Kvinner strikket, heklet eller sydde kluter, før de ble festet med nåler inni undertøyet.

Det ble klumpete, holdt dårlig på blodet og var ofte ubehagelig å gå med.

Fram til for drøyt 50 år siden lagde de fleste norske kvinner bindene sine selv. Vasket og strøk dem. Og snakket ikke om det.

Saba de Lux

Vestfoldingene Arne Gravdahl og Gunnar Nissen Brager tenkte på 1940-tallet at dette burde man kunne gjøre noe med. I en garasje utenfor Tønsberg begynte de to med enkel produksjon ev engangsdamebind. Men det var først da de to i 1948 fikk med seg tusenkunsteren Sverre Syversten at selskapet de hadde kalt Saba, fikk et teknologisk gjennombrudd.

Selvfølgelig var det flere som tenkte at det måtte la seg gjøre å lage damebind på fabrikk, i stedet for at kvinner skulle lage dem selv. Men Syvertsen gikk på jakt etter helt nye løsninger.

I 1952 hadde han klar et produkt som var mye bedre enn det noen konkurrenter hadde klart å få til. Bindet «Saba de Lux» ble lagd med en kombinasjon av bomull og nedbrutte cellulosefibre.

Snart kom bindet også med et lag skumgummi på baksiden. Slik holdt det seg på plass i tettsittende truser. Det ble slutt på at damebind måtte knytes fast. «Saba Self Sit» kalte oppfinnerne det nye produktet.

Et upassende produkt

Å finne opp et nytt og bedre produkt var bare en av utfordringene oppfinnerne i Vestfold sto overfor. Noe annet var å få kvinner til å ta i bruk dette nye, når menstruasjon var noe de fleste oppfattet som upassende å snakke om.

De første engangsbindene i Norge ble solgt med mye diskresjon. Produktene lå ofte gjemt under disken – hos apotek, damekonfeksjonsforretninger og parfymeriutsalg – og det var mulig å få varen innpakket i gråpapir.

Saba-oppfinnerne innså at de også her måtte tenke nytt.

De begynte forsiktig med noen små annonser i avisene der det sto «Trygghet gir velvære».

Saba-bussen

Gjennombruddet kom med Saba-bussen.

En Volvo-buss ble ombygd til en stor varevogn og brukt til å frakte varene fra fabrikken i Vestfold og rundt i landet. På sidene ble bussen dekorert med sjokkerende bilder av bindpakker.

Den ble sett!

Til bedriften utenfor Tønsberg kom det forargede telefoner og brev fra mennesker som syntes det var «rystende» å skulle bli utsatt for slik umoral. Men markedsføringen fungerte uten tvil. Folk sto og stirret når bussen kom kjørende med reklame for dette man ikke skulle snakke om. Saba-bussen ble et begrep.

I 1954 solgte fabrikken 4 millioner engangsbind. I 1960 var salget av «Saba de Lux » økt til 45 millioner. Nå ble engangsbind også solgt i noen dagligvarebutikker.

Damebind ble bare kalt «Saba».

800 ansatte

I 1961 inngikk Saba et samarbeid med det svenske konsernet Mølnlycke om også å selge det tidligere forbudte tampongproduktet «o.b.» i Norge.

Saba ble en stor arbeidsgiver i Vestfold med 800 ansatte i arbeid i 1988 og en årsomsetning på over en milliard kroner. Fabrikken lå hele tiden på Øvre Råel utenfor Tønsberg der den opprinnelige oppfinnergarasjen til Gravdahl og Brager hadde stått. Tøffere tider med økt konkurranse gjorde at produksjonen i Tønsberg ble lagt ned i 2002 og flyttet til Drammen.

Navnet Saba finnes ikke lenger i Norge. Men selskapet som i dag eier varemerket bruker det visstnok på hygieneprodukter andre steder i verden. Reiser du til Sør-Amerika og Mellom-Amerika finner du det fortsatt.

Kilder:

Ulla Nachstern: «Saba – for et enklere kvinneliv», Vestfoldarkivet, Digitalmuseum, 2020

Marianne Aakermann: «Historien om SABA», NRK Vestfold, 2015

Artikkel om «A/S Saba» på Wikipedia

Les også

Det er tryggest å droppe mensen når du går på p-piller