Kronikk: Nordisk forskning: hvordan gripe et såpestykke?

“Drømmen om Norden” er gammel. Og spenningsfylt. Den rommer blod og tårer, latter og høye glass, og ikke minst festtaler.

På mange måter har forholdene ligget bedre til rette for nordisk enn for europeisk samarbeid.

Språklig, etnisk, politisk og rettslig utgjorde for eksempel Danmark, Sverige og Norge et relativt enhetlig område, som på mange måter hadde en felles historie.

Allerede i 1919 ble Foreningen Norden etablert, og i etterkrigstiden videreutviklet man et allerede eksisterende nettverk for kontakt og samarbeid på offisielt plan.

Etter andre verdenskrig ble det skandinaviske og det nordiske samarbeidet styrket av sosialdemokratiske regjeringer og av den store Fienden i Øst.

SAS (1951), Nordisk Råd (1952) og innføringen av passfrihet (1954), er synlige uttrykk for samarbeidsvilje.

Kultur og forskning

Innenfor kultursektoren har det også vært gjort forsøk på å forene Norden. Tidlig på 1980-tallet forsøkte man å etablere en felles nordisk TV-kanal, som skulle drive “seriøs TV-formidling” som en motvekt mot den internasjonale medieindustrien.

I 1982 trakk Danmark seg ut av NordSat-samarbeidet. Dermed gikk prosjektet om en felles satellitt for seriøs TV-formidling i stå. Noen har kalt det en “kulturpolitisk katastrofe”.

I de siste tiårene av forrige århundre kom forskning stadig oftere opp på den politiske dagsordenen. EU etablerte sine store rammeprogrammer, og det ble snakket varmt om internasjonalisering av forskningen.

Hvor blir det av Norden i dette bildet? Finnes det en nordisk enhetlig forskningspolitikk?

Eller er det slik at et tettere og mer omfangsrikt europeisk samarbeid vil overflødiggjøre eller innskrenke betydningen av nordisk forskningssamarbeid?

Etter å ha snakket med sentrale forskningspolitikere i de nordiske landene, er det vanskelig å svare med enstavelsesord.

Nordisk forskningspolitikk likner et vått såpestykke. Du griper det og klemmer til, og vips smetter det ut av hånden din. Først nå det er tørt får man skikkelig grep om det. Men hva kan et tørt såpestykke brukes til?

Europa, EU og de andre der ute

Det er i og for seg ikke vanskelig å finne likheter i den nordiske forskningspolitikken. De nordiske forskningspolitikerne er enige om det meste.

Kvalitet er den viktigste ledestjernen for forskning. Kvalitet og åpen konkurranse om pengene.

Gode ordninger for forskerutdanning er en annen fellesnevner, og blir stadig viktigere for å dekke de behovene som oppstår når 68-erne trekker inn årene og kan lene seg tilbake på gode pensjonsordninger.

Å delta i første linje i den internasjonale forskningsfronten, blir alfa og omega for små nasjoner i utkanten av sivilisasjonen.

En av de utfordringene alle de nordiske landene gir høy prioritet, er derfor å finne mekanismer som gjør det enklere å trekke gode internasjonale forskere nordover. Alle ønsker å nå opp i den internasjonale forskningsfronten.

Og midt i det hele står Norden. Selv om alle ser mot Europa, EU, USA og Asia, taler de nordiske forskningspolitikerne også varmt for et nordisk samarbeid.

Mest ivrig er kanskje islendingene. Det er kanskje ikke rart, siden Island på mange måter er en novise i den internasjonale forskningsklubben.

Men også i Norge er viktigheten av et nordisk forskningssamarbeid et tema:

“Ei viktig oppgåve vil vere å sjå til at NordForsk lever opp til sitt mandat og effektivt medverkar til å oppfylle visjonen om Norden som ei leiande og attraktiv forskingsregion”, sa fornyingsminister Heidi Grande Røys på på et møte i Nordisk Ministerråd høsten 2005.

Denne forventningen til NordForsk kan finnes hos alle nordiske forskningspolitikere i regjeringsposisjon.

Det i prinsippet genialet ved NordForsk (etablert 1.1.2005) er at det stiller egne midler til disposisjon for forskningsformål, i stedet for bare å være en politisk respirator.

NordForsk skal ha en viktig rolle i å realisere Norden som en ledende og sammenhengende region for forskning.

Men når vi vet at NordForsk kun har 70 millioner kroner å rutte med i 2006, er det grunn til å spørre om det nordisk forskningssamarbeidet fortsatt hører hjemme i verbalpolitikken og festtalene.

Det ikke-politiske samarbeidet

Problemet med å etablere en nordisk forskingspolitikk eller et politisk villet forskningssamarbeid, er at begge deler er vanskelig å avgrense.

Forskere og skjønnlitterære forfattere har noe felles. En norsk forfatter kan føle seg vel så inspirert av en forfatter i Frankrike eller USA som i Sverige eller Finland.

På samme måte vil forskere like gjerne søke inspirasjon og samarbeid med forskere på andre siden av kloden som på andre siden av Kjølen, eller på nabokontoret.

På samme måte som for CO2, følger ikke forskernettverk nasjonale grenser. Man kan ikke vedta en nordisk forskerlojalitet, enten det skjer blant de folkevalgte eller over en Gammel Dansk i København.

Som den danske forskningsministeren, Helge Sander, påpeker, foregår det allerede et viktig samarbeid mellom nordiske forskere med utgangspunkt i forskningens egne premisser.

Dette samarbeidet, på tvers av institusjoner og landegrenser, kan ofte være ufomelt.

Det handler om å teste ut ideer på e-post, det handler om å tipse en kollega om et paper som snart kommer ut et sted i verden, det handler om korte og lange telefonsamtaler, det handler om industrielle mengder kaffe og overtidstimer som går med til å formulere prosjekter og problemstillinger.

Men dette samarbeidet kan også være mer formelt, for eksempel ved at det arrangeres konferanser og workshops, ved at det skrivet felles publikasjoner og diskuteres i diskusjonsgrupper.

Utfordringen for de politikerne som taler nordens sak, blir å sørge for å knytte forbindelser mellom dette forskningssamarbeidet og det som gjøres i regi av NordForsk.

Penger, penger

Poenget er ikke å skape en motsetning mellom forskerdrevet og politisk villet samarbeid. For det er jo slik at forskning i hele etterkrigstiden til en viss grad har vært styrt.

Forskningsråd, statsbudsjetter, evalueringer og forskningsprogrammer - alt dette er med på å dytte forskningen både framover og i visser retninger.

Norge har formannskapet i Nordisk Ministerråd i år.

I programerklæringen heter det blant annet: “Det norske formannskapet vil aktivt bidra til å følge opp den omstillingsprosessen som gjennomføres i det nordiske forskningssamarbeidet. Det blir viktig å påse at NordForsk lever opp til sitt mandat og effektivt bidrar til å oppfylle visjonen om Norden som en ledende og attraktiv forskningsregion.”

NordForsk er en interessant modell. Den åpner for bottom up-prosesser, hvor forskernes behov står i sentrum. Men det store spørs vil alltid være om det følger nok penger med ordene til å gå løs på de store prosjektene?

Eller vil det alltid være de nasjonale og internasjonale interessene som legger premissene og styrer realpolitikken?

Apropos såpe. Det er mye lettere å fange et tørt såpestykke enn et vått. Men hva kan vi bruke et tørst såpestykke til, annet enn å lukte på?