Den siste uken i juni er Norge vertskap for Internet Governance Forum (IGF) – det største FN-arrangementet på norsk jord noensinne. 

Her møtes representanter for sivilsamfunn, selskaper, stater og akademia for å diskutere styring av internett. 

Bak taler og workshops skjuler det seg en maktkamp om hva internett skal være – og hvem som skal bestemme over det.

Hvem er det egentlig som har makt på internett? Er det teknologigigantene, stater eller noen andre?

– Stater lager lover og reguleringer. Private selskaper har mye de skal ha sagt når det gjelder egen teknologi og sine tjenester. Det ligger mye makt der. Og mye makt har ligget i internasjonale forhandlinger og diskusjoner. Det gjelder også på teknisk nivå, mellom ingeniører som møtes og bestemmer hvordan ting skal se ut, sier forsker Lars Gjesvik. 

Han forsker på cyberrelaterte problemstillinger på NUPI.

Maktforskyvning

For noen tiår siden så dette bildet ganske annerledes ut, forklarer han.

– Mange av de viktigste tjenestene og funksjonene har samlet seg i hendene på noen få selskaper. For 20 år siden satt du og jeg på hver vår datamaskin. Vi hadde data lagret lokalt. Vi var på ulike nettsider, eid av forskjellige aktører. Tjenesteselskaper leverte infrastrukturen, forteller han.

Leddene i denne tjenestekjeden var eid av forskjellige aktører, som alle hadde sitt å si.

– Nå ser man mer og mer disse store digitale plattformene som samler alle de ulike tjenestene og funksjonene. De leverer infrastrukturen, utvikler teknologien og har stor politisk innflytelse, sier Gjesvik.

På den ene siden ser vi altså en maktforskyvning mot disse selskapene.

– Men det er også en maktforskyvning mot landet disse selskapene kommer fra, altså USA.

Splinternett og digital suverenitet

Forskerne er også interessert i hvordan internett i økende grad splittes opp etter nasjonale og politiske skillelinjer – et fenomen kjent som «splinternett». 

Dette handler om fragmentering av internett. Eksempler er forbud mot visse tjenester og apper i enkeltland, egen lovgivning for ytringer, og i ytterste konsekvens: Forsøk på å bygge et eget, avkoblet nasjonalt internett. 

Særlig i Russland ser vi eksempler på dette. Men også i Vesten hegner stater stadig mer om det som kalles digital suverenitet – eller selvråderett.

– Etter den kalde krigen hadde man en veldig tro på en liberal, demokratisk verden og økonomisk sammenkobling. Samtidig var det en ideologisk idé rundt Silicon Valley og tech som var veldig annerledes enn nå. Under Den arabiske våren så man en veldig tro på demokrati i en rekke land i Midtøsten på grunn av digital teknologi, sier Gjesvik.

Men på 2010-tallet ble stemningen en annen.

– Så snudde det veldig fort. Det kom avsløringer om spionasje og misbruk av denne teknologien. Man begynte å merke på kroppen, også i vestlige land, at dette hadde negative konsekvenser. Og man begynte å bli mer skeptisk til sosiale medier. Det har vært et grunnleggende stemningsskifte rundt Silicon Valley-teknologi og internett fra rundt 2010 til 2016, sier Gjesvik.

Fra bagatellisering til streng sensur og «eget» internett

Forsker Natalia Moen-Larsen ved NUPI er ekspert på medier og ytringsfrihet i Russland. Også her har synet på internett endret seg kraftig de siste 15 årene.

I 2010 sa Putin at internett er 50 prosent porno og man dermed ikke skal ta det på alvor. 

Men da mange russere skjønte at de faktisk ikke lever i et demokrati, ble det satt i gang store protester i Moskva. Protestene ble i stor grad ble koordinert gjennom sosiale medier og internett. 

Myndighetene fikk opp øynene for hvordan internett kan brukes til å fremme motstand. Da begynte det å komme på plass restriktive lover, forklarer Moen-Larsen.

Hun viser til hvordan sosiale medier, som tidligere ble brukt av russiske myndigheter til å nå ut, nå er blitt en trussel i regimets øyne.

– Du risikerer straff for å dele homofil propaganda eller for å skrive om frivillig barnløshet på bloggen din.

En usynlig infrastruktur med enorme følger

Forskerne diskuterer også de tekniske sidene ved styring av internett. Tarik Cicic, forsker ved Simula, advarer mot at små land som Norge gjør seg for avhengige av utenlandske leverandører:

– Man bør tenke på mer enn bare kommersielle og praktiske hensyn. Dette gjelder i hvert fall på et nasjonalt, strategisk nivå, når man bestemmer hvem man skal sette ut sine internett-tjenester til. Man må ha en litt mer strategisk holdning til hvilke ressurser man skal bruke. Det er også viktig å ha nasjonal kompetanse på drift og vedlikehold og implementasjon av datanett og IT-tjenester i en verden som endrer seg i en uønsket retning, sier Cicic.

Hør episoden:

Artikkelen er produsert og finansiert av NUPI

Norsk Utenrikspolitisk Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NUPI:

• 

  Europas mest kitschy musikkonkurranse er i krise

• 

  Slik kan FNs fredsarbeid styrkes

• 

  Kontroversielle kaloriar: Korleis måler vi svolt?

• 

  Slik får barn utenriksnyhetene: – Lettbente, varierte og positivt vinklede historier fra verden der ute

• 

  Slik kan Noreg og EU samarbeide innan mineral- og batterisektoren

• 

  3 trender som utfordrer global politikk i dag: – Det liberale demokratiet har mistet sitt ideologiske herredømme

Les flere saker fra NUPI her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER