Mange barn og unge strever etter at de har opplevd traumer. Da bruker psykologer og leger diagnosemanualer for å vurdere om de har posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Men hvilken manual som brukes, har betydning. 

En ny studie av 290 norske barn og unge viser at de to mest brukte manualene gir svært forskjellige resultater.

De to manualene er ICD og DSM

– For tiden er det ICD-10 som brukes i Norge. Snart kommer den oppdaterte versjonen, ICD-11. Mange forholder seg også til DSM-5, som er det amerikanske diagnosesystemet, og som også er mye brukt i forskning. 

Det sier Marianne Skogbrott Birkeland, psykolog og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

I en studie sammenlignet hun og andre forskere diagnosemanualene DSM-5 og ICD-11. 

DSM-5 gav nesten dobbelt så mange barn PTSD sammenlignet med det ICD-11 gjorde.

Stor forskjell i andel med PTSD

Blant barn som var henvist til helsehjelp i enten kommuner eller psykisk helsevern for barn og unge (BUP) fikk 56 prosent av barna diagnosen ved bruk av DSM-5. 

Bare 33 prosent fikk den da ICD-11 ble brukt.

– Det samme barnet kan altså ende opp med å få diagnosen PTSD ved bruk av DSM-5, men ikke ved bruk av ICD-11, eller omvendt, sier Birkeland.

Forskjellen skyldes særlig hvordan manualene definerer symptomet gjenopplevelse av traumet. 

Mens 82 prosent av barna oppfylte DSM-5 sitt kriterium for gjenopplevelse, var det bare 46 prosent som oppfylte ICD-11 sitt strengere krav om at gjenopplevelsen skal kjennes som at den traumatiske hendelsen skjer på nytt, her og nå.

To ulike tilnærminger til traumer

Birkeland forklarer at DSM-5 har en bred tilnærming som inkluderer mange symptomer som forskning har vist at er vanlige å ha etter traumatiske opplevelser. 

Pasienten må ha fire typer symptomer for å få diagnosen PTSD. 

ICD-11 er mer restriktiv og fokuserer på tre kjernesymptomer.

– Målet med ICD-11 var å lage en mer presis og klinisk anvendbar diagnose som skulle fange opp kun barna med de mest sentrale PTSD-symptomene. Studien vår viser at den tilnærmingen får utilsiktede konsekvenser, sier Birkeland.

Har ofte andre plager i tillegg

De to manualene fanger altså opp barn med forskjellige symptomprofiler. DSM-5 identifiserer flere barn. Mange har uspesifikke symptomer som konsentrasjonsproblemer, søvnvansker og negative tanker. 

ICD-11 plukker heller ut barn med alvorlige kjernesymptomer på PTSD. Med ICD-11 ville man finne de barna som virkelig hadde PTSD, og ikke de som kanskje hadde mest depresjon eller andre plager.

Da forskerne analyserte resultatene, fant de at barna som tilfredsstilte kriterier for PTSD etter ICD-11, faktisk ikke bare hadde «ren PTSD». De hadde ofte andre psykiske plager i tillegg.

– Blant dem med PTSD-diagnose hadde 62 prosent også depresjon når ICD-11 ble brukt, mot 53 prosent med DSM-5. Dette tyder på at ICD-11 identifiserer en undergruppe med mer alvorlig og sammensatt symptombilde, sier Birkeland.

Konsekvenser for tilgang til behandling

Funnene har store praktiske konsekvenser. En diagnose regulerer juridiske rettigheter og tilgang til helsehjelp. PTSD- diagnosen bestemmer ofte om en pasient får tilgang til traumebehandling i helsevesenet. 

Valget av diagnosesystem påvirker altså hvilken type behandling barn får.

– Hvis målet er at flest mulig barn som kan ha nytte av traumebehandling skal få hjelp, bør DSM-5 brukes. Men hvis målet er å prioritere barn med de aller mest alvorlige symptomene, er ICD-11 bedre egnet, sier Birkeland.

Måleinstrumentet KATES 2 er godt egnet til å kartlegge PTSD etter både DSM-5 og ICD-11 kriteriene samtidig. Det gir også informasjon om barnet tilfredsstiller kriteriene for kompleks PTSD.

Behandling med dokumentert effekt 

Birkeland forteller at Traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) har dokumentert effekt på både PTSD, depresjon og angst, og er anbefalt behandling for barn med PTSD.

Dersom man velger å bruke ICD-11 for å diagnostisere, vil færre barn få tilgang på denne behandlingen.

– Uansett hvilken diagnosemanual som brukes, må behandlere gjøre individuelle vurderinger av hvert barn og ikke bare basere seg på diagnoser når de planlegger behandling, sier forskeren.

Symptomer på PTSD kan vise seg på ulike måter avhengig av alder og utviklingsnivå. Behandlere bør gjøre en helhetlig vurdering av traumeeksponering, symptomer på PTSD gitt alderstrinnet, og eventuelle andre plager.

– Det er viktigere å se på hva det enkelte barnet strever med i hverdagen, fremfor å vektlegge diagnosen alene, når vi skal lage en behandlingsplan, sier Birkeland.

Referanse:

Marianne Skogbrott Birkeland mfl.: Comparison of posttraumatic stress disorder (PTSD) in DSM-5 and ICD-11 in children and adolescents: rates of probable PTSD, diagnostic agreement, and comorbidity. European Journal of Psychotraumatology, 2025. Doi.org/10.1080/20008066.2025.2568339

Artikkelen er produsert og finansiert av NKVTS

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NKVTS?

• 

  Hva hvis? Tanker om hva som kunne ha skjedd under et seksuelt overgrep henger sammen med posttraumatiske stressreaksjoner

• 

  Ny studie: Én av tre overgrepsofre har blitt fortalt at de var uansvarlige

• 

  Enslige mindreårige flyktninger savner trygghet: «Tankene var bare på oppholds­tillatelsen»

• 

  Ny rapport om vold og overgrep i samiske samfunn: – Vold blir ofte fortiet, unngått og bagatellisert

• 

  Hvordan opplever foreldre å ta ansvar for behandling av egne barns traumer?

• 

  Ny rapport om seksuell vold blant unge: Grensene for hva som er ok og hva som er et overgrep, blir mer uklare i nære relasjoner

Les flere saker fra NKVTS her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER