De politiske partiene gikk til Stortingsvalget i høst med løfter om tannhelsereform som vi ikke har sett maken til tidligere.

Bare Høyre unnlot å komme med noen tannhelseløfter. De øvrige partiene var samstemte om at det er på høy tid å integrere tannhelsetjenesten med de generelle helsetjenestene, og bidra med mer offentlig finansiering av folks tannhelseutgifter.

Prinsippløsningen på rødgrønn side er gratis tannhelsetjenester for noen flere og egenandelsstak for resten av oss. Dette vil selvsagt koste penger. Hvor mye er vanskelig å si, blant annet fordi det ikke er gitt noen signaler om, og eventuelt på hvilken måte, man vil regulere tilbydersiden.

Verdigrunnlaget i dagens helsepolitikk

Norsk helsepolitikk er grunnfestet i prinsippet om lik tilgang til helsetjenester for like behov. I praksis betyr dette at helsetjenester må gjøres tilgjengelig for folk uavhengig av deres inntekt og bosted.

Ingen eller lave egenandeler, egenandelstak, en godt utbygd primærhelsetjeneste samt refusjon av folks utgifter hvis de må reise for å få spesialistbehandling, bidrar til å realisere dette. Streng regulering av priser og hvor i landet helsetjenestetilbud etableres, er andre viktige elementer. Prinsippet om lik tilgang gjelder uavhengig av årsak til sykdom. Manglende evne eller vilje til selv å forebygge sykdom skal ha lite å si for tilgangen til behandling.

Norsk tannhelsepolitikk representerer et oppsiktsvekkende unntak fra prinsippet om lik tilgang for like behov. Prinsippet er riktignok gjort gjeldende for enkelte utvalgte grupper, men for majoriteten av oss voksne er tilgangen til tannhelsetjenester avhengig av hvor mye vi tjener og hvor i landet vi bor.

Etablering av et tannhelsetilbud til voksne er i utgangspunktet overlatt til private aktører som kan etablere virksomhet hvor de vil, og ta hva de vil for behandling. Resultatet er en særegen høy prisstigning og konsentrasjon av private tannklinikker i folkerike områder.

For noen spesielle sykdomstilfeller yter staten refusjon for utgifter til tannbehandling, men her er årsaken til sykdom viktig. Hvis du selv anses å ha forårsaket tannsykdom, har staten ingenting å bidra med. Verdigrunnlaget for norsk tannhelsepolitikk er med andre ord helt forskjellig fra de verdiene som styrer den generelle helsepoitikken.

Manglende forsikringsmotiv

”Økonomforklaringen” på hvorfor vi ikke har offentlig finansiering av tannbehandling for voksne i Norge, er at det ikke finnes noe forsikringsmotiv siden risikoen for økonomisk ruin forbundet med tannsykdom er liten.

Tannsykdom som hull i tennene, er relativt vanlig og kostnadene forbundet med behandling er ofte lave og mer forutsigbar enn for annen type sykdom, hvor vi har sikret oss mot uheldige økonomiske konsekvenser gjennom folketrygden og andre kollektive ordninger. Grunnen til at folk likevel opplever å ende opp med høye tannhelseutgifter antas å være at de har unnlatt å drive jevnt vedlikehold og over tid samler opp et behandlingsbehov. Da blir det dyrt, ‐ men man har altså ingen andre enn seg selv å takke for det.

Mens manglende forsikringsmotiv har vært et holdbart argument mot offentlig involvering i tannhelsetjenester for voksne i alle år i Norge, har våre naboland, og andre land vi vanligvis sammenlikner vårt velferdssystem med, valgt å etablere en eller annen form for offentlig subsidiering av voksnes tannhelseutgifter. Det er riktignok høye egenandeler på tannbehandling i de fleste land, men det offentlige bidrar i alle fall med noe.

Vårt system er med andre ord helt sært sett i en internasjonal sammenheng. Både Sverige og Finland har nylig reformert sine tannhelsesystem, og begge land har endt opp med å øke den offentlige subsidieringen av tannhelseutgifter for voksne for å øke tjenestens tilgjengelighet og kvalitet. Andre lands valg tyder på at spørsmålet om offentlig subsidiering er et grunnleggende politisk spørsmål, ikke kun et spørsmål om økonomi.

Omsorg for pasienten eller tannlegen?

Utvalget som utredet det offentliges involvering på tannhelsefeltet, konkluderte i NOU 2005:11, blant annet med at våre største tannhelseutfordringer er knyttet til sosiale og geografiske ulikheter, og foreslo prisregulering av tannhelsetjenester og etableringskontroll for tannklinikker som tiltak for å sørge for større spredning av tannleger og dermed mer likeverdig tilgang til tannhelsetjenester.

Til tross for flere positive enn negative høringsuttalelser, konkluderte den forrige rødgrønne regjeringen i St.meld nr 35 (2006‐2007), med at disse tiltakene var uaktuelle. Argumentasjonen i meldingen mot regulering av tilbydersiden er interessant lesing som kan vitne om større omsorg for tannlegen enn for pasienten.

Stortingemeldingens argumentasjon mot de foreslåtte reguleringene fremmer i første rekke en uttalt vilje til å la markedskreftene styre tilbud og etterspørsel i voksentannpleien, og en uvilje mot å rokke ved tannlegenes profesjonelle status og autonomi.

Det uttrykkes blant annet engstelse for hvordan tannlegene vil reagere på prisregulering og det fryktes at ”nyutdannende flytter til Sverige”. Mens etableringskontroll anses å være ”et så inngripende reguleringsmiddel at det ikke bør brukes overfor en tjeneste som i hovedsak betales fullt ut av innbyggerne selv”.

Tannlege og pasient er altså å anse som likeverdige parter. Pasienten har derfor ikke behov for noen involvering fra offentlige myndigheters side for å ivareta sine interesser.
Endring i sikte?

Gratis tannhelsetjenester for flere og egenandelstak for folk flest endrer noe, men det endrer ikke private tannlegers mulighet til å ta hva de vil for sine tjenester og etablere sin virksomhet der de selv finner det for godt.

Hvis den offentlige oppgaven bare blir å åpne pengesekken for voksentannpleie, er det all grunn til å frykte kostnadene og at tilgangen utenfor de mest folkerike områder ikke vil bli noe særlig bedre.

Foreløpig har de rødgrønnes valgløfter om egenandelstak for voksne kokt ned til et løfte om å innføre gratis tannhelsekontroll for eldre over 75 år i løpet av denne Stortingsperioden.

De store endringene skjer med andre ord ikke i morra.