Så lenge han kan huske, har Jimmy kjent en mistro til samfunnet. Systemet som alle andre rundt ham kalte demokratiet, var ikke særlig demokratisk i Jimmys øyne. 

Han hadde innsett hvor korrupte politikere og embedsmenn kunne være. Og i bakgrunnen satt de internasjonale selskapene og trakk i trådene.

Hvorfor var det ingen andre som skjønte hvor råttent alt sammen var?

Som følge av borgerkrigen i Syria i 2015, strømma flyktninger til Sverige. Jimmy bodde i Norrköping, sammen med kona og sin fem år gammel datter. Han var leder i en lokal bedrift. 

Han ble imponert over nazistene

For seg sjøl tenkte Jimmy at inntaket av flyktninger ikke var bærekraftig. Det svenske samfunnet var allerede altfor tynga av gjengkriminalitet og økende sosiale forskjeller.

En dag møtte Jimmy representanter fra Den nordiske motstandsbevegelsen, som var ute og delte ut flyveblader. 

Jimmy forsto at han sto der og prata med regelrette nazister, men klarte ikke å la være å bli imponert.

– Her var det endelig noen som turte å si fra, og gå ut i gatene for å gjøre noe med denne demrende flyktningkrisa. De var modige, syntes jeg, de turte å stå for meningene sine, sjøl om disse meningene gikk tvert imot flertallets oppfatning, sier han.

Så ble han eksponert som nazist

Jimmy gikk inn som støttemedlem i Den nordiske motstandsbevegelsen. Han begynte å lese mer, gikk på møter og blei kjent med andre medlemmer, og ganske raskt var han blitt mer engasjert. 

Jimmy begynte å skrive for nettavisa Nordfront, riktignok under pseudonym. I to år pågikk en slags radikaliseringsprosess, ifølge Jimmy – han blei mer og mer ytterliggående i sine meninger.

– Men etter to år i bevegelsen blei identiteten min avslørt av Antifa. Jeg blei offentlig eksponert som fullblods nazist, og da skjedde det veldig mye på kort tid, sier han.

Jimmy fikk sparken fra bedriften. Venner trakk seg unna. Premieren på stykket de skulle sette opp i teatergruppa han var med i, var bare noen uker unna – men likevel klarte de å finne en erstatter.

Etter ett år gikk kona.

– Det var slutt med alt. Jeg hadde havna i en situasjon hvor jeg tenkte: Ok, nå har jeg faktisk ikke mer å tape, sier han.

Beyond the point of no return

Så Jimmy ga gass. Han gikk all inn og blei enda mer aktiv i bevegelsen. Ganske raskt var han leder for en regionsavdeling i Sverige. 

Han organiserte aksjoner, skreiv artikler, bygde nettverk. Det var ikke før de bestemte seg for å skaffe våpen til et mulig attentat, at Jimmy stoppa opp og så seg rundt.

Hva var det egentlig han holdt på med?

– Det var på dette tidspunktet at jeg blei kontakta av Christer Mattsson, ekstremismeforsker ved universitetet i Gøteborg. Han ville gjerne snakke med meg. Jeg tenkte jeg skulle klare å overbevise ham, få ham til å se det samme som jeg så, sier Jimmy.

Han begynte å se det sekteriske i bevegelsen

– Under samtalene sa Christer nesten ingenting, men lot meg fortelle. Til slutt tror jeg at jeg sjøl begynte å skjønne at det som jeg påsto, umulig kunne stemme. Kunne det være så enkelt at vi satt på sannheten, mens alle som motsa oss var løgnere?

Jimmy forteller at han etter hvert begynte å se det sekteristiske i bevegelsen han var i sentrum av. Denne tanken om at hvite mennesker skulle være bedre skikka til å styre verden enn andre, bare på grunn av hudfargen.

Til slutt bestemte Jimmy seg, han ville ut.

– Men det var ikke lett. Det tok omtrent et år før jeg kunne si offentlig at nå trekker jeg meg. Jeg mottok dødstrusler, og måtte være veldig forsiktig, sier han.

Mistroen er den samme, analysen har endra seg

Uten inntekt fra bevegelsen måtte Jimmy ut å skaffe seg jobb. Det viste seg å bli vanskelig. Når arbeidsgivere fikk vite at han hadde en bakgrunn som nazist, var det stopp. 

Jimmy søkte over 200 jobber. Et par ganger fikk han tilslag, men så blei han sagt opp igjen etter kort tid. Da hadde firmaet rukket å lese seg opp på internett.

Jimmy bytta etternavn, tenkte det ville bli lettere da. Men utfallet blei det samme, det tok bare litt lengre tid. Til slutt bestemte Jimmy seg for å flytte.

– Jeg flytta 100 mil nordover i Sverige. Også for å skjerme dattera mi. Jeg har lykkes med å skape en slags tilværelse. Ingen veit hvem jeg er. De kjenner ikke min historie. Men jeg har måttet lære meg å leve mye enklere, sier han.

Hvordan kunne jeg tenke sånn?

I dag kjører Jimmy taxi. Han forteller at han har kommet langt bort fra ideene han en gang hadde. 

Når Jimmy prater om fortida i dag, føles det litt sånn: Hvordan kunne jeg tenke sånn? Hvordan kunne jeg resonnere på den måten?

– Samtidig som mistroen til samfunnet og demokratiet består. Men årsaksanalysen har endra seg, sier han.

– I dag tenker jeg at det er makten i seg sjøl som er problemet. Ikke hvem som sitter på den. Makten korrumperer mennesker. Derfor må vi prøve å spre makten så mye som mulig. Det er min konklusjon. Først da kan vi få et virkelig demokrati.

En gang nazist, alltid nazist?

Da Tore Bjørgo begynte å forske på høyreekstreme miljøer på 80-tallet, var credoet tydelig: Én gang nazist, alltid nazist. 

Utover 90-tallet intervjua Bjørgo stadig flere som hadde vært med i, men ikke lenger var aktive i nynazistiske miljøer. Han begynte å skjønne at bildet var mer nyansert.

I 1997 var Bjørgo derfor med å lansere det første Exit-prosjektet: Et program høyreekstreme kunne henvende seg til hvis de ville ut.

– Konseptet spredte seg raskt til hele verden. Nå finner vi Exit i USA, i Sverige, i Tyskland, sier han.

– Det har vært ekstremt meningsfullt

I dag er Bjørgo professor ved C-REX – Senter for ekstremismeforskning. 

Han forteller at Norge ikke lenger har et Exit-program, men at kommunene og kriminalomsorgen har inkorporert mentorordninger for personer som enten er i risiko for å havne i ekstremistiske miljøer, eller ønsker å forlate dem.

Exit-ideen har blitt en del av den offentlige verktøykasse, kan du si, legger han til. 

– For min del har dette arbeidet vært mitt livs viktigste bidrag, hvor forskningsbasert kunnskap er omsatt direkte til praksis, som i sin tur har hjulpet mange mennesker. Det har vært ekstremt meningsfullt, sier professoren.

Det er en stor belastning å snakke om disse tingene

Jimmy er en av de 15 tidligere høyreekstreme som foreløpig blitt intervjua av Tore Bjørgo og Robert Örell, tidligere leder for Exit Sweden. 

Samtalene er gjort tilgjengelige som et et datasett med transkriberte intervjuer, og nå også som podkaster på nettsidene til C-REX.

Bakgrunnen for initiativet er trykket av henvendelser – fra forskere, studenter og journalister – om å få tilgang til personer med bakgrunn i de høyreekstreme miljøene i Norden.

– Vi veit at det er ganske få som er villige til å stille opp. Det er en stor belastning å snakke om disse tingene for dem det gjelder. Derfor har vi vært tilbakeholdne med å formidle kontakt til tidligere ekstremister, sier Bjørgo

– Litt av poenget med dette datasettet, er å få gjort stoffet tilgjengelig en gang for alle. Det er såkalt open science. Når vi nå mottar forespørsler, kan sende vi dem til datasettet. Slik at forskning på feltet kan fortsette, samtidig som disse menneskene får fred, sier han.

Robert Örell forteller at de fleste som gjør en exit fra et høyreradikalt miljø, kommer ut i et stort tomrom.

– Det er ikke mange som står i kø og vil være venner med tidligere nazister. Først er det alle tumultene som følger av å forlate en slik ofte voldsorientert bevegelse, og så tomheten etterpå, sier han.

Mange søker et fellesskap

For noen relativt få er det den høyreradikale ideologien som trekker dem inn i et miljø. For de aller fleste, er det noe mer sosialt som appellerer, ifølge Tore Bjørgo og Robert Örell.

– De søker et fellesskap, en identitet, aksept eller beskyttelse. Ideologien kommer for mange etter hvert, sier Örell.

– For noen kan det være en traumatisk opplevelse, at de har vært utsatt for vold fra en innvandrergjeng eller liknende. Eller det kan være noe helt annet i oppveksten som har vært traumatiserende, og som gjør at de får et slags undertrykk i livet, de står på en måte vid åpne, og så er det dette som griper tak i dem, sier forskeren.

Det kan være svært vanskelig å komme seg ut

Hvor vanskelig det er å forlate miljøene, er som regel avhengig av hvilken rolle man har spilt, ifølge ekstremismeforskerne.

– Jimmy blei en leder fordi han har mye å bidra med. Andre blir mer fotsoldater. Det er ofte enklere for dem å trekke seg ut uten at det får altfor store konsekvenser, sier Bjørgo.

– Mer profilerte personer opplever gjerne utestengelse fra venner og familie. Noen opplever trusler fra tidligere kamerater, som ser på dem som svikere. Andre opplever trusler fra militante antirasister. Som ikke er villige til å tilgi.

– Jeg vil ikke at dette skal være min identitet.

Jimmy vil helst ikke snakke med noen om det han har vært med på. Han takka likevel ja til å være med i en dokumentarfilm om nynazistiske miljøer i Norden, tenkte det kunne hjelpe andre som var på vei inn, eller ut.

Men etterpå angra han.

– Jeg vil ikke leve resten av livet med å være en eks-nazist. Jeg vil ikke at dette skal være min identitet. Jeg vil bare være Jimmy igjen. Hver gang jeg er med på et intervju om fortida mi, rives alt opp, sier han.

Jimmy har pådratt seg mye gjeld i løpet av perioden han har stått uten jobb. I fem år framover skal han leve på eksistensminimum. Det er en statlig gjeldsordning som gjør at alt han tjener over et bestemt beløp, går til staten.

Etter fem år blir all gjeld sletta.

– Dattera mi er nå femten. Det er henne jeg lever for. Vi kan ikke treffes så ofte. Men jeg håper at vi etter hvert kan bo nærmere hverandre, når alt dette har roa seg. At vi kanskje kan være en familie igjen, sier Jimmy.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Slik kan skolen løfte elevene som starter med færrest muligheter

• 

  En studie på epilepsimedisinen valproat fikk alarmen til å gå

• 

  Å amme kan være positivt for vekta di senere i livet

• 

  ‒ Å gjøre feil i matematikk er en mulighet til å lære

• 

  Nå er det dette som tærer på tennene våre

• 

  Dilemma for grønn omstilling: – Det er ironisk at urfolk og minoriteter som har hatt minst klimaavtrykk, ofte er de som blir mest utsatt for konsekvensene

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER