“Fleip eler fakta?” het et populært program på NRK en gang tidlig på 1970-tallet. Seeren ble presentert for en rekke påståtte sannheter, og så ble det opp til ham å finne ut om han ble ført bak lyset eller ikke.

Serien er i senere år blitt flyttet fra tv-mediet og over i forlagsbransjen.

Tyveri

Forfatterne av “The Holy Blood and The Holy Grail”, boka som Dan Brown bygget sin milliardselgende spenningsroman “Da Vinci-koden” på, har nå gått til rettssak mot Brown.

Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln mener Brown har “stjålet hele puslespillet etter deres tiår med research”.

Og det har de antagelig rett i. Begge bøkene handler om at Jesus giftet seg med Maria Magdalena og fikk et barn som ble stamfar for en slekt (Merovinger-slekten) beskyttet av Tempelridderne. Det er altså dette som er den ekte hellige gral.

Litteraturens framtid

Intet mindre enn den vestlige litteraturs fremtid står på spill, skriver den britiske avisa The Observer i sakens anledning, og tenker på skjønnlitterære forfatteres hevdvunne rett til å låne (og stjele) fra andre.

Til og med Shakespeare lånte friskt fra andre kilder, og hvordan i all verden skal det gå med forfattere som J.K. Rowling, John Grisham, Tom Clancy, Robert Harris og Helen Fielding, undrer avisa.

Jeg tviler på om noen har grunn til bekymring. For det første virker anklagen helt urimelig, og for det andre står vi høyst sannsynlig overfor et nøye planlagt pr-framstøt i anledning en nyutgivelse av “Holy Blood…”. Samme forlegger står nemlig bak begge bøkene…

Vi velger derfor heller å se på det positive i saken.

Avdelingen for useriøs slarv

Jeg kjøpte “Holy Blood?” for mange år siden, og boka har lenge stått parkert i den etter hvert nokså omfattende bokhylla jeg har satt av til useriøst slarv.

Her deler den plass med Erich von Dänikens samlede verker og Zecharia Sitchins overflod av bøker om The 12th Planet - bøkene som altså handler om at vår sivilisasjon stammer fra en 12. planet som beveger seg i en ekstremt elliptisk bane rundt sola og følgelig bare snauer borti vår klode sånn en gang hvert 100 000. år, eller så. (Det begynner å bli en stund siden jeg leste dette. Kanskje var det bare 10 000. år? Uansett blir det vel kalde og mørke vintre der ute?).

Både von Dänikens og Sitchins bøker er basert på grundig forskning, skal vi tro forfatterne. Det samme gjelder etter sigende alle de andre bøkene som også handler om hvordan vår sivilisasjon egentlig oppsto…

På hylla under står de stuet, Colin Wilsons bøker om hvor lite vitenskapen vet om verden. Vi snakker om tosifrede variasjoner over klassikerne “Mysteries” og “The Occult”.

I samme område finner vi ufattelige mengder bøker som handler om at det egentlige livet starter når du dør - eller slutter når du blir født og nesten like mange bøker som handler om at bikkja di er tankeleser.

Plantenes åndsliv

I tillegg finner vi bøkene om plantenes nesten like sofistikerte åndsliv - også disse basert på grundig forskning, ifølge omslagene.

Jane Roberts hevder også å forholde seg til fakta i sine nedtegnelser av platitydene ånden Seth kanaliserte til henne.

Det samme hevder alle de andre - og like dørgende kjedelige - kanalene hvis alt for lange tekster er trengt sammen der helt oppunder taket et sted.

Rett under finner du hyllemetre med bøker som setter “skolemedisinen” på plass. Sykdom finnes ikke, den finnes bare inne i hodet ditt, du kan tenke deg frisk, drikke deg frisk på sukkervann, massere deg frisk, be deg frisk, synge deg frisk.

Det er bare å velge, men pass deg for legene!

I tillegg finnes en ikke ubetydelig avdeling for bøker om sjøormer og snømenn, ønskekvister og spøkelser, tarotkort og stjernetegn.

Og sist men ikke minst: bøtter og spann av bøker som handler om hvordan all verdens utenomjordiske veseners liker å tilbringe fritiden - basert på grundige feltundersøkelser, skal vi tro forlagene.

Kronjuvelen her er vel Georg Adamskys “Flyvende tallerkner er landet”.

Og midt oppi dette, altså, “The Holy Blood and the Holy Grail”.

Fagbok?

Poenget jeg vil fram til, er at denne, som alle de andre bøkene i hylla, selger seg selv som fagbok.

Skal vi ta dem på ordet, står vi overfor en hylle med bøker som pretenderer å levere faktisk kunnskap om verden, gravd fram av folk som kanskje ikke er profesjonelle forskere, men som jobber etter vitenskapelige prinsipper (som Darwin, eller Einstein da han utviklet sin første relativitetsteori).

Vi snakker altså ikke om fiksjon eller fantasi, og for ytterligere å understreke poenget, er ikke så rent få av bøkene utstyrt med en Ph.d. eller Dr. bak forfatternavnet.

Av en eller annen grunn har jeg aldri helt gått på den der. Og forfatterne av “Holy Blood…” ga meg denne uka enda en grunn til å tvile.

“At the start of our research we did not know what we were looking for - or, for that matter, looking at. We had no theories and no hypotheses…”.

Slik går åpningslinjen i en bok som på alle måter fremstiller seg selv som en spennende granskning i fagene historie og religionsvitenskap.

Og dersom noen skulle være i tvil om hva slags bok de har i fanget, har forfatterne i tillegg utstyrt boka med ikke bare liste over illustrasjoner, diverse forord og et takke-kapittel der blant annet staben ved British Museum trekkes fram - den har også en indeks!

Når så du sist en roman med indeks? Leseren forventes å ta dette på alvor.

Hvem eier historien?

Nå går altså forfatterne til rettssak mot en skjønnlitterær forfatter, fordi han har brukt det scenariet de i sin tid gransket og forsket seg fram til.

Som om Einstein skulle saksøkt en science fiction-forfatter fordi han tar i bruk begrepet rom-tid. Eller som om Helge Ingstad skulle saksøkt en forfatter som skriver romaner om de norrøne bosetningene i Amerika.

Selvsagt gjelder det åndsverkslover også innen forskning, men man kan ikke ta patent på en teori, og man kan i hvertfall ikke patentere en historisk hendelse.

Hvis fortiden virkelig var slik de legger den ut i sin bok. Hvis det virkelig var slik at Jesus giftet seg med Maria og grunnla en slekt i Europa, så er ikke det et tema Baigent, Leigh og Lincoln kan eie.

De kan ikke en gang eie detaljene i den - for dette er jo detaljer de har forsket seg fram til. Vi snakker, i følge dem selv, om historiske fakta.

Forfatterne av “Holy Blood…” ser selvsagt dilemmaet, men de ser også millionene flagre forbi.

Når de nå velger å følge pengestrømmen, innrømmer de samtidig at boka deres ikke er det historiske verk de har forsøkt å selge den som. Det ER fiksjon, spekulasjon og fantasi.

Fortjener en takk!

Skulle de - mot alle odds - vinne fram, unner jeg dem pengene! Noen har rappa ideene deres (som de dog har rappet fra andre igjen…) - bare synd at de i snart fire tiår har forsøkt å selge dem som noe helt annet.

I tillegg vil jeg gjerne sende dem en takk fordi de forteller verden at slike bøker som de skriver, slike bøker som jeg har lagra i min avdeling for Nytt Verdensbilde, egentlig bare er en oppdatering av en gammel spørrelek på NRK.