I andre land i Europa er det gjort mye forskning på hvordan islam og muslimer framstilles i litteratur fra høymiddelalderen. 

Nå har vi for første gang fått et innblikk i hvordan muslimer omtales i norrøn litteratur. 

– Å lage et skille mellom «oss» og «dem» eksisterte i Middelalderen slik det gjør i dag. Baktanken er nok den samme, å få «oss» til å komme i et bedre lys enn «dem», sier Karl Farrugia. 

Han forsker på middelalderstudier ved Universitetet i Oslo.

Han har undersøkt hvordan norrøne tekster i tidlig kristen tid, fra 1050 til 1350, portretterte, forestilte seg og konstruerte bildet av muslimer og islam. 

Han fant at muslimer ble referert til som en gammel fiende som var en trussel mot den kristne sivilisasjon.

Omtalt som hedninger 

En forestilling som går igjen i tekstene er at muslimene var hedninger. 

– I tekstene står det at de tilba flere guder, og beskrivelsene minner om hvordan norrøne guder ble tilbedt i Norge i før-kristen tid. Muhammed var bare én av gudene som de tilba, en annen var for eksempel Apollo, sier Farrugia. 

Det sto at de var svært opptatt av ikoner og hadde trefigurer av gudene. At de også beskrives som et folk som driver med kjetteri, er et annet av Farrugias funn. Dette var likevel mindre vanlig enn forestillingen om at de var hedninger.

– Ideen gikk ut på at de opprinnelig hadde vært kristne, men at de nå tilhørte en gruppe som hadde brutt med kristendommen og forkynte vranglære. 

Denne måten å framstille muslimer på, går også igjen i europeiske tekster. Et viktig funn er at de norrøne tekstene ikke skiller seg nevneverdige fra andre europeiske tekster fra perioden. 

– Skandinaver betrakter gjerne seg selv som i periferien av Europa, og drar en slutning om at litteraturen vil være annerledes. Jeg har funnet ut at det er store likheter. 

Ridderlitteraturen var populær i Middelalderen

Men hvor vanlig var det å skrive om muslimer i de gamle kongesagaene og annen norrøn litteratur? Farrugia måtte langt i fra lete med lupe for å finne litteratur. 

– Jeg ble svært overrasket over hvor mye litteratur som fantes på dette. Riddersagaene er den mest omfangsrike sjangeren som har tekster om muslimer, sier han.

Riddersagaene var blant de mest populære sjangrene i Middelalderen, og utgjorde en større del av norrøn litteratur enn kongesagaene.

De var oversatt, mye fra fransk, og er mindre kjente i dag fordi de ble nærmest ansett som kiosklitteratur av senere forskere, ifølge norgeshistorie.no.

I Heimskringla fra 1200-tallet, en samling kongesagaer skrevet av islendingen Snorre Sturlason, står det også om muslimer.

Bekjempet islam som leiemordere og korsfarere 

Det var to hovedgrunner til at nordmenn kom i kontakt med muslimer, forteller Farrugia.

– Det ene var at de var korsfarere, som blant annet Sigurd Jorsalfare. Han kjempet mot muslimer på den Iberiske halvøya. Det andre kontaktpunktet var at flere var leiesoldater for den bysantiske hæren. 

En av de mest kjente er Harald Hardråde. Etter Slaget på Stiklestad i 1030 tjenestegjorde han som leiesoldat for den bysantiske keiseren i Konstantinopel, og slåss mot den islamske fienden. Ikke bare i Midtøsten, men også i Nord-Afrika, og på Sicilia. 

De norske leiesoldatene ble kalt væringer, og var kjent for å være spesielt fryktløse og krigerske.

Hvor mye visste de egentlig?

En rød tråd i funnene om hvordan muslimer og islam framstilles, er at det rett og slett er feilforestillinger. Muslimene blir fiktive figurer i de vestlige tekstene.

Islam har som kristendommen alltid vært en monoteistisk religion. 

Et spørsmål Farrugia stiller seg er: Hvor mange visste at dette egentlig var fantasi og løgn? Og ville de egentlig vite sannheten, eller foretrakk de denne oppdiktede framstillingen? 

Forskeren forklarer at Peter den ærverdige, en av datidens viktigste forfattere, skrev at mange beskylder muslimer for å være hedninger, men at det er feil – de tror på én Gud slik som kristne.

Til tross for denne oppklaringen, så er det anklagen om at de var hedninger som dominerer i kongesagaene. 

Peter den ærverdige var en fransk klosterleder, eller abbed. Han bestilte en oversettelse av koranen som del av en større studie av islam som han ledet. Det var den første latinske oversettelsen av koranen.

Propaganda for å få penger til korstog

Farrugia har noen tanker om hvorfor ideen om at muslimer var hedninger, fikk spre seg så lett. 

Det var en form for propaganda for å få økt oppslutning om kristendommen, mener han. 

Ved å framstille islam så negativt, oppnådde de at kristendommen ble løftet fram som en langt bedre og mer sofistikert religion. Dessuten trengte de både økonomisk og moralsk støtte til å dra på korstog. 

Jo verre framstillingene om muslimer som fikk bre om seg var, jo enklere var det å få sympati og penger til korstog. 

– Og så kan det være et element av behovet for underholdning også. Det var moro å framstille dem på denne måten, et slags karikert bilde av «den andre», sier forskeren.

Kritiseres for å være primitive

Det at muslimene i de norrøne tekstene blir framstilt som mer primitive og bakstreverske, er også et stort paradoks dersom en sammenligner det med hva som står i historiebøkene, forklarer forskeren.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Ny studie: ADHD-symptomer henger tett sammen med språkvansker

• 

  Lærarane føler seg mindre verdsett av samfunnet

• 

  Slik fant Sigurd (19) veien ut av «kaninhullet» på nett

• 

  Noe har forandret seg med vårt syn på høyhus

• 

  – Vi trenger bedre behandling mot betennelse i tannimplantat

• 

  Føler du at klimaengasjement ikke nytter? En historie fra 1700-tallet kan gi håp

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Perioden fra 750 til 1250 omtales nemlig som den islamske gullalder. Det islamske riket strakte seg fra Andalusia i Spania til Det fjerne Østen. 

Muslimske lærde var overlegne innen medisin, teknologi, astronomi og kultur. Arabisk ble utviklet som et felles språk. 

Men i de norrøne tekstene beskrives muslimer altså som bakstreverske, som et folk som tilhørte fortiden. 

– Når en skal kritisere en kultur i dag, så er det vanlig å si at de «lever som i Middelalderen», de er «barbariske» og har ikke gjort like mange framskritt som oss. Det er også tilfelle med måten muslimene ble beskrevet for nesten 1000 år siden. De måtte endre seg og bli kristne dersom de skulle komme på høyde med «oss», sier Karl Farrugia