Oppdag våre andre nettsteder:

Du leter kanskje etter...

Oppdag våre andre nettsteder:

Annonse

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Utenrikspolitisk Institutt - les mer.

Slik presser populister diplomatiet til å bryte egne normer

Hva skjer når populistiske ledere fra ytre høyre endrer diplomatiets spilleregler?

Sommeren 2019 tok Boris Johnson over i Storbritannia, og presset frem en langt hardere linje enn forgjengeren Theresa May.

(Foto: NTB)

Thea Handrup Brevik Thea Handrup Brevik Thea Handrup Brevik Kommunikasjonsrådgiver

Norsk Utenrikspolitisk Institutt Norsk Utenrikspolitisk Institutt

Publisert 23.09.2025 - 11:57

På scenen under sikkerhetskonferansen i München 17. februar 2018 står den daværende britiske statsministeren Theresa May.

– Europas sikkerhet er vår sikkerhet, sier hun.

Hun lover at Storbritannia vil fortsette å samarbeide tett med EU også etter Brexit gjennom en ny sikkerhetsavtale.

To år senere er Storbritannia ute av EU uten en sikkerhetsavtale. Hvordan skjedde dette?

I en ny fagartikkel analyserer forskere hvordan populistiske ledere påvirker diplomatiet når de kommer til makten. De bruker Brexit som eksempel.

Artikkelen er skrevet av Øyvind Svendsen ved NUPI og Benjamin Martill fra University of Edinburgh

– Diplomati bygger på samarbeid, normer og regler for hvordan man snakker sammen og løser problemer. Spørsmålet er: Hva skjer når populistiske ledere bryter med disse normene? sier Øyvind Svendsen, forsker ved NUPI.

Gikk til åpent angrep på EU

– Da brexit-prosessen begynte i 2016, var de fleste enige om at sikkerhetspolitikk og forsvarssamarbeid ikke kom til å bli et problem. Storbritannia og EU hadde felles interesser, ikke minst på grunn av trusselen fra Russland, forteller Øyvind Svendsen.

Etter tre mislykkede forsøk på å forhandle frem en avtale med EU om hvordan Storbritannia skulle forlate unionen, gikk Theresa May av som partileder og statsminister.

Sommeren 2019 tok Boris Johnson over, og presset frem en langt hardere linje enn forgjengeren.

Johnson styrket posisjonen sin ved å kritisere Mays «svake» linje, og lovet en tøffere Brexit.

I stedet for å søke kompromisser, gikk Johnson til åpent angrep på EU. Han fjernet diplomater han mente var for EU-vennlige, og spilte på de mest kompromissløse brexit-tilhengerne.

Johnson kapret diplomatiet

– Johnson klarte å få til en utmeldingsavtale, men gjorde det ved å bruke en helt annen type diplomati. Han politiserte diplomatiet og gjorde fagfolk til politiske redskaper. Han kapret på en måte diplomatiet, forteller Svendsen.

Populister hevder ofte å representere «folkets vilje» i opposisjon til etablerte institusjoner. De fremstiller seg som outsidere i kontrast til eliten, og markerer avstand ved bevisst å bryte politiske og diplomatiske normer.

Byråkrater og diplomater blir gjerne omtalt som en del av en «dyp stat» som står i veien for folkets interesser.

En helt egen politisk stil

Dette er en egen politisk stil, forklarer Svendsen. Den bygger på å mobilisere støtte gjennom autentisitet, normbrudd, polarisering og et aggressivt forsvar av nasjonale interesser.

– Når denne typen politikk rettes mot diplomatiet, som tradisjonelt har vært skjermet fra partipolitiske konflikter, forstyrres prosessene på en helt ny måte, sier Svendsen.

Forskerne viser hvordan Johnson brukte denne taktikken i praksis: Han framstilte Mays forsøk på å holde fast på sikkerhetssamarbeidet med EU som svakt og feilslått.

Deretter brøt han med det etablerte forholdet, og brukte selve bruddet som en måte å samle politisk støtte hjemme.

Storbritannia uten sikkerhetsavtale med EU

– Med denne konfronterende stilen ødela han samarbeidsklimaet. Dermed ble det vanskelig å få til en egen sikkerhetsavtale mellom EU og Storbritannia, forklarer Svendsen.

Storbritannia valgte i stedet å satse på bilaterale avtaler med enkeltland. Det viste seg å være langt mindre effektivt enn å forhandle gjennom EU.

Da overgangsperioden var over i 2021, stod Storbritannia igjen uten en formalisert sikkerhetsordning.

– De stod igjen med et svakere sikkerhetssamarbeid med EU enn Norge, Canada og USA, som alle har egne avtaler med EU.

Populister presser diplomatiet til å bryte egne normer

Tradisjonelt har forskning på diplomati lagt vekt på sosial kompetanse, forklarer forskeren. Diplomater opererer innenfor visse regler: Hvis du skal være en god diplomat, må du ha sosial kompetanse. Du må vite hvilke spilleregler som gjelder i rommet.

– I artikkelen viser vi at når forskningen på diplomati fremhever sosial kompetanse, overser forskere hva som skjer når populister kommer til makten og ikke anerkjenner disse reglene. Boris Johnson brøt med disse normene. Han brukte en annen type kompetanse, en populistisk kompetanse, sier Svendsen.

Populister opererer med helt egne regler for hva som regnes som kompetent. Og fordi de har politisk makt, kan de også presse diplomatiet til å bryte med sine egne normer.

– Diplomatene opplevde det som regelbrudd og inkompetanse. Johnsons velgere opplevde det som styrke og kompetanse. Så du får to ulike forståelser av kompetanse som kolliderer, sier forskeren.

Spenning mellom nasjonalisme og internasjonalt samarbeid

– Det handler i bunn og grunn om spenningen mellom nasjonalisme og internasjonalt samarbeid. Mange briter støttet Boris Johnson fordi de mente at nasjonale hensyn måtte komme først, og fordi de oppfattet EU som udemokratisk, forteller Svendsen.

Ifølge Svendsen fungerer diplomati best når det styres av fagfolk og holdes uavhengig av politikk.

Når populistiske ledere gjør det til et spørsmål om nasjonale interesser, blir internasjonalt samarbeid mye vanskeligere.

– Brexit er ett eksempel, et annet er Ungarn, der Viktor Orbán har plassert lojale partifolk inn i diplomatiet. De motarbeider aktivt EUs linje, blant annet når det gjelder støtten til Ukraina.

– Det viser hvor mye det svekker det internasjonale samarbeidet når byråkratiet og diplomatiet mister sin faglige uavhengighet, sier Svendsen.

Referanse:

Benjamin Martill og Øyvind Svendsen: The populist challenge to multilateral diplomacy: Brexit and the demise of UK-EU security cooperation. European Journal of International Relations, 2025. Doi.org/10.1177/13540661251363678

Artikkelen er produsert og finansiert av NUPI

Norsk Utenrikspolitisk Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.