Helt på slutten av 1980-tallet dukket det opp et miljøproblem sentralt i Afrika, som nærmest eksploderte i løpet av få år. Denne delen av Afrika er naturmessig preget av de geologiske begivenheter som formet “Great Rift Valley”.

Her befinner de store afrikanske sjøene seg, blant andre Victoriasjøen. Og problemet som oppstod var knyttet til vann. Dette er fortellingen om hvordan det kom under kontroll.

Som så mange ganger før var ondet en innført organisme som ikke hørte hjemme på kontinentet. Planten det er snakk om heter vannhyacint (Eichhornia crassipes), kommer opprinnelig fra Amasonasområdet i Sør-Amerika, og var antakeligvis innført fordi den har vakre blåaktige eller hvite blomster.

Noen nytteplante har den aldri vært, og utover på 1990-tallet skulle den forårsake store vanskeligheter for utøvelse av fiske, transport, kraftproduksjon og vannforsyning, turisme, samt påvirke biodiversiteten.

De tilhørende sosioøkonomiske konsekvensene rammet millioner av mennesker, ikke minst rundt Victoriasjøen. Særlig alvorlig var situasjonen for fiskere som benyttet små båter, de kom rett og slett ikke ut i åpent farvann. Ergo påvirket flyteplantene også ernæringssituasjonen for store befolkningsgrupper.

Etter å ha dukket opp for første gang i dette innlandshavet i 1989 - som for øvrig er verdens nest største innsjø og mer enn 60 prosent større enn arealet av Danmark - begynte planten å skape alvorlige problemer allerede på begynnelsen av 1990-tallet.

Ved gunstig næringstilgang kan biomassen fordobles i løpet av 14 dager, og det dannet seg ganske snart både stasjonære og flytende matter med vannhyacint. Disse kan bli så kompakte at det er mulig å gå på dem, hvilket innebar en drastisk endring av miljøbetingelser for både dyr og planter.

I 1994 var 60 prosent av strandlinjen i sjøen dekket av stasjonære matter av planten, og allerede året etter hele 80 prosent av strandlinjen i Uganda. I tillegg fantes det store områder med flytende matter. Disse drev omkring med vinden, og kunne i perioder blokkere båttransport ut fra land, også jernbanefergen mellom Tanzania og Uganda.

Særlig ille var det i bukter og viker, hvor næringstilgangen i vannmassene ofte er “bedre”. Situasjonen var alvorlig, men ble i en fase noe overdrevet. Like fullt var det all mulig grunn til å gripe inn.

Et forsiktig systematisk kamp mot planten startet i 1993, og involverte alle de tre landene rundt sjøen: Uganda, Tanzania og Kenya. Man sto ovenfor mulighetene av å fjerne planten manuelt eller mekanisk, benytte kjemikalier, få kontroll med eutrofieringen (dvs næringstilgangen), eller benytte såkalt biologisk kontroll.

Eventuelt kunne man se på planten som et nytteobjekt, med potensial for produksjon av biogass, eller anvendt som fôr eller gjødsel i landbruket.

Denne “positive tilnærmingen” til problemløsning ble raskt oppgitt, fordi tørrstoff-innholdet i planten er så ekstremt lite, og fordi de sosioøkonomiske konsekvensene knyttet til forekomstene av planten var så enorme.

Det ble en flerårig prosess for å komme fram til en beslutning om effektiv handling. Kjemikalier var fristende, fordi man fra forsøk visste at det ville være effektivt.

Befolkningene og politikerne i alle de tre landene var imidlertid skeptiske, ikke minst knyttet til en vesentlig eksport av nilabbor til Europa og USA (også denne er for øvrig innført i Victoriasjøen, og representerer et annet miljøproblem).

Man var redd for reststoffer i fiskekjøttet, og ødelagte markeder. Stoffene man tok i betraktning var også giftige for juvenile stadier av noen fiskearter, og i store konsentrasjoner også for mennesker.

Og verken mekanisk eller manuell fjerning ville kunne få bukt med problemene (selv om man hele tiden også har gjort dette), så store som de begynte å bli etter midten av 1990-tallet.

Eutrofieringen ville det ta lang tid å håndtere, og da sto man igjen med ett alternativ: biologisk kontroll. Men hvordan?

I Amasonas-området forekommer vannhyacinten i bestander som ikke tar kvelertak på miljøet. Én eller annen biologisk faktor regulerer altså deres populasjoner.

På begynnelsen av 1990-tallet var australske forskere godt i gang med forskning på vannhyacint-problemet på Papua New Guinea, og hadde sett at to sørafrikanske arter av snutebiller (Neochetina eichhomiae og E. bruchi) hadde en fantastisk evne til å ødelegge vannhyasinten. Det er nemlig ikke bare i Afrika at denne styggedommen har spredd seg, og utgjør et problem.

De tok kontakt med myndigheter og forskere i land rundt Victoriasjøen, samt forskningsinstitusjoner i Sør-Afrika og England. Sammen presenterte de en plan for å redde Victoriasjøen. Vannhyasintproblemet skulle løses med naturens egne metoder.

Utsetting av innførte arter kan imidlertid skape nye problemer, selv om det hører med til unntakene at det oppstår “australske kaninproblemer”. Muligheten er imidlertid til stede, og skulle man utsette nye fremmede arter måtte man vite at ikke også dette skulle gå galt.

Gjennom flere år gjorde man forsøk, og studerte billeartenes biologi og økologi. Etter omtrent fire år var man sikre på at begge var så sterkt knyttet til nettopp vannhyacinten at de ikke kunne leve på noen annen vertsplante. Tre forskere, henholdsvis fra Kenya, Tanzania og Uganda, ble da trent i Australia, og senere ble det kjørt kurs i Afrika. Afrikanerne lærte å drette opp biller i fangenskap, for senere å bli satt ut i det fri.

Millioner av individer ble produsert av lokalbefolkningene langs Victoriasjøens strender, og gjort klare for utsetting. De første ble sluppet i 1997, men det første året var bestandene ikke store nok til å påvirke plantene. Forsøk viste at det må ca ti biller til per plante for å ta livet av dem.

I året som fulgte økte utsettingene, og i 1998 kom det et hovedkollaps i vannhyacint-bestanden. Senere har den aldri tatt seg opp igjen, selv om det kom et lite tilbakeslag i år 2000.

Hva hadde skjedd? Kort fortalt dreper snutebillene plantene ved å spise delene over vann. Når bestanden av dem er høy nok, kan dette alene ta knekken på bladene.

Enda viktigere er det imidlertid at larvene gnager kanaler i petiolene (bladstilkene), og inn i plantens vekstsenter. Når angrepet er alvorlig, trenger vann inn i planten, som råtner. Angrepene ødelegger plantens mulighet for å blomstre, sette frø, sende ut rotskudd, og erstatte ødelagte blader. Under massi-ve billeangrep vil planten råtne, bli fylt av vann, og til slutt synke.

Situasjonen er nå under kontroll i selve Victoriasjøen, men ikke i Nilen (som renner ut av sjøen) og elvene som fører vann inn i dette store bassenget. I rennende vann har billene ikke den samme effekten på planten.

Problemet er imidlertid mindre i rennende vann, og det er bare i stillestående partier det kan samle seg store bestander av vannhyacint. I Victoriasjøen holdes de nå i tøylene gjennom en moderat billebestand, og det er etablert en konstant beredskap.

Etter å ha fulgt billene i flere år er man sikre på at de vil holde seg til vannhyacinten, og ikke gå på land. Heller ikke gjør de skade på annen vannvegetasjon. Bestanden av dem går ned når vannhyacinten reduseres.

Man er imidlertid noe bekymret for at en lav vannstand i Victoriasjøen gjennom flere år skal opphøre, og oversvømme områder som nå ligger tørrlagt. Her be-finner det seg store mengder frø som er spiringsdyktige gjennom hele 30 år, og kan være kilde til nye oppblomstringer.

Nettopp av denne grunn er beredskapen viktig. Den er etablert, og billene kan på ny settes ut i større mengder dersom det blir nødvendig. Så høyst sannsynlig er dette et løst miljøproblem hvor vår inngripen er uten bivirkninger, og som nå håndteres av afrikanerne selv.