Det er nå nøyaktig ti år siden jeg skrev en liten kronikk her på forskning.no kalt «Tynnere av å trene?». Kronikken tok den gang utgangspunkt i Gary Taubes artikkel fra 2007 i New York Magazine kalt «The scientist and the stairmaster». Taubes tittel er passende for det jeg ønsker å formidle her. Det handler om hvordan vi snakker om vitenskap og forskning.

Jeg argumenterte i 2009, som jeg har argumentert siden − ettersom empirien ikke har endret seg − at vi ikke kan gå ned i vekt av å trene. At det aldri har vært vitenskapelige data som tyder på at dette er mulig, at vi må slutte å lure folk og være ærlige om dette faktum.

Nylig gikk forsker Rønnaug Ødegård ved St. Olavs Hospital ut på NRK sine nettsider og ville myten om at vi kan trene oss ned i vekt til livs. Hun sier det er uetisk å si til overvektige at de kan trene seg ned i vekt. Jeg støtter hennes sak helhjertet.

Men i kjølvannet dukker treningsguru (NRK sitt stempel) Yngvar Andersen opp i NRK og advarer folk å droppe treningen basert på uttalelser fra forskere og medisinere om at vi ikke går ned i vekt av å trene. Det er jeg helt enig med Yngvar i, men samtidig er jeg redd for at årsaken til at noen eventuelt ville droppet fysisk aktivitet − når de skal ned i vekt − er på grunn av måten Yngvar formulerer seg på.

Da tøyning etter trening ble unødvendig – ifølge media

Dette handler blant annet om hvordan vi formidler vitenskap og hvordan vi formidler konsekvensene av vitenskapen og hvordan vi prater om et tema. Det har sjelden vært en god strategi å forsøke å nedtone fakta. Det er å gjøre oss alle en utjeneste og ta fra oss muligheten til å lære noe om hvordan forskning virker og hva vitenskap er.

Jeg husker med gru hvordan forskning som viste at man ikke blir mindre støl av å tøye, førte til medieoppslag om at tøyning var unødvendig. Vi som jobber med idrett, har vært nødt til å bruke tiden siden dette til å forklare alle at tøyning er kjempeeffektivt om man ønsker å være bevegelig og ofte for å forbedre prestasjon. Om det gjør en mindre støl eller ikke, har ikke noe å si og er ikke noen grunn til å tøye.

Om vi sier at trening er viktig for alle som skal ned i vekt, men samtidig at du ikke går ned i vekt av å trene, så er vi etter min mening unødvendig tvetydige i vår formidling. Dette er ikke enkle konsepter å forstå for Hvermansen, spesielt når det er så mye feilinformasjon i resten av samfunnet.

Fysisk aktivitet er nødvendig for alle mennesker

Jeg foreslår at vi slutter å blande sammen disse to utsagnene og at vi slutter å si at trening eller fysisk aktivitet er viktig for de som skal ned i vekt.

Fysisk aktivitet kan sammenlignes med et essensielt næringsstoff, det vil si et næringsstoff kroppen ikke kan lage selv og derfor må få fra mat. Mangel på essensielle næringsstoffer vil gjøre oss syke og svake på en eller annen måte. Noen ganger raskere enn andre og noen ganger mer alvorlige enn andre, men til syvende og sist vil effekten av en mangel være negativt for helsa.

Sånn er det også med fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet i en viss mengde er essensielt og nødvendig for alle mennesker. Det er ikke noe spesielt med de som er overvektige. Mangel på fysisk aktivitet er som mangel på et essensielt næringsstoff eller mangel på noe annet essensielt for den saks skyld, slik som søvn.

Summen av negative påvirkninger kan gjøre oss syke

Om vi blir syke på grunn av søvnmangel, sliter jeg med å kalle søvn en medisin. På samme måte liker jeg ikke å kalle fysisk aktivitet for medisin, ettersom negative helseeffekter kommer på grunn av en mangel på aktivitet.

Det er for så vidt viktige å påpeke at det er nær umulig å knytte negative helseeffekter direkte til mangel på fysisk aktivitet gjennom forskning. De fleste store livsstilssykdommer som plager oss som befolkning, ser ut til å komme av summen av en rekke negative påvirkninger, slik som dårlig kosthold, dårlig søvnhelse, for mye stress, inaktivitet og så videre.

Et av de få tilfellene der negative helseeffekter er lett å knytte direkte til mangel på fysisk aktivitet er ved tap av muskelmasse på grunn av passivitet. Da er det bare fysisk aktivitet med en viss motstand som kan bygge muskler igjen (i det minste om vi ønsker en naturlig tilnærming).

Les også denne:

Folk over 70 år med muskelsvinn hadde god effekt av styrketrening

Trening og fysisk aktivitet er elendige strategier for vektnedgang

Om vi alle bare kunne slutte å si at fysisk aktivitet er spesielt viktig for de overvektige − og heller kommunisere at fysisk aktivitet er viktig for alle uansett og at de overvektige ikke er i noen særstilling, tror jeg det vil gjøre det lettere å få fram det viktige faktum det tross alt er at trening og fysisk aktivitet er elendige strategier for vektnedgang.

Så spør du deg kanskje om hvorfor det er så viktige å fokusere på vitenskapen i dette. Til det har jeg flere svar. For det første så har vårt syn på verden, vår tro og kunnskap noe å si for hvordan vi møter andre mennesker. For en som tror man kan trene seg ned i vekt og at overvekt kommer automatisk av passivitet, så er den naturlige konsekvensen av denne troen at den overvektige er lat og kunne valgt å gå ned i vekt om han eller hun bare tok seg sammen og rørte mer på seg.

Har vi derimot en forståelse av at det ikke er slik kroppen vår fungerer, vil vi mest sannsynlig møte den overvektige på en ganske annen måte.

For det andre: Om myndighetene består av mennesker som tror man kan trene seg ned i vekt, vil fort folkehelsetiltak være preget av dette med de uheldige konsekvenser dette medfører.

Jeg jobber med kroppsøving og underviser studenter som skal bli kroppsøvingslærere. Kroppsøvingsfaget påvirkes av politiske holdninger. Om politikere ser at livvidden til befolkningen går opp tenker de fort at vi må få mer fysisk aktivitet inn i skolen og kroppsøvingsfagets innhold påvirkes direkte av om politikere og andre som jobber med fagets innhold tror man kan trene seg ned i vekt.

Les også denne saken fra Norges idrettshøgskole:

Populær treningsform hadde nesten ingen effekt

Gjør det verre hvis ikke vi er ærlige om hva forskningen viser

Jeg må til daglig sørge for å lære mine studenter at det er en myte at man kan trene seg ned i vekt fordi jeg vet at det kan ha mye å si for hvordan de møter elever i skolen med ulik kroppsvekt. Inntrykket mitt er at de fleste faktisk ikke vet at det er en myte.

Det er for så vidt ikke så rart.

Pulsklokker og tredemøller har kaloritellere som får folk til å tro at det har noe å si hvor mye man forbrenner under fysisk aktivitet. Det har noe å si, men ikke for kroppsvekten. Og overalt rundt oss er markedskrefter som vil selge oss alt fra matvarer til slankeløsninger, og disse utformes basert på hva selgerne tror. Tror de at vi kan gå ned i vekt av å trene så inngår det også i deres strategi.

Og enda verre er det om man i befolkningen generelt tror man kan trene seg ned i vekt, for da vil vi overbevises av de som forsøker å selge oss noe basert på nettopp denne feiltakelsen.

Jeg tror vi bare gjør det verre for oss selv om vi ikke er fullstendig ærlige om hva forskningen viser. Kanskje er dette ekstra viktig i helseforskning. Forskningen viser at fysisk aktivitet er essensielt for oss. Det vil påvirke nesten enhver lidelse og sykdom i positiv retning og kan gjøre livet bedre på så mange måter, men det får oss ikke ned i vekt og vektnedgang bør derfor heller aldri være en motivasjon for å være aktiv.

En slik motivasjon vil fort kunne ødelegge for å kunne finne egenverdien og gleden i aktivitet.