– Det er et faktum at noen folk jubler og danser i gatene i Iran, men så er det også et faktum at det har vært veldig svære demonstrasjoner til støtte for regimet, sier Bjørn Olav Utvik, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, til forskning.no.
Ayatolla Ali Khamenei, Irans øverste leder, ble drept i et amerikansk-israelsk bombeangrep i helgen.
Det markerte slutten på hans over 36 år lange lederskap utført med jernhånd.
Men kan iranerne greie å styrte regimet nå som lederen er drept og mens bombene fra USA og Israel regner over landet?
– Det mange i Iran vil, er å bestemme selv, å ha friheten til å velge sine egne ledere, sier Dag Henrik Tuastad, dosent i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo.
Dag Henrik Tuastad er dosent i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo.(Foto: Ellen Evju Jahr, Universitetet i Oslo)
Å tvinge frem en regimeendring
Tuastad forteller at det iranske regimet nok er forberedt.
– Én ting er å drepe de øverste lederne, men når man har en revolusjonsgarde med flere hundre tusen mann, så erstatter man de øverste med noen nedenfra. Jeg tror ikke det å ta livet av øverste ledere fører til regimeskifte. Jeg tror det fører til endring av ledelse, sier han.
Regimet har nemlig vært under press i lang tid. Demonstrasjonene i januar var et resultat av sterk misnøye knyttet til en økonomi i svært dårlig stand.
I 1979 veltet en rekke revolusjoner landets undertrykkende monarki. Da ble den islamske republikken Iran opprettet, i form av et prestestyre med Ayatollah Khomeini som øverste leder.
Siden da har landet vært preget av en rekke økonomiske sanksjoner, med USA i spissen. Det nåværende regimet har ikke vært villige til å gjøre endringene som USA krever.
Som et resultat har landets forhold til store deler av sitt eget folk blitt svekket.
– Så lenge de sanksjonene består, så vil det være utfordrende for dette regimet å vinne populariteten fra befolkningen, særlig når de også har slått så brutalt ned på befolkningen, sier Utvik.
Siden regimet har vært under press i lang tid, er det altså sannsynlig at de har vært forberedt på tilbakeslag.
Likevel er det ikke helt klart hva målet med de amerikansk-israelske angrepene er. USA har nevnt både regimeendring og å forhindre Iran fra å utvikle atomvåpen som grunner.
– Det svinger hele tiden i USA sin retorikk om motivet og hvorvidt regimeendring er en del av målsettingen. I den grad det er det, så er det mildt sagt veldig dårlige erfaringer med utenlandske militære intervensjoner som skal framtvinge regimeendring, forteller Utvik.
Bjørn Olav Utvik er professor emeritus ved Institutt for kultur, religion, Asia og Midtøstenstudier på Universitetet i Oslo.(Foto: Olaf Christensen, Universitetet i Oslo)
Det som skal til
Annonse
Det er mye som skal til for at regimet skal falle.
– Det er tilsynelatende veldig mye motstand innad i Iran mot regimet. Likevel virker det ikke som det er en samlet, organisert opposisjon innad i landet som vil være i posisjon til å starte et opprør og ta over makten, sier Utvik.
I tillegg til folkets villighet til opprør er sprekker i sikkerhetsstyrkene og det politiske apparatet nødvendig.
– Nå ser vi ikke noen tydelige tegn på det. Antageligvis er den delen som støtter regimet ikke ubetydelig. Den er organisert og den har hele sikkerhetsstyrkene på sin side, fortsetter Utvik.
Og det er ikke sikkert at bombingene i praksis påvirker sikkerhetsstyrkene og myndighetenes lojalitet til regimet, ifølge Tuastad.
Han tror imidlertid at dette kan endre seg.
– Befolkningen i byene er ikke bevæpnet. Der er Revolusjonsgarden og deres allierte skruppelløse og har kontroll. Jeg tror heller at man kan få økt motstand i utkantene enn i byene, for der har de kanskje mindre kontroll, sier han.
Han peker på rapportering fra blant annet CNN om at iransk-kurdiske opposisjonsgrupper på irakisk side av grensen kan få militærtrening fra det amerikanske etterretningsbyrået CIA.
Det kan være et tiltak fra amerikansk side for å fremskynde en regimeendringsprosess gjennom opprør på bakken, uten at amerikanerne selv trenger å gå inn med bakkestyrker.
Er regimet i trygge hender?
Tuastad tror kanskje et militærdiktatur kan være på trappene.
– Den amerikanske statsviteren Mark Lynch har satt opp fire scenarioer. Det ene er overgang til demokrati, det andre er at en ny leder blir dratt inn utenfra, det tredje er borgerkrig og kaos, og det fjerde er at du får overgang til et militærdiktatur, forteller Tuastad.
Annonse
– De to første er minst sannsynlig. At man skal bombe seg til regimeovergang, er det få som tror på.
Donald Trump har imidlertid sagt at han har en liste med tre personer han mener er skikket til å lede et nytt Iran. Og den amerikanske intervensjonen får støtte i flere eksiliranske miljøer.
Det kommer til syne under demonstrasjoner, i form av «Make Iran Great Again»-capser – et nikk til president Trump sin egen MAGA-bevegelse.
En person med MIGA-caps i en demonstrasjon til støtte for de amerikansk-israelske bombingene i Iran, ved den israelske ambassaden i Berlin.(Foto: Sebastian Gollnow / AP)
Tuastad er likevel skeptisk til en slik løsning.
– Det kan virke mot sin hensikt at Trump skal bidra til å bestemme det. Det er litt som da Israel utnevnte noen til å styre Gaza. Det var som et dødskyss, fordi det genererer fiendtlighet fra de som forsvarer regimet, forklarer han.
Et dødskyss er en beskrivelse på noe som kan virke som en tjeneste, men i realiteten er en svikefull eller brutal handling.
Dette dødskysset kan gjelde andre veien også.
«Enhver leder utvalgt av det iranske regimet vil bli et mål for eliminering», skrev Israels forsvarsminister Israel Katz onsdag morgen på X, ifølge det nyhetsbyrået Associated Press.
Det kan tyde på at uansett hvilket land som velger og hvem som blir valgt, så vil de kunne være en målskive for angrep.
– I første omgang betyr dette dessverre elendighet på grunn av bombene som faller, for så omfattende bombing skjer ikke uten at det også rammer sivile. Så lenge regimet består, vil dette rent materielt være en trussel for befolkningen, men også forverre de politiske forholdene, sier Utvik.
Han frykter at regimets dager ikke er talte, og heller ikke at landets vanskeligheter er over.
Annonse
– Et scenario er at disse bombingene polariserer. At det skjerper intensiteten i både hatet mot regimet på den ene siden og de som vil forsvare det på den andre siden. Begge sider ser på den andre som forrædere, forteller han videre.
– Enorme uløste problemer
– Iran står overfor enorme uløste problemer og det vil komme nye rystelser fra befolkningen når de reiser seg igjen. Da blir spørsmålet om regimet viser evne til fleksibilitet eller om det etter hvert blir splittet og noen begynner å samarbeide med opposisjonen, sier Utvik.
– Jeg tror ikke det skjer nå, men det kommer nye kriser, og det er ikke sikkert at det går så lenge til neste, legger han til.
Også Tuastad tror at situasjonen kan forverres.
– Hvis sikkerhetsapparatet var motivert til å skyte på demonstranter i januar, så er de enda mer motivert til det nå. Nå vil de kanskje tenke at demonstranter er svikere, sier han.
Han legger likevel trykk på at det er vanskelig å spå hva som vil skje videre.
– Vi er midt inni en krig som vi ikke vet utfallet av. Man vet at kriger ofte tar retninger som man ikke forutser, så det at det er usikkert, er nesten det eneste sikre, sier Tuastad.
