Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Med lupe, hammer og meisel gjør Nicolas Charalambous seg kjent med hølavene. Innen han er ferdig med mastergraden sin, vil han være en av de som kan mest om dem – i hele verden.(Foto: Eivind Torgersen)
Nicolas leter etter nye arter i en slekt nesten ingen andre har studert
Masterstudent Nicolas Charalambous har fått i oppgave å rydde opp i en lavslekt som nesten ingen har undersøkt før ham. Kanskje resulterer arbeidet hans i beskrivelser av helt nye arter.
Blant de nesten 2000 ulike lavene som er observert i Norge, finnes en liten slekt som heter Bellemerea. På norsk kalles de hølaver. En hø er, ifølge Det norske akademis ordbok, et rundaktig, kuppelformet fjell som hever seg fra et høyfjellsplatå.
– Vi kaller dem hølav fordi de vokser i fjellet, sier professor Einar Timdal ved Naturhistorisk museum i Oslo.
I oversiktene til Artsdatabanken finnes det sju arter i denne slekten, og fire av dem er observert i Norge. Inndelingen er basert på hvordan de ser ut, hvordan de oppfører seg økologisk og på den kjemiske sammensetningen.
DNA kan tegne nytt bilde
Det er bare snaut 40 år siden slekten ble beskrevet for første gang, men siden den gang har forskerne fått nye hjelpemidler.
– Vi er nå i en ny tid med DNA-sekvensering og DNA-analyser som gir oss et helt annet verktøy enn det vi hadde tidligere, sier Timdal til Titan.uio.no.
Foreløpig er det ikke sekvensert mer enn rundt 20 prøver av hølav, de fleste gjennom det store prosjektet som skal skaffe DNA-strekkoder for alle norske arter. Om utvalget er lite, antyder resultatene allerede at de nye metodene vil tegne et ganske annet bilde av Bellemerea-slekten.
For å finne ut hvordan dette bildet egentlig ser ut, trenger Timdal mange flere prøver. Det er derfor han har sendt Nicolas Charalambous ut i felt for å samle.
– Nå har jeg opp mot 200 prøver og vi skal prøve å få sekvensert alle sammen. Jo mere, desto bedre, sier Charalambous, som tar mastergraden ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.
Liker seg på tungmetaller
Charalambous og Timdal har blant annet oppsøkt nedlagte gruver og smelteverk i Røros-området. Hølavene tåler de ellers ganske livsfiendtlige tungmetallene som har hopet seg opp her.
– Slekten liker seg veldig godt der det er mye metall, både kobber, jern og nikkel, sier Charalambous.
– Hølavene finnes andre steder også. Dette er ganske vanlige laver i fjellet i Norge, sier Timdal.
Tar farge fra miljøet
Noe av det som kan ha bidratt til forvirring i slektstreet til hølavene, er at de endrer farge avhengig av hvor de vokser. Den mest vanlige, fjellhølaven (Bellemerea alpina), kommer i flere forkledninger.
– Normalt er den gråhvit, men når den vokser på jern, kan den bli rustfarget, og når den vokser på kobber, blir laven gulgrønn, sier Timdal.
– Farge er ikke en god karakter for å skille disse artene. Det er ikke nok å se på dem. Vi må ha dem inn på laben og sekvensere dem. Først når vi får sekvensene tilbake, kan vi se hvordan disse artene forholder seg til hverandre, sier Charalambous.
Selv på gamle jernstenger lever lavene Nicolas Charalambous leter etter. Her ved Pålsgruva i Hessdalen.(Foto: Eivind Torgersen)
Tror på helt nye arter
Annonse
Foreløpig vil ikke de to spekulere altfor mye om hva de endelige resultatene vil vise, men Timdal tror at vi snart vil ha flere arter i Bellemerea-slekten.
– Det kommer veldig an på artsbegrepet ditt. Grensene mellom arter er satt av oss mennesker, det er ikke noen endelig sannhet, og vi må prøve å gjøre det praktisk, enkelt og fornuftig. Men la meg gjette at vi dobler antallet arter av hølaver, sier Timdal.
Charalambous er ikke sikker på om han får beskrevet nye arter i masteroppgaven sin. Det er mange regler og protokoller som må følges for å gjøre det på riktig måte, og slikt gjøres gjerne av folk høyere opp på stigen.
– Men jeg kan jo finne disse eksemplarene, sekvensere dem og konkludere i masteroppgaven min med at dette er noe helt annet enn det vi har sett før. Så kan noen andre ta det videre, sier Charalambous.
Student og ekspert
Veilederen synes han er beskjeden.
– Jeg tror han kommer til å beskrive nye arter. Det kan hende det blir for mye for en masteroppgave, men om vi i ettertid tar tak i dette og fullfører det med nye artsbeskrivelser, så vil han være med på det. Vi kommer ikke til å stjele hans resultater og publisere dem som våre egne, beroliger Timdal.
Uansett er studenten i ferd med å bli en ekspert på Bellemerea-slekten.
– Det finnes ingen andre som har drevet med den slekten i noen særlig grad, sier Timdal.
Professoren er blant annet imponert over Charalambous’ evne til å forstå disse artene, kjenne dem igjen ute på feltarbeid.
– Jeg har fått høre at jeg er en av de få i verden som kan kjenne igjen Bellemerea ordentlig, sier Charalambous.
Slik ser den ut gjennom en lupe, laven Nicolas Charalambous fant på en jernstang ved Pålsgruva. Dette er den som tradisjonelt kalles Bellemerea diamarta, men som nå går en uviss fremtid i møte.(Foto: Eivind Torgersen)
Elsker å være ute i felt
Annonse
Det er en egenskap han trenger når han ligger på kne i gruvehaugene og ser på de små skorpelavene gjennom lupe. Finner han et eksemplar, er det fram med hammer og meisel for å hugge løs en bit han kan ta med seg tilbake til laboratoriet.
– Jeg elsker å være ute i felt. Jeg har alltid vært en som er glad i å plukke og se på ting. Men det er noe helt annet å lære seg navnene, bli kjent med hele systemet. Det er å se naturen fra en annen side. Man får helt nye briller på når man studerer biologi, og det synes jeg er så fantastisk, sier Charalambous.
Men som alle biologer vet: Jo mer du samler, desto større blir kontorjobben etterpå. Nå venter lange måneder i laboratoriet og ved skrivebordet før resultatene er klare.
– Jeg har noen hypoteser om hvordan disse kommer til å oppføre seg, sier Charalambous.
Er de samme art?
Han er blant annet spent på hvordan det går med det som nå er arten rusthølav (Bellemerea diamarta), om den egentlig er forskjellig nok fra fjellhølaven (Bellemerea alpina).
– Vi vet ikke om diamarta er egen art eller om det bare er en rar versjon av alpina. Jeg håper virkelig at vi kan skille de to, at diamarta er en egen art, men jeg blir ikke overrasket hvis det viser seg at disse er nesten helt like genetisk. At de bare har utallige utseender samtidig som de er samme art, sier Charalambous til Titan.uio.no.
Han er ikke den eneste som venter på svarene.
– Det er ikke bare jeg som har lyst til å finne ut av dette. Hele lavtaksonomiens verden har lyst til å finne ut av dette fordi det er en slekt som ikke er blitt sett på før, sier Charalambous.
Nicolas Charalambous hogger løs en lavprøve i elveløpet nedenfor Kongens gruve ved Røros. Professor Einar Timdal (til høyre) og stipendiat Erik Möller er gode støttespillere for masterstudenten.(Foto: Eivind Torgersen)
