Når fullmånen sto på himmelen, bega steinalderens bønder seg inn i ganggravene - gravkamre av stein, dekket av en jordhaug.

De fungerte nemlig – sammen med strålene fra månen – som kalendere som kunne fortelle om det var på tide å høste eller så, tror den danske astronomen Claus Clausen.

Steinaldermenneskene hadde nemlig plassert ganggravene slik at fullmånen kunne skinne inn åpningen på bestemte tidspunkter.

På den måten kunne steinaldermenneskene holde styr på ritualer knyttet til såing eller innhøsting, alt etter hvilke gangraver som ble opplyst, tror Clausen.

– For 6000 år siden skjedde det et dramatisk vendepunkt i historien. Plutselig oppsto bondekulturen. Det førte til et behov for å holde rede på tidspunkter for såing og innhøsting. Steinaldermenneskene brukte trolig ganggravene til dette, sier han.

Gjelder også for andre land

Alt dette er fremdeles bare en teori. Men internasjonale forskere i steinalderens kultur har lagt merke til den danske oppdagelsen – og mener det sannsynligvis holder vann.

– Jeg har prøvd dette i ganggraver i Sverige, Frankrike og Portugal. Og teorien holdt for over 90 prosent av de ganggravene jeg undersøkte, forteller Clausen.

På konferansen til European Society for Astronomy in Culture la Clausen frem teorien sin.

Bygget etter månevinkler

Det store gjennombruddet i Clausens forskning kom da det gikk opp for ham at fullmånen står opp i de samme tre vinklene i horisonten seks ganger i året – år etter år. Og at de aller fleste ganggraver er bygget med innganger i akkurat de vinklene.

Tidspunktet på året avgjøres av retningen der fullmånen står fullmånen opp i horisonten.

Retning omkring 80 grader:

• I februar/mars (når vinteren er slutt)
• I september/oktober (når det er høst)

Retning omkring 100 grader:

• I mars/april (når det er vår og på tide å så)
• I august/september (når sommeren er slutt, og det er tid for å høste)

Retning omkring 120 grader:

• I april/mai (når sommeren begynner)
• I juli/august (når sommeren har vært på sitt høyeste)

– De har anlagt ganggravene der det var størst sannsynlighet for at det ville stå opp en fullmåne, konstaterer Clausen.

Vi vet at det har vært ritualene omkring gangraver og steindysser. Det viser knuste krukker som arkeologer har funnet.

Måneformørkelse

«Kalenderen» kan også knyttes til tidspunktet for måneformørkelser, ifølge Clausen. Spesielt når de finner sted om våren, tidlig sommer, sensommer og om høsten.

De fleste «formørkelsesfullmånene» faller nemlig sammen med omkring 25 prosent av de fullmånene kalenderen peker ut.

Clausens teori er blitt nedfelt i en rekke artikler som nå gjennomgår fagfellevurdering for å kunne bli publisert i et tidsskrift.

__________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no