Dog, i dette tilfelle burde en kommende tsunami i de nordlige strandsoner i Det indiske hav vært varslet.

Det synes som svikt på det menneskelige plan, for tsunamier er på ingen måte et ukjent fenomen og bølgeregistreringer av skjelvet ved Sumatravar tilgjengelige fra mange tusen seismologiske stasjoner verden rundt.

Vi vil i det følgende begrunne hvorfor vi mener en form for varsling av katastrofetsunamien i Det Indiske hav burde ha vært fremkommet i media.

1) Tsunami er et japansk ord for flodbølger som forekommer relativt hyppig i standsoner grensende til Stillehavet. De initieres av store jordskjelv, og Stillehavets randområder står for ca 70 prosent av den globale jordskjelvsaktiviteten.

Ikke overraskende har mange land rundt Stillehavet opprettet egne geofysiske sentre for varsling av tsunamier med basis i seismologiske-, satelitt- og akustiske bøyeobservasjoner utenfor kystene. Land med aktiv tsunamivarsling er USA, Japan, Chile, Mexico og flere andre land.

I andre havområder er tsunamier uvanlige, selv om det i Europa ikke er helt ukjent. Det siktes her til det store skjelvet i Lisboa som hadde sitt senter i havet vest for Lisboa i 1755. Hele 70 000 mennesker omkom - de fleste på grunn av tsunamien som oppstod.

Fra antikken vet vi at Alexandria ble ødelagt flere ganger av tusnamier med opphav i jordskjelv i Egeerhavet. I Norge har vi en form for mini-tsunamier forårsaket av store steinras i dype fjorder og innsjøer - som for eksempel ulykkene i Loen og Tafjord i henholdsvis 1905, 1934 og 1936 med flere titalls omkomne. Også utrasinger på kontinentalsokkelen kan forårsake tsunamier. Det mest kjent tilfellet for norskehavet er Storegga-raset for ca 8 700 år siden. Slike historiske tsunamier påvises ved kvartærgeologiske utgravninger.

2) Prediksjon av jordskjelv og tsunamier. Jordskjelv anses ikke å være forutsigbare innen et tidsrom på uker eller dager, til tross for mye forskning på denne problemstillingen. Så hvorledes kan en da varsle jordskjelvgenererte tsunamier? Forklaringen på dette er enkel; på avstander på for eksempel 70 000 km fra senteret for et katastrofeskjelv bruker de raskeste seismiske bølger ca ti minutter, mens en tsunami over dyphavet bruker nærmere 10 timer - hastigheten er ca 700 kilometer i timen, men noe langsommere i grunnere farvann.

På kortere avstander, som ca 600 km fra Sumatra til Phuket, er varslingsmarginen i tid meget kortere det vil si mellom 20 og 40 minutter, og ansees for knapp. Det bemerkes at det bare tar noen fåtalls minutter å trekke seg ut av strandsonen om en tsunami er varslet enten via TV, radio eller ved personlig informasjon. Det siste skjedde faktisk et fåtall steder på Phuket og Sri Lanka, og da initiert av personer som viste hva en tsunami var.

Informasjonsprogram om tsunamis har også vært vist på norske TV-stasjoner. For Sumatra var det lite håp om varsling - da avstanden til skjelvets episenter bare var et par hundre kilometer det vil si at bølgen kom ca 15 - 20 minutter etter at skjelvet inntraff.

3) Hva skjedde i etterkant av sumatraskjelvet? Med mer enn 10 000 seismologiske stasjoner utplassert globalt, var registreringene tilgjengelige etter noen få minutter via satellitt og telelinjer ved mange lokale, regionale og globale seismologiske og geofysiske datasenter. Mange av disse sentrene foretar automatiske lokaliseringer av de registrerte skjelv, slik at de første analysene etter fem - ti minutter ga informasjon om at et megaskjelv hadde funnet sted i havet vest av Sumatra.

Med megaskjelv menes de ytterst få jordskjelv med Richter-tall av størrelsesorden 8,5 - 9,0, og man kjenner bare til tre slike over de siste 50 årene; Aleuterne 1952, Chile 1960 og Alaska 1964.

I slike tilfeller sprekker hele jordskorpen (tykkelse 20 - 30 km) og i en lengde av opptil 1 000 km og med medfølgende landskaps forandringer. For Sumatra menes det at havbunnstopografien har forandret seg en ti til 20 meter og altså dermed at en tsunami genereres.

Hvorledes ble denne tidlig megaskjelvinformasjonen brukt? Tsunamisenteret på Hawaii ville varsle kolleger rundt det Indiske hav men viste ikke hvem de skulle henvende seg til, og anså ellers at det ikke var noen tsunamifare i Stillehavet.

I Malaysia var vitenskapsmenn ved det lokale meteorologiske institutt (også ansvarlige for lokale jordskjelvsobservasjoner) i beredskap; de var klar over at et stort skjelv hadde funnet sted, men konkluderte med at tsunamifaren var liten siden Richter tallet “bare” var 8,0 - de hadde regnet feil her.

I tillegg var tidligere tsunamiobservasjoner i regionen ukjent for dem. Dette er egentlig pussig, siden da vulkanen Krakatau i Sundastredet eksploderte 27. august i 1883, ble det generert en tsunami som tok livet av minst 40 000 mennesker bare på Java og Sumatra.

Da det har vært en formidabel befolkningstilvekst i regionen siden den gang, må ulykken i 1883 ha hatt samme omfang som Sumatra jordskjelvet av 26. desember 2004, men altså dårlig mediedekning den gangen.

4) Fremtidig tsunamivarsling. Det fremmes forslag om varsling i FN-regi; opprettelsen av nye sentre etc. Her kan det nevnes at FN allerede opererer et verdensomspennende nett av seismologiske stasjoner for påvisning av brudd på den såkalte prøvestansavtalen med forbud mot enhver form for nukleære sprengninger. Systemet opereres i sanntid, og “hovedproduktet” er en liste av forekommende jordskjelv; epicenter lokasjoner, dyp og Richter-tall.

Den informasjonen som også foreligger et fåtalls minutter etter at et jordskjelv har funnet sted, er tilgjengelig for nasjonale data sentre i de mange land som deltar i denne overvåkningen. Dette FN-senteret er plassert i Wien (CTBTO/UN Org.) og jordskjelvsobservatoriet på Kjeller har rollen som nasjonalt senter i denne sammenhengen.

Tsunamivarsling medfører at man på basis av foreliggende seismologiske og andre geofysiske observasjoner, skal kunne varsle om en tsunami kan “slå til” mot lokale kyster ved bruk av forskjellige media som TV, radio og lokale beredskapssentre som politi og brannvesen.

En varsling medfører aktivisering av et stort informasjons- og hjelpeapparat slik at en sannsynligvis blir for tilbakeholden med selve varslingen, som naturligvis må foregå i nasjonal regi. Media er ganske nådeløs i sin kritikk i slike tilfeller og det sikreste er ikke å gjøre noen ting, slik som det hendte i Malysia 2. juledag.

Det er tilfeller hvor feilvarsling av jordskjelv har medført avskjed, og dette maner til forsiktighet spesielt når tidsrammen er knapp. Tilsvarende tjenester tilbys også av andre sentre, og man kan sågar abonnere på slik informasjon om forekommende jordskjelv på e-post, SMS etc. Dog, man er noe restriktiv her, slik at ikke “gud og hvermann” uten faglig forankring vil fremsette dommedagsprofertier om kommende jordskjelvs katastrofer.

Til slutt; et alternativ, eller enda bedre; et supplement til varsling, er forebyggende tiltak. Ved jordskelv kan en by uten noen form for varsel bli forandret til en ruinhaug med titusenvis av døde i løpet av noen titalls sekunder, mens for tsunamier har vi tidsfrister på timer.

Med andre ord; forebyggende tiltak som bruk av eksisterende informasjonskanaler som TV, radio og annen form for infrastruktur, men kanskje først og fremst opplysningstiltak.

For eksempel, i Japan drilles skoleelever i hvorledes forholde seg ved jordskjelv og tsunamier, og generelt foreligger det et mangfold av instruktive videoer, animasjoner og så videre om jordskjelv, vulkaner og platetektonikk.

Ett av problemene ved sumatraskjelvet var at de færreste visste hva en tsunami var, slik at det ei heller ble varslet videre fra for eksempel Phuket om at en tsunami var på vei mot India og Sri Lanka.

Selv i ettertid vil vi ikke klandre håndteringen av denne katastrofen, enten det nå gjelder seismologer eller politikere - man reagerer sjeldent helt rasjonelt ved førstegangs krisehåndtering.