør ta initiativ, og på hvilke områder? Norges forskningsråd har som et av sine mål i den nasjonale formidlingsstrategien å “?etablere møteplasser for forskerne, mediene, offentlige forskningsformidlere og allmennheten for å drøfte formidlingsfaglige temaer”. I tillegg har Forskningsrådet lang erfaring i bruken av konsensuskonferanser innenfor forskningstunge felter med tilsynelatende sprikende teorigrunnlag og sprik mellom teori og praksis. Det synes rimelig at forskning og journalistikk nå er et felt som krever en slik nasjonal, konsensusinspirert gjennomgang. Kunnskapen finnes. Det er dialogen som bør institusjonaliseres. Da Storbritannia allerede har utarbeidet retningslinjer for medisinen, er det kanskje teknologien som står for tur, i Norge?
