Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Østfold - les mer.

Ulike studier viser at intensivpasienters pårørende er utsatt for å få psykososiale plager som angst, depresjon, søvnvansker, posttraumatisk stress og komplisert sorg.
Ulike studier viser at intensivpasienters pårørende er utsatt for å få psykososiale plager som angst, depresjon, søvnvansker, posttraumatisk stress og komplisert sorg.

Bedre rutiner på sykehus kan gi pårørende den støtten de savner

Å være pårørende til en alvorlig syk pasient kan utløse både stress og stor bekymring. Enkle rutiner og grep kan lette belastningen både for helsepersonell og de pårørende.

– Istedenfor å ha en felles plan for hvordan arbeidet med pårørende skal foregå, er mye overlatt til den enkelte sykepleier eller lege i de intensivavdelingene jeg observerte i min forskning, forteller forsker Anne Mette Nygaard ved Høgskolen i Østfold.

Studien bidrar til mer kunnskap om hvordan arbeidet med pårørende i intensivavdelingen foregår, hvordan leger og sykepleiere samarbeider om arbeidet og hva som kan gjøres for at det kan bli bedre.

Anne Mette Nygaard er forsker ved Høgskolen i Østfold.
Anne Mette Nygaard er forsker ved Høgskolen i Østfold.

Sårbart å være pårørende til alvorlig syke

Nasjonale og internasjonale studier viser at intensivpasienters pårørende er utsatt for å få psykososiale plager som angst, depresjon, søvnvansker, posttraumatisk stress og komplisert sorg.

Ifølge forskeren gjøres det mye bra arbeid for å ivareta pasientenes pårørende og flere studier viser at pårørende generelt sett er fornøyde. Men det kommer også frem at de savner mer og bedre informasjon og generelt bedre kommunikasjon med sykepleiere. Særlig savner de dette fra legene.

Pårørende har også at de gjerne vil involveres mer. De savner mer støtte for sin egen del i den sårbare situasjonen de er i.

– Ivaretakelse og omsorg fra intensivavdelingens sykepleiere og leger kan bidra til å redusere belastningen på de pårørende og forbedre pasientens utfall, sier forskeren.

Hvordan ivaretas pårørende ved intensivavdelingene?

Nygaard har undersøkt hvordan pårørende blir ivaretatt ved fire intensivavdelinger i Norge. Dette har hun gjort gjennom feltarbeid og intervjuer med sykepleiere og leger.

I tillegg har hun hatt med medisinere og kirurger fra pasientenes moderavdelinger i undersøkelsen.

– Jeg ønsket å se hvordan legene og sykepleierne kommuniserte og samarbeidet om og rundt pårørendearbeidet. Hvordan de jobbet hver for seg og sammen, om de for eksempel hadde faste samtaler med pårørende, om de brukte noen retningslinjer eller om det var mer tilfeldig hvordan arbeidet ble håndtert, sier hun.

– Ivaretakelse og omsorg fra sykepleiere og leger kan bidra til å redusere belastningen på de pårørende og forbedre pasientens utfall, sier Anne Mette Nygaard.
– Ivaretakelse og omsorg fra sykepleiere og leger kan bidra til å redusere belastningen på de pårørende og forbedre pasientens utfall, sier Anne Mette Nygaard.

Hovedfokus er å redde liv

Ved intensivavdelinger er pasientene svært syke. Helsepersonellet bruker mye teknisk utstyr og gir avansert behandling. Det å redde liv har naturligvis første prioritet.

Det kan eksempelvis være pasienter som trenger behandling med respirator etter alvorlige infeksjoner, pasienter som har vært med i alvorlige trafikkulykker, eller har gjennomgått store operasjoner.

Pasientene her er ekstra avhengig av sine pårørende da de ofte ikke er våkne nok til å gi uttrykk for sine egne ønsker og behov, grunnet selve sykdommen og/eller behandlingen som gis.

Pårørende som gjerne kjenner pasienten godt, er en viktig talsperson for pasienten.

– Akutt og kritisk sykdom rammer brått, og for de fleste pårørende er intensivavdelingen et nytt og ukjent sted. Sykdomsbilde og behandlingen pasientene får er ofte komplisert, og det kan være vanskelig å forstå for pårørende. Derfor er det ekstra viktig at informasjon som blir gitt av helsepersonell er tydelig og konkret, sier Nygaard.

«Hviskeleken»

Et av hovedfunnene i studien handler om hvordan informasjon relatert til pårørende blir videreført mellom helsepersonell.

Overføring av slik informasjon skjer i all hovedsak muntlig. Den muntlige overføringen beskrives av enkelte sykepleiere som en hviskelek, der innholdet i det som blir sagt, går tapt underveis.

– Mange savnet mer skriftlig dokumentasjon av informasjon relatert til pårørende. Samtidig er mange usikre på hvordan denne informasjonen skal og kan skriftliggjøres. Systemer og retningslinjer for skriftlig dokumentasjon er mangelfulle, forklarer Nygaard.

Ensomt teamarbeid

Arbeidet som gjøres med pasienter og pårørende, er i utgangspunktet et teamarbeid. Likevel fant Nygaard at hvert enkelt helsepersonell er mye alene om jobben. Spesielt sykepleierne tilbringer mye av arbeidsdagen alene på pasientrommene.

– De jeg snakket med, fortalte at arbeidet med pårørende kunne føles tungt og ensomt. Mange fortalte om situasjoner med pasienter og pårørende som hadde berørte dem sterkt.

Hun legger til:

– Sykepleierne, og også legene rapporterte at de hadde behov for å snakke sammen, diskutere erfaringer og søke råd hos hverandre.

Under feltarbeidet så jeg at dette ble gjort, - men oftest i matpausene eller på gangen i forbifarten, forteller Nygaard.

Nygaard mener det bør etableres bedre rutiner for leger og sykepleiere til å utveksle erfaringer. Slik kan de lære av hverandre og støtte hverandre i utfordrende situasjoner. Mange fortalte at erfaring og det å ha en god kollega, gjorde de tryggere og bedre rustet i arbeidet med pårørende.

– En av intensivavdelingene hadde ukentlig refleksjon der sykepleierne fikk mulighet til å snakke sammen og reflektere over blant annet pårørendearbeidet. Det opplevde de som lærerikt og samlende.

Minske frustrasjon

Til tross for at legene og sykepleierne rapporterte at de stort sett samarbeider godt, avdekket studien at det allikevel er en del frustrasjon rundt arbeidet med pårørende.

Eksempelvis snakket sykepleierne og legene lite om hvordan arbeidet med de pårørende bør organiseres og hvordan de sammen kan skape en inkluderende og god pårørendekultur.

– Dersom det etableres en god pårørendekultur, med faste, men fleksible, rutiner for hvordan dette skal håndteres, vil det blir bedre både for de ansatte og for pårørende, tror Nygaard.

Et eksempel er å etablere retningslinjer for samtale med pårørende. Det kan gjøre at leger og sykepleier er mer samstemte og gir mer lik informasjon til de pårørende.

Bedre rutiner og fasiliteter må på plass

Ifølge forskeren er det fult mulig å tilrettelegge bedre for pårørende selv i et uforutsigbart og travelt miljø som ved en intensivavdeling.

Tilrettelegging for pårørende og utvikling av en inkluderende pårørendekultur gjør at arbeidet ikke blir så avhengig av person og personlighet.

Ofte er det ikke så mye som skal til, for at pårørende blir tryggere i den vanskelige situasjonen de er i.

– Det å få tilbud om en kaffekopp og bli spurt om hvordan de selv har det, er godt for mange.

Men det er også andre viktige forhold som påvirker arbeidet med de pårørende som ikke den enkelte lege eller sykepleier alene kan gjøre noe med.

– Eksempelvis så jeg gjennom mine observasjoner hvordan blant annet romutforming påvirket, forteller Nygaard.

Hun forteller at enkelte avdelinger har pasientrom med gode besøksstoler til pårørende, mens andre mangler dette. Pårørende må stå ved sengen eller sykepleier må hente inn midlertidige klappstoler.

Andre ting som er av stor betydning for mange pårørende, er praktisk tilrettelegging med parkering og mulighet for å overnatte på eller i nærheten av sykehuset.

Mulighet for å bli inkludert og få komme på besøk er også et viktig. Mange ønsker å være tilstede hos den som er syk. Her var det store variasjoner ved de ulike intensivavdelingene, fra fleksible besøkstider der pårørende stort sett kan komme når det passet dem, til mer rigide besøkstider som er begrenset til en til to timer et par ganger om dagen.

Nygaard forteller at forskere anbefaler at man har fleksible besøkstider så langt det lar seg gjøre.

Hun mener at pårørendearbeidet bør være mer tydelig og konkret. Mye kan bedres ved å gjøre arbeidet mer strategisk og forankret i ledelsen.

Hun foreslår blant annet bruk av retningslinjer for samtaler med pårørende, at pårørende inkluderes mer i behandlingen av den syke og får være til stede i større grad. Samtidig som helsepersonellet må ivaretas.

Vise til gode eksempler på hvordan det kan gjøres

Nygaard håper at studien kan komme til nytte i utdanningen. Å ta vare på pårørende er en viktig del av arbeidet til både sykepleier og leger. Det er også et element i yrkesetiske retningslinjer og lovverk.

– Vi må likevel se på hva som kan gjøres av forbedringer og endringer på utdanningene, mener Nygaard. Jeg tror samtale og refleksjon rundt egen praksis er viktig. Som nevnt jobber legene og sykepleierne mye alene. Å snakke med hverandre eller høre om hvordan andre kommuniserer med og møter pårørende kan ha stor læringsverdi.

Hun tror det kan være nyttig å vise til gode eksempler på hvordan pårørendearbeid kan foregå, istedenfor å gi eksempler på mindre god praksis.

Studien viser at leger og sykepleiere som er oppmerksomme, aktive og tolerante i møte med de pårørende, er avgjørende for å inkludere og ivareta pårørende på en omsorgsfull måte.

– Det kan for eksempel være å gi pårørende informasjon uoppfordret eller å spørre direkte om hvordan de har det.

Hun understreker at det handler mye om hvordan ting blir sagt og å være oppmerksom på pårørendes behov. Det er viktig å kunne være ærlig, men også vite hva man faktisk kan si og ikke si.

– Jeg vil oppfordre alle leger og sykepleiere i intensivavdelingen å øve seg på å forklare kompliserte ting på en enkel og forståelig måte og å være oppmerksom på hva den enkelte pårørende eller pasient er opptatt av.

Ansvaret må opp på ledernivå

– Pårørendearbeid handler ikke bare om kommunikasjon mellom den enkelte lege eller sykepleier og pårørende. Det er også et viktig lederansvar, sier Nygaard.

Ifølge forskeren bør ansvaret opp på ledelsesnivå, og da inkludere ledere for både leger og sykepleiere.

– Ansvaret for å bygge en god omsorgsetisk pårørendekultur kan ikke legges på den enkelte helsepersonells personlighet og erfaring. Det må forankres på ledernivå i organisasjonen og videreutvikles gjennom opplæring, refleksjon på tvers av profesjoner og riktig støtte til de ansatte, sier forskeren.

Referanser:

Anne Mette Nygaard: Family care strategies in an unpredictable ICU environment. ICU nurses’ and physicians’ interprofessional and individual strategies for critically ill ICU patients’ families – a qualitative study. Doktorgradsavhandling ved UiT Norges arktiske universitet, 2022.

Anne Mette Nygaard mfl.: Interprofessional care for the ICU patient’s family: solitary teamwork. Journal of Interprofessional Care, 2020. Doi: 10.1080/13561820.2022.2038548

Anne Mette Nygaard mfl.: Professionals' narratives of interactions with patients' families in intensive care. Nursing Ethics, 2022. Doi: 10.1177/09697330211050995.

Anne Mette Nygaard mfl.: Information concerning ICU patients’ families in the handover— The clinicians’ «game of whispers»: A qualitative study. Journal of Clinical Nursing (JCN), 2020. Doi: 10.1111/jocn.15414.

Powered by Labrador CMS