I folkeforskerportalen Dugnad for havet kan publikum melde inn interessante observasjoner langs kysten. Så langt i år har forskerne fått inn 110 observasjoner av perlesnormanet.
– Men det er først i september-oktober at vi har sett en kraftig økning i innrapporteringene.
Det sier manetforsker Tone Falkenhaug.
Maneter er ikke de enkleste dyrene å forske på. Gelékonsistensen gjør rett og slett at det er vanskelig å fange dem, forklarer forsker Tone Falkenhaug.(Foto: Erlend Astad Lorentzen / Havforskningsinstituttet)
Om perlesnormanet
Latinsk navn: Apolemia uvaria
Kolonimanet, kan bli opptil 30 meter lang og er noen få centimeter tykk. Den ser ut som et perlekjede.
Tilhører nesledyrene (cnidaria) og har sterk neslegift som kan skade fisk.
Kolonien er pelagisk og driver med havstrømmene, og kan forekomme i hele vannsøylen fra overflaten til 1.000 meters dyp.
Arten er utbredt i Stillehavet, Middelhavet og Atlanterhavet. Tidligere rapporter fra oppblomstringer i 1997 og 2001 tyder på at manetene forekommer i høyest konsentrasjoner ytterst på kysten.
Fra Oslofjorden til Troms
Dette er den samme situasjonen som i fjor høst.
– De siste 20 årene er det bare i fjor at vi har hatt såpass store mengder som i år, sier Falkenhaug.
Perlesnormanet er en atlantisk art, og forskerne tror den kommer til kysten med innstrømming av atlantiske vannmasser.
– Vi har fått observasjoner langs hele kysten fra Oslofjorden og helt opp til Troms. Den siste uken har vi fått flest rapporter fra Trøndelag, sier forskeren.
I likhet med andre maneter kan perlesnormaneten dukke opp ganske plutselig, for så å være borte i flere år.
Individene i perlesnormanetkolonien har forskjellige oppgaver. Noen fanger mat, andre beskytter kolonien og noen tar seg av formering.(Foto: Erling Svensen / Havforskningsinstituttet)
Drepte mye oppdrettsfisk i 1997 og 2001
Perlesnormanet er en kolonimanet som kan bli 30 meter langt. Individene i kolonien har forskjellige oppgaver. De som skal fange mat eller forsvare kolonien, har nesleceller.
– Det gjør at de kan brenne og gjøre skade på oppdrettsfisk, sier Falkenhaug.
Hvis en koloni treffer en merd, blir den brutt opp og mindre manetbiter, blant annet neslecellene, kan komme inn i merdene. Merd er en innhegning i sjø for oppdrettsfisk.
To ganger tidligere har perlesnormaneter ført til massedød av oppdrettsfisk. I 1997 tok maneter livet av 12 tonn laks, mens 600 tonn fisk døde i 2001.
– Derfor prøver vi å følge med på denne manetarten, sier havforskeren.
Perlesnormanet er en atlantisk art og har trolig kommet inn til norskekysten med innstrømming av atlantiske vannmasser.(Foto: Erling Svensen / Havforskningsinstituttet)
Forskerne trenger hjelp
Men akkurat det er ikke så lett. Maneter er nemlig vanskelige dyr å forske på.
– Det er i hovedsak fordi de består av gelé. Maneter er vanskelige å fange med vanlige redskaper fordi de går så lett i stykker, sier Falkenhaug.
Annonse
Derfor er havforskerne avhengige av hjelp fra publikum.
– Dugnad for havet er et godt verktøy. I tillegg har vi fått god hjelp fra dykkere, men også oppdrettsnæringen som har sett disse manetene i nærheten av anleggene sine, sier manetforskeren.
Altså: Ser du en perlesnormanet, så meld inn observasjonen på Dugnad for havet.
Det er neslecellene som kan brenne og skade oppdrettsfisk og andre dyr.(Foto: Erling Svensen / Havforskningsinstituttet)
Dugnad for havet
Meld inn funnene dine og se hva andre har funnet. Lær om nye arter og hvordan havet endrer seg på Dugnadforhavet.no.
Her kan du enten registrere enkeltfunn eller for eksempel lage lengre tidsserier. Det kan være registreringer av stillehavsøsters eller søppel på samme sted over lengre tid. Slike tidsserier gir verdifull informasjon som forskerne ellers ikke ville fått tak i.
Hvis du registrerer et enkeltfunn, for eksempel av en krabbe eller en manet du tror kan være sjelden, vil funnet bli sett nærmere på av en forsker.
Dugnad for havet er et initiativ fra Havforskningsinstituttet som gir publikum mulighet til å bidra med observasjoner av livet i havet. Dette kalles gjerne folkeforskning og supplerer det arbeidet forskerne selv utfører.
Det er håp om at løsningen blir såpass mye brukt, at vi får bedre innsikt og forståelse av livet i våre kystnære områder fremover. Alt er laget for også å fungere godt via mobiltelefon i felt.
