Svartedauden-bakterien sto bak pest på 500-tallet, bekrefter nye DNA-funn
Forskere har påvist pestbakterien i en massegrav i Jordan.
St. Sebastian ber for dem som ble rammet av pest i Pavia på 700-tallet. Utsnitt av maleri av Josse Lieferinxe.(Foto: Walters Art Museum/Wikimedia Commons)
En fryktelig sykdom brøt ut i år 541 og spredde seg i områder rundt Middelhavet.
Pesten startet i Egypt og kom til Konstantinopel i 542, hvor Justinian I var keiser i Det bysantinske riket.
Prokopios, en bysantinsk historieskriver, fortalte om massegraver, forlatte gater, sult og at arbeidet stoppet opp.
«Døden inntraff i noen tilfeller straks, i andre først etter mange dager; og hos enkelte brøt kroppen ut i svarte byller, omtrent på størrelse med en linse, og disse overlevde ikke engang én dag, men døde alle straks. Hos mange kom det også oppkast av blod uten synlig grunn, og det førte øyeblikkelig til døden.»
Hva slags sykdom var det som herjet?
Den justinianske pesten blir i dag forstått som byllepest forårsaket av Yersinia pestis, den samme bakterien som stod bak svartedauden.
En ny studie gir ytterligere bevis for dette. Forskere har funnet DNA fra bakterien hos fem mennesker i en massegrav i Jordan.
Nær utbruddsområdet
Dette skal være det første DNA-funnet av pestbakterien fra den østlige middelhavsregionen, nær området som tidlig ble hardt rammet.
Sykdommen herjet i bølger frem til midten av 700-tallet og rammet spesielt byer og handelssentre ved kysten. 20 til 30 prosent av befolkningen døde, kanskje opptil 50 prosent i de hardest rammede områdene, ifølge Store norske leksikon.
Pesten førte med seg sult og nedgang i handel og håndverk i byene og var med på å svekke Det bysantiske riket.
I den nye studien har forskere ved University of South Florida undersøkt tenner fra en massegrav i byen Jerash i Jordan.
Menneskene var gravlagt mellom år 550 til 660 i en forlatt romersk arena for hesteløp, kalt en hippodrom.
DNA-analyser av tenner viste at flere av de gravlagte var smittet av svartedauden-bakterien.
En av tennene som ble brukt for å påvise pest-smitte.(Foto: Greg O'Corry FAU)
Ikke første gang
Hippodromen var ute av bruk innen pesten spredde seg, men ble så brukt som gravplass.
– At et sted som en gang ble reist for underholdning og stolthet, ble gjort om til en massegrav i en nødsituasjon, viser hvordan bysentra svært sannsynlig ble overveldet, sier Rays Jiang i en pressemelding.
Hun er en av forskerne bak studien.
Annonse
Nils Chr. Stenseth er professor ved Universitetet i Oslo og forskningsleder i prosjektet Synergy-Plague. Det handler om å forstå drivkreftene bak pestutbruddene i Europa og Asia fra 1300- til 1900-tallet.
Stenseth sier at funnene i den nye studien er gammelt nytt.
En DNA-studie fra 2013 bekreftet Yersinia pestis i skjeletter gravlagt i Tyskland på 500-tallet, påpeker Stenseth.
– Den burde være sitert, da det var den første.
Også andre studier har tidligere påvist pestbakterien i skjelettmateriale og burde vært sitert, sier Stenseth.
Det er imidlertid interessant at det er den samme bakterien som stod bak svartedauden og den justinianske pesten, sier Stenseth.
– Det har vært en kontrovers mellom naturvitere og historikere i mange år fram til tidlig i dette århundret.
Den første til å beskrive pestbakterien var Alexandre Yersin i 1894 under et utbrudd i Hongkong.
– Han gikk tilbake i historiske kilder og leste om hvordan sykdomsforløpet hadde vært under det andre pestutbruddet, som startet med svartedauden, og det første, den justinianske pesten.
– Han var temmelig sikker på at de to tidligere pestepidemiene var forårsaket av Yersinia pestis. Om det har de lærde strides, men den debatten er nå død.
Nils Chr. Stenseth forsker på drivkreftene bak svartedauden og påfølgende pestutbrudd.(Foto: Eva C. Simensen/ UiO)
Hopper til mennesker med lopper
Annonse
Kildene fra 500-tallet er begrensede, men ut fra hvordan pesten har opptrådt senere, er det temmelig sikkert at den hadde stor effekt på befolkningen, sier Stenseth.
Pesten spres via lopper til mennesker og skaper byllepest. Bakterien kan også gi lungepest og da smitte fra menneske til menneske via dråpesmitte.
– Yersinia pestis er først og fremst en bakterie som lever ute i naturen. Det er bare tilfeldig at den fra tid til annen hopper over til mennesker fra ville gnagere, enten direkte eller via husdyr eller andre dyr som lever nært mennesker, som rotter, sier Stenseth.
Det er lettere for pesten å hoppe over under visse forhold: Først minst et par passe varme og fuktige år, slik at det blir mange gnagere og mange lopper. Og så tørke, som gir færre gnagere og dermed mange flere lopper per gnager.
– Loppene synes vel det blir for tett, og de begynner å bli rastløse.
Kom tilbake igjen og igjen
Hva kan ha ligget til rette for de store utbruddene på 500-tallet og på 1300-tallet?
– Det vet vi egentlig ikke, det er noe av det vi jobber med. Men det må være gode forhold for lopper og lus, og folk må være tett på hverandre, sier Stenseth.
Bare det er mange nok mennesker som blir infisert av byllepest, så eksploderer det. Tidligere var det liten mulighet til å stoppe det.
Den justinianske pesten kom tilbake i bølger gjennom hele 600-tallet, gjerne hvert 20. eller 30. år, ifølge Store norske leksikon. Også svartedauden ble etterfulgt av en rekke utbrudd over flere hundre år.
– I forskersamfunnet har man sterke meninger om ulike forklaringer, sier Stenseth.
– Mange mener at bakterien sirkulerte i Europa, enten i ville gnagerarter eller i jordbunnen, og plutselig blusset opp under gunstige forhold.
Annonse
Stenseth tror dette er feil og har tidligere vært med på en studie som viste at forholdene i Europa ikke er gunstige og at bakterien antagelig heller gjentatte ganger kom inn til Europa utenfra.
– Vi har noe belegg for at den har kommet inn flere ganger i bølger utenfra, sier han.
Den tredje pestpandemien startet i Kina i 1772 og spedde seg sakte. Den dukket opp i Europa på slutten av 1800-tallet.
– Jeg pleier å si at det ikke er noen grunn til å tro at det blir en ny pestepidemi, i alle fall ikke i Europa. For det første er ikke forholdene gode for pestreservoarer her.
For det andre kan sykdommen kureres med antibiotika, om den oppdages tidlig nok.
Men det kan være en fare være at leger ikke kjenner igjen sykdommen om man først er smittet i utlandet, sier Stenseth. Går det over fire dager, er det stor sannsynlighet for å dø.
