Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Flere av kvinnene Tonje Baugerud har intervjuet, er opptatt av å være gode ambassadører for islam. «Yara» fortalte at hun aldri krysset gata på rødt lys, fordi hun fryktet at hodeplagget eller hudfargen ville få skylden. «Det er det jeg prøver å unngå hele tiden», sa hun.
Flere av kvinnene Tonje Baugerud har intervjuet, er opptatt av å være gode ambassadører for islam. «Yara» fortalte at hun aldri krysset gata på rødt lys, fordi hun fryktet at hodeplagget eller hudfargen ville få skylden. «Det er det jeg prøver å unngå hele tiden», sa hun.

Med hijab i Oslo: «Jeg har aldri følt meg undertrykt i det islamske miljøet. Men jeg har følt meg veldig undertrykt i det norske»

Forsker Tonje Baugerud har intervjuet 14 kvinner i Oslo som bærer hijab. De kjenner seg ikke igjen i stereotypier som at de skal være stille og undertrykte. Nå nyanserer de bildet av hijab-bruk.

– Mange opplever det å bære hijab som styrkende. De føler seg kanskje ikke helt hjemme i Norge og heller ikke i landet familien kommer fra. Med hijaben er de hjemme i sin egen religiøse identitet og i sin egen kropp, sier Tonje Baugerud, forsker ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo.

Hun har studert hvordan kvinner i Oslo opplever å bære hijab. Hun har dybdeintervjuet 14 kvinner. I tillegg har hun gjort intervjuer med flere av de samme, mens hun har vært med dem på aktiviteter i hverdagen.

– Alle jeg har snakket med, hadde tatt et aktivt valg om å bruke hijab, og de hadde et reflektert forhold til hva det vil si å bære hijab et sted der det avviker fra normen.

Tonje Baugerud er forsker ved Det teologiske fakultet på UiO.
Tonje Baugerud er forsker ved Det teologiske fakultet på UiO.

Tok av hijaben på jobbintervju

Mange av kvinnene fortalte om opplevelser med rasisme og sexisme. Det sistnevnte innebærer en undertrykking og nedlatende holdning til en person på bakgrunn av kjønn. Noen hadde opplevd dette selv. Andre hadde venner eller familiemedlemmer som hadde opplevd det, eller de hadde sett videoer på sosiale media.

Kvinnene knyttet dette til hijaben.

– I intervjuene kom det fram at det å bære hijab i Oslo setter deg i en sårbar og utsatt posisjon. Det kan også være farlig: Noen hadde opplevd trusler, blitt spyttet på eller blitt dratt i hijaben. Noen hadde fått grove rasistiske slengbemerkninger, sier Baugerud.

Diskriminering på arbeidsmarkedet var også et tema. Én valgte å ta av hijaben på jobbintervju fordi hun var redd for ikke å få jobben – noe som ble vanskelig for henne da hun faktisk fikk den: Hun spurte seg om hun ville fått jobben om hun hadde beholdt hijaben på.

Tid til å stirre

En ting som gikk igjen hos alle, var at de hadde fått blikk. Baugerud beskriver «blikking» som at noen ser på deg, kanskje bare et kort øyeblikk, med en hensikt om at du skal føle deg nedverdiget, provosert, truet eller latterliggjort.

– Blikking er et slags kodespråk som kan virke harmløst for utenforstående, men der mottakeren får med seg det negative budskapet.

På et av de gående intervjuene ble Baugerud med en av kvinnene inn på en bar for å levere en pakke. Hun ble selv overrasket og irritert over alle blikkene kvinnen fikk og opplevde det ukomfortabelt.

Kvinnen tok det imidlertid mer med ro: «Det var ikke noe gøy,» sa hun etterpå. «Men jeg tror det er fordi det er en bar og de tenkte at jeg ikke skulle være der. Det er typisk på slike steder, der folk sitter, at folk stirrer, i restauranter, kafeer, busser og på t-banen.»

Når folk har det travelt og skal et sted, har de ikke tid til å stirre, forklarte kvinnen videre.

Ekstrem og farlig eller stille og undertrykt?

Baugerud har vært opptatt av å skrive om rase og rasisme. Hun mener at kvinner med hijab er utsatt for det hun kaller en type interseksjonell rasisme der både rase, kjønn og religion påvirker kvinnenes erfaringer.

– Dette er ting det er kjempevanskelig å snakke om i Norge, også for dem jeg intervjuet. Du vet ikke om du blir misforstått. Og begrepet rase brukes ikke så mye på norsk. Men jeg mener at det farligste er å ikke snakke om det, sier hun.

Kvinnene brukte gjerne andre ord. De snakket om opplevelsen av ikke å høre helt hjemme.

En av kvinnene sa at hun trodde hun ville blitt sett på som «mindre utlending» hvis hun tok av hijaben: «Så jeg tror at hijaben gjør folk til mer utlending, og utlending er noe annet enn å være norsk,» sa hun.

– Flere snakket også om ting de ikke hadde opplevd personlig, men om stereotypier i populærkulturen. Her mente de at en kvinne med hijab kunne være ekstrem og farlig, men hun kunne også være stille, undertrykt og hjernevasket.

Hijaben blir et verktøy

En av kvinnene utrykte at hun følte seg mer respektert i islamske miljøer enn i etnisk norske: «Det er nesten ironisk, men jeg har aldri, aldri, aldri følt meg undertrykt i det muslimske miljøet. På den andre siden har jeg følt meg veldig undertrykt i det norske, for der blir jeg undervurdert hele tiden.»

– Disse kvinnene er fullstendig klar over at de er i en utsatt og sårbar situasjon. Men når de bærer hijab, er de seg selv helt og fullt. Hijaben blir dessuten et verktøy som utvider grensene for norskhet, sier Baugerud.

Mange av dem jobbet aktivt for å bryte ned stereotypier og fordommer.

– De har kanskje ikke et fysisk sted der de kan si at her hører jeg hundre prosent hjemme. Men de vet at de hører hjemme i kroppen sin, i hijaben – at de er muslimske kvinner. Det er mye styrke i det.

Ambassadører heller enn representanter

Flere av kvinnene hadde opplevd ufrivillig å bli utpekt til representanter for islam, for eksempel da de gikk på skolen og i klasserommet måtte uttale seg på vegne av alle muslimer.

Som voksne velger mange av dem heller å være gode ambassadører. Dette er et valg de aktivt tar, ikke noe de blir utpekt til, selv om ambassadør- og representantrollene ikke kan eksistere uten hverandre, ifølge Baugerud.

– Mange mente at det er viktig å være en god ambassadør for islam når du er en så synlig muslim. De fortalte om hvordan de, ved å bære hijab, blir gode borgere. De jobber ekstra hardt, og de setter høye standarder for seg selv.

Flere er aktive i debatter. Mange ønsket også å få gode karakterer da de gikk på skolen og å prestere godt i yrkeslivet.

– I tillegg la flere vekt på å smile til fremmede på gata, ikke gå på rødt lys og snakke korrekt grammatisk norsk.

Lever i et grenseland

Noe av det Baugerud konkluderer med i sin forskning er at kvinnene hun har intervjuet, lever i et symbolsk og kroppslig grenseland: De er både representanter og ambassadører, de er både sårbare og sterke. I denne dobbeltheten navigerer de hver dag og skaper sin egen identitet.

Hun understreker at hun har snakket med 14 kvinner og at det er tusenvis av historier der ute.

– Det jeg har funnet, er overhodet ikke generaliserbart. Men det betyr ikke at det er irrelevant. Nyansene finnes, og det å bære hijab i Oslo trenger ikke være enten eller. For mange er det både-òg.

Referanse:

Tonje Baugerud: Borderland Bodies: Being and Becoming Hijabi in Contemporary Oslo. Doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, 2022. Sammendrag.

Powered by Labrador CMS