Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Bakterie blir bronseskulptur ved hjelp av kunstnere, forskere og håndverkere. Til venstre: Sindre Ullmann i NTNU Nanolab. I midten: Joakim Bergström ved Rosengrens Metallgjuteri i Malmö sørger for bronseavstøpninger. Til høyre: Radoslaw Kierzkowski monterer Den minste passasjeren.
Bakterie blir bronseskulptur ved hjelp av kunstnere, forskere og håndverkere. Til venstre: Sindre Ullmann i NTNU Nanolab. I midten: Joakim Bergström ved Rosengrens Metallgjuteri i Malmö sørger for bronseavstøpninger. Til høyre: Radoslaw Kierzkowski monterer Den minste passasjeren.

Slik ble en tarmbakterie fra Bergen og en flis fra Osebergskipet til kunst

Lekne kunstnere inviterte til samarbeid, og velvillige forskere sa ja. På den måten ble en tarmbakterie som tok bybanen, til et kunstverk.

Under taket på Hogsnes Helsehus i Tønsberg svever en hvit, 3,5 meter lang lysskulptur. Utenfor Fyllingsdalen terminal på Bybanen i Bergen vrir kjeder av bakterier støpt i bronse seg opp fra bakken.

Skulpturen på helsehuset heter Fartøyet og er utviklet fra en ørliten treflis fra nasjonalskatten Osebergskipet. Verket i Bergen heter Den minste passasjeren og stammer fra en tarmbakterie som tok bybanen den 18. oktober 2019.

– Dette var helt nytt for oss. Det som gjør det så givende og gøy, er at vi ser hva vi kan få til når folk faktisk møtes og snakker sammen, sier Trude Helen Flo og Sindre Ullmann.
– Dette var helt nytt for oss. Det som gjør det så givende og gøy, er at vi ser hva vi kan få til når folk faktisk møtes og snakker sammen, sier Trude Helen Flo og Sindre Ullmann.

Et ekstremt tverrfaglig samarbeid 

– Begge kunstverkene springer ut av et ekstremt tverrfaglig samarbeid, sier professor i cellebiologi ved NTNU, Trude Helen Flo. 

Sammen med forsker Sindre Ullmann har hun vært med på å utvikle skulpturene sammen med kunstnerduoen Beret Aksnes og Vegar Moen. 

– Det har vært utrolig gøy, sier Flo. Hun leder Senter for molekylær inflammasjonsforskning (CEMIR) ved Institutt for klinisk og molekylær biologi. 

Nå har en del av Den minste passasjeren reist videre til utstilling i Stockholm. Fredag 9. februar åpner Vårsalongen 2024. Nesten 5.000 kunstnere søkte om å delta i denne svenskenes variant av den norske Høstutstillingen.

Mange tusen ganger større

Bakterien i Bergen er forstørret 33.000 ganger, mens treflisen som ble til en lysskulptur, ble forstørret opp 20.000 ganger.

– Jeg ble veldig fascinert over måten kunstnerne tenkte og jobbet på. De kunne lett ha funnet og brukt bilder og illustrasjoner av en tarmbakterie på nett, men det var ikke noe tema. De insisterte på at verkene skulle bygge på ekte vare, sier Trude Helen Flo.

«Tarmbakterie från ett av sätena på spårvagnen förstorat trettitre tusen gånger» av Beret Aksnes og Vegar Moen.
«Tarmbakterie från ett av sätena på spårvagnen förstorat trettitre tusen gånger» av Beret Aksnes og Vegar Moen.

Tarmbakterier og tuberkulose

Trude Helen Flo forsker på betennelsesreaksjoner. Hun er ekspert på forholdet mellom celler i det medfødte immunforsvaret vårt og bakterier som mykobakterier og E. coli.

De første står bak sykdommer som tuberkulose og lepra. E. coli finnes naturlig i tykktarmen. De kan skape alvorlig trøbbel for oss om de havner andre steder i kroppen vår.

Begynte på festival

Forskere og kunstnere fant hverandre under NTNUs vitenskapsfestival The Big Challenge i 2019. Da inviterte NTNU Helse og Trondheim kunstmuseum til utstillingen The Micro Challenge. Temaet var store globale helseutfordringer i vår tid.

Bakteriebilder og trønderfornavn havnet på veggene.
Bakteriebilder og trønderfornavn havnet på veggene.

På åpningen holdt Trude Helen Flo et innlegg om forskningen sin. Kunstverket som Aksnes og Moen stilte ut, var en tapet av elektronmikroskop-bilder av multiresistente bakterier fra St. Olavs Hospital. 

– Vi skrev for hånd på veggene fornavnene til alle Trondheims 192.000 innbyggere, forteller Vegar Moen.

Avbildning som utgangspunkt

– For meg var det veldig fascinerende å høre at de brukte elektronmikroskopi som utgangspunkt, både for dette verket og en utsmykning i Tromsø. Vi jobber med avbildning i mikroskopi vi også, så det de drev med, var jo ikke helt fjernt for oss.

Verket i Tromsø er et rastrert stålbelte på 3×21,5 meter. Det strekker seg langs fasaden på Medisin- og helsefagbygget ved UiT Norges arktiske universitet. 

Det er egentlig et superforstørret elektronmikroskopisk bilde av hjernen til en fruktflue. Det er et bitte lite dyr brukt i medisinsk forskning gjennom mer enn 100 år. 

Fluehjerne. Kunstverket er laget i perforert speilpolert stål med LED-belysning bak. Elektronmikroskopibildet er forstørret 2,5 millioner ganger. Fruktfluen er fanget, preparert og fotografert av senioringeniør Randi Olsen ved Kjernefasilitet for avansert mikroskopi, IMB, UiT.
Fluehjerne. Kunstverket er laget i perforert speilpolert stål med LED-belysning bak. Elektronmikroskopibildet er forstørret 2,5 millioner ganger. Fruktfluen er fanget, preparert og fotografert av senioringeniør Randi Olsen ved Kjernefasilitet for avansert mikroskopi, IMB, UiT.

Kastet inn og forkastet ideer

Da de fikk utsmykningsoppdraget på Bybanen i Bergen, tok kunstnerne kontakt med forskerne. 

– Vi hadde flere runder der ideer ble kastet fram og tilbake. Noen var totalt uten rot i virkeligheten. Men selv om de fikk kjedelige svar fra oss forskere om at noe ikke var mulig, så fortsatte de å lete etter nye utveier, sier Sindre Ullmann.

Han er overingeniør ved Institutt for klinisk og molekylær biologi og har jobbet mye med bionanoteknologi og ulike teknikker innen elektronmikroskopi.

Samlet inn bakterier

Avdeling for medisinsk mikrobiologi på St. Olav stilte også velvillig opp. Høsten 2019 sendte de utstyr til innsamling, transport og lagring av bakterieprøver til kunstnerne.

Den 18. oktober dro Aksnes og Moen rundt på Bybanen i Bergen og samlet inn råmateriale på seter, dørhåndtak og stoppknapper. På et diskotek i Fyllingsdalen tok de prøver fra hendene til ungdommer.

Prøverørene ble returnert til Trondheim og satt til dyrking. Til slutt havnet de små bakterieklumpene hos Sindre Ullmann, som skannet dem på NTNU Nanolab.

Kjendis fra endetarmen

Enterococcus faecalis.
Enterococcus faecalis.

Blant bakteriene valgte de ut en gammel kjenning: Enterococcus faecalis.

– Det er en kjent endetarmsbakterie som vi kunne forvente å finne på et offentlig transportmiddel, forklarer Ullmann.

Den minste passasjeren, altså. En av tusen milliarder eller der omkring levende individer på daglig reise rundt i kroppene våre og overalt rundt oss. 

Sandblåste tarmbakterier 

Den minste passasjeren, forstørret 33 000 ganger. Den måler 2,5×3,1 meter.
Den minste passasjeren, forstørret 33 000 ganger. Den måler 2,5×3,1 meter.

For å håndtere tarmbakteriene i mikroskopet støpes de først inn i epoksylim.

Bildene får Ullmann frem ved hjelp av et instrument som virker som en kombinert sandblåser og et mikroskop.

Han graver praktisk talt en grøft i plastklumpen med bakteriene, og en stråle av elektrisk ladde atomer sørger for et tverrsnitt ned i prøven. Dette virker som en gjennomsiktig vegg som bakteriene kan avbildes gjennom.

– Slik kan man sandblåse vekk et nytt lag for hvert bilde som tas. Til slutt stables bildene sammen til en tredimensjonal avbildning som vi kan putte inn i programvare og rekonstruere både utseendet og oppførselen til, forklarer Sindre Ullmann.

Bakterier fra hendene til lokale ungdommer pryder også taket i noen av vognene på bybanen. Bildene er tagget med gamle stedsnavn.
Bakterier fra hendene til lokale ungdommer pryder også taket i noen av vognene på bybanen. Bildene er tagget med gamle stedsnavn.

Falt for skjønnheten 

Kunstnerne sier de falt for skjønnheten i formen på bakterien. De fikk laget en nøyaktig lik 3D-modell som ble brukt som støpeform for bronse. 

– Slik møter ny teknologi gammelt håndverk, sier Aksnes.

Kunstnerne beskriver samarbeidet med forskerne som «helt fantastisk».

– Intet spørsmål var for lite eller dumt. Forskerne var åpne, nysgjerrige og tolerante, og de besvarte spørsmålene våre og forklarte med stor tålmodighet, forteller kunstnerduoen.

Velger den lange veien

– Vi har stor respekt for den faglige kunnskapen deres. Vi vet at det kreves både kreativitet, grundighet og veldig mye arbeid for å nå forskningsmål. Vi er rett og slett imponerte, sier Beret Aksnes.

Professor Trude Helen Flo sier hun aldri har vært så tett på utformingen av et kunstverk.

– Vi fikk anledning til å se hvor mye kunstnere legger i det. Viktigheten av å fortelle en hel historie rundt det som ble til de ferdige verkene. De velger virkelig den lange veien, sier hun.

Trude Helen Flo og Sindre Ullmann mener kunstprosjektet bekrefter at spennende og artige ting kan skje om en er åpen for å bryte litt med det en vanligvis gjør.
Trude Helen Flo og Sindre Ullmann mener kunstprosjektet bekrefter at spennende og artige ting kan skje om en er åpen for å bryte litt med det en vanligvis gjør.

Fra mikroflis til lysskulptur

Etter tarmbakterieprosjektet kom utsmykningsoppdraget på helsehuset i Tønsberg. Det var i disse traktene at det staselige Osebergskipet ble funnet i en gravhaug i 1903.

Skipet ble bygd rundt år 820, og Moen og Aksnes ville spille på de historiske linjene. 

Heller ikke her var det noen snarvei. Etter en lengre prosess fikk de til slutt lov til å bruke en liten flis, bare noen millimeter stor, fra det originale skipet.

Osebergskipet, fra utgravningene i 1904.
Osebergskipet, fra utgravningene i 1904.

Det ekte gir mer dybde

– Det er vanskelig å beskrive følelsen av å få reagensrøret med en treflis fra Osebergskipet og bokstavelig talt kunne holde en bit av nasjonalskatten i hånda, sier Aksnes. 

Duoen er opptatt av å finne et konkret utgangspunkt når de jobber med kunst i det offentlige rom. Et stykke virkelighet som kan overraske og engasjere. De undersøker alltid det aktuelle stedet nøye og leter etter historier og særtrekk.

– Ekte utspring overgår ofte fantasien og har gjerne flere lag og tilknytningspunkter som tilfører kunsten dybde. Derfor er det autentiske grunnlaget viktig, forklarer Beret Aksnes.

Forskerne tok ut flisbiten som pilen peker på i bildet til venstre. I midten: Trebiten klargjort for elektronmikroskopi – med avbildning til høyre.
Forskerne tok ut flisbiten som pilen peker på i bildet til venstre. I midten: Trebiten klargjort for elektronmikroskopi – med avbildning til høyre.

En ferd gjennom tid

Ut fra Osebergskip-flisa fikk Ullmann fram et bilde og lagde en 3D-modell.

Modellen ble utgangspunkt for en støpeprosess i glassfiber, et materiale som brukes i båtproduksjon i dag. Slik har Fartøyet på sitt vis reist gjennom århundrene og endt opp under taket på Hogsnes helsehus.

Konservator Susan Braovac ved Kulturhistorisk Museum ofret en bit av nasjonalskatten. Bildene i midten viser treflisen, elektronmikroskopbildet og den digitale 3D-modellen som ble utgangspunktet for støpeprosessen. Fartøyet har et skjelett av stål og er støpt i glassfiber, et materiale som brukes i båtproduksjon i dag. Overflaten er i polyester, og lysskulpturen måler 1,5×3,5 meter.
Konservator Susan Braovac ved Kulturhistorisk Museum ofret en bit av nasjonalskatten. Bildene i midten viser treflisen, elektronmikroskopbildet og den digitale 3D-modellen som ble utgangspunktet for støpeprosessen. Fartøyet har et skjelett av stål og er støpt i glassfiber, et materiale som brukes i båtproduksjon i dag. Overflaten er i polyester, og lysskulpturen måler 1,5×3,5 meter.

Ikke mulig uten vitenskapen

Kunstnerne jobber på en måte som ofte krever samarbeid med andre fagområder, men sier at samarbeidet har vært sjeldent tett i prosjektene med NTNU. 

– Det ville ikke blitt noe Fartøyet, Den minste passasjeren eller Fluehjerne uten forskernes og vitenskapens bidrag. Vi er ikke så interessert i å uttrykke egne følelser, men håper at verkene kan engasjere og vekke tanker og følelser i seg selv. Vi er ute etter nøyaktigheten og den mulige sannhetsgehalten som finnes i vitenskapen, forklarer Beret Aksnes.

Powered by Labrador CMS