Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

–Jeg ville aldri som forsker ha oppfordret unge mennesker med minoritetsbakgrunn til å endre navnene sine, men det er en kjensgjerning at ganske mange gjør det, sier Arnfinn Midbøen. Shazia Majids sønn fikk råd om å endre navn i en jobbsøkerprosess, noe som sjokkerte henne.
–Jeg ville aldri som forsker ha oppfordret unge mennesker med minoritetsbakgrunn til å endre navnene sine, men det er en kjensgjerning at ganske mange gjør det, sier Arnfinn Midbøen. Shazia Majids sønn fikk råd om å endre navn i en jobbsøkerprosess, noe som sjokkerte henne.

Diskriminering: Arbeidsgivere foretrekker fortsatt Knut framfor Muhammed

Har du minoritetsbakgrunn, særlig om du er mørkhudet og muslimsk, stiller du bak etniske nordmenn i kampen om attraktive jobber. 

Det lønner seg fortsatt å hete Knut fremfor Mohammed, Tonje fremfor Isha. 

Dette uroer både kommentator Shazia Majid og forsker Arnfinn H. Midtbøen.

– Å utdanne seg til prestisjeyrker som jurist eller lege gir heller ingen garanti for å bli akseptert. Mange første- og andregenerasjons nordmenn forteller om økt diskriminering, sier Arnfinn H. Midtbøen. Han er sosiologiprofessor ved Universitetet i Oslo og har forsket på innvandring, migrasjon og ulikhet i femten år.

Midtbøen peker på et dilemma som uroer ham: nemlig at forskningen på mobilitet og integrasjonsprosesser, der diskriminering er en del av det bildet, peker i to svært ulike retninger.

– På den ene siden har vi en spektakulær oppadstigende sosial mobilitet fra en generasjon med minoritetsbakgrunn til den neste. Etterkommere av innvandrere er overrepresentert i høyere utdanning og mange lykkes med å få seg jobb i eliteyrker. I klassisk migrasjonssosiologi skulle man forvente at en slik prosess ville føre til at diskrimineringen avtar i styrke.

– Dessverre ser det ikke slik ut. Det er tvert imot en påfallende stabilitet i diskrimineringsmønstre, både objektivt og subjektivt. Etterkommende av innvandrere rapporterer faktisk om mer diskriminering enn dem som selv har innvandret. Det er et ganske dystert bilde, sier Midtbøen.

Podcast: Om diskriminering

  • Å utdanne seg til for eksempel lege, økonom eller journalist gir ingen garanti for å bli akseptert.
  • Dette uroer både forsker Arnfinn H. Midtbøen og kommentator Shazia Majid, som er gjester i denne episoden av podkasten Universitetsplassen, som du finner nederst i denne artikkelen. Programleder er Gro Lien Garbo. 

Femti år i Norge ikke nok

Shazia Majid er førstegenerasjons nordmann med innvandrerforeldre fra Pakistan. Hun er utdannet økonom og er forfatter, journalist og kommentator i VG. Hun er skuffet over at vi ikke har kommet lenger i Norge med hensyn til likestilling mellom personer med minoritetsbakgrunn og norskfødte.

– I mitt stille sinn har jeg tenkt at det logiske ville være at jo lenger vi har vært i Norge, jo bedre går det. Mørkhudede innvandrere har jo vært i Norge i over femti år nå, og å høre at mine barn igjen sannsynligvis kommer til å møte mer diskriminering enn jeg gjorde, er svært skuffende, sier Majid. 

Som mor til to sønner tidlig i 20-årene forteller hun at hun intuitivt likevel har forberedt seg på at de kanskje ikke ville bli betraktet som like norske som alle rundt seg, til tross for at de er andregenerasjons nordmenn.

– Jeg har alltid innprentet dem at de er norske og at de er like gode som alle andre nordmenn, sier hun. Likevel møtte hun nylig seg selv i døra i forbindelse med at sønnen kom hjem fra studier i London med en førsteklasses master. 

– Det ante meg at han ikke ville ha så lett for å skaffe seg jobb, så jeg bestemte meg for å bedrive litt reklame for ham på min Facebook-profil. Jeg tenkte at jeg må jo hjelpe sønnen min litt fordi han er mørkhudet, med muslimsk bakgrunn. Så jeg tenkte at det var lurt at jeg gikk god for ham for mine følgere for å vise at han er kjekk og helt normal. Det er jo egentlig en fallitterklæring å gå til et slikt skritt for nærmest å vise at sønnen min ikke farlig, sier Majid.

Et forslag som sjokkerte VG-kommentatoren i prosessen med å hjelpe sønnen til å få jobb, var et forslag fra en i omgivelsene hennes, som hun selv respekterer høyt. Vedkommende foreslo at sønnen byttet navn til noe mer norsk-klingende, som kunne gjøre seg bedre på CV-en.

– Da tenkte jeg at livsverket mitt ligger i grus. Hvis sønnen min plutselig må skifte navn til Knut Hansen, for eksempel, må jeg spørre meg om innsatsen jeg har gjort som mor, for å gjør ham norsk har spilt fallitt. Samtidig må jeg være realistisk. Vi bor i et samfunn der vi med minoritetsbakgrunn må jobbe oss rundt noen barrierer som norskfødte ikke må. Mange av oss føler at vi må være dobbelt så gode som andre for å lykkes, selv om det kanskje ikke alltid stemmer, sier hun.

 Hun legger til at hun særlig tror det er unge menn som er utsatt. Kvinner med høyere utdanning og minoritetsbakgrunn, som hun selv og generasjonen under, har lettere for å bli akseptert og å sett på som «flinke piker» og unngår å bli stempel som «farlige». 

Lønner seg å snakke dialekt

Arnfinn H. Midtbøen bekrefter at flere med minoritetsbakgrunn faktisk bytter fra et muslimsk til et mer norskklingende navn i forbindelse med jobbsøkerprosesser.

 Også den forskningen på feltet som Midtbøen og kollegaene gjentar med jevne mellomrom, viser at arbeidsgivere foretrekker fiktive søknader med norske navn framfor søknader med muslimske navn – altså at «Knut» har bedre sjanse enn «Muhammed».

– Jeg ville aldri som forsker ha oppfordret unge mennesker med minoritetsbakgrunn til å endre navnene sine, men det er en kjensgjerning at ganske mange gjør det. Det som finnes av forskning på navnebytte i Sverige og USA, tyder dessuten på at det faktisk lønner seg, sier Midtbøen. 

Han viser til at han i sin forskning har sett at det finnes mange andre strategier enn navnebytte.

– En strategi er å underspille frivillig arbeid som signaliserer for eksempel religiøs minoritetsbakgrunn. En annen strategi er å ringe tidlig i jobbsøkerprosessen, om du har en dialekt fra en annen kant av landet. Tanken er at om du snakker totning, trønder eller nordlending, så gir det uttrykk for en autentisk norskhet. Det er en veldig interessant strategi, sier professoren.

Han forteller at det er vanlig at gutter med mørk hud er strategiske med hvordan de fremstår. Mange har med et bilde av seg selv iført skjorte og briller, selv om de egentlig ikke bruker briller.

– De mener at de da ser snillere og mer intelligente ut. Mange er altså svært bevisst sin egen selvpresentasjon for å prøve å overkomme de barrierene de fornemmer at kan ramme dem i møtet med arbeidsmarkedet, sier Midtbøen.

Tar noen generasjoner

Shazia Majid forteller at hun innimellom prøver å minne seg selv på at ting tar tid og at det i den store sammenhengen ikke har gått så lang id siden hennes foreldre kom til Norge.

– Vi som er første- og andregenerasjons nordmenn gjør det jo ganske bra, og potensialet til å gjøre det enda bedre er åpenbart til stede. Det er høy tillit til samfunnet vårt, og det er den tilliten vi alltid må jobbe videre med. Så lenge vi klarer å opprettholde den tilliten, har vi et fungerende demokrati. Det er om tilliten forvitrer, at vi virkelig vil slite. Tilliten er helt avgjørende for hva slags Norge vi får i fremtiden, sier Majid. 

Hun peker ellers særlig på at arbeidsgiverne må ta et ansvar.

– Enkeltindividet vil alltid tilpasse seg det samfunnet vedkommende har rundt seg. Men ansvaret for å gjøre endringer, ligger hos dem som sitter i maktposisjoner. Det gjelder arbeidsgivere og selvfølgelig politikere og andre, som må sørge for sikre representasjon på alle nivåer på tvers av bransjer og samfunnsområder. Da må personer med minoritetsbakgrunn slippe til på lik linje med andre, fastslår hun.

Stadig mer mangfoldig studentgruppe

Arnfinn H. Midtbøen understreker at også undervisningsinstitusjoner som universitetet har en viktig rolle å spille.

– Det er gledelig å se at vi har en stadig mer mangfoldig studentgruppe - helt annerledes enn da jeg var student for tjue år siden. Samtidig står jeg i en vanskelig balanse som underviser - vel vitende om at stadig flere med minoritetsbakgrunn utdanner seg, men at det fortsatt er like vanskelig å komme inn i arbeidslivet, sier Midtbøen.

 Han ønsker ikke å tegne et for pessimistisk bilde av det norske samfunnet, samtidig som han ikke vil gi folk falske forhåpningen.

– Så jeg bruker ganske mye tid og krefter på å formidle dobbeltheten som finnes: At det er fullt av muligheter i det norske samfunnet, men at en del diskriminerende mekanismer fortsatt finnes og må adresseres, sier Midtbøen.

Må skape nærhet og gjenkjennelse

Shazia Majid peker også på at mediene, som er hennes fag, har en viktig rolle:

– I mediene er vi veldig opptatt av å gå inn i konfliktene, men vi må også fortelle historier om livsstil og mat og «hjemme hos reportasjer» med personer med minoritetsbakgrunn. Vi trenger å normalisere de som ser annerledes ut enn flertallet. Bare slik kan vi skape den nærheten og den gjenkjennelsen som er viktig for at arbeidsgivere ser potensialet i første- og andregenerasjons nordmenn med fremmedklingende navn.

Arnfinn H. Midtbøen forteller at det ikke finnes mye forskning på hva som virker av ulike typer av mangfoldstiltak.

– Det vi vet at er avgjørende, er at toppsjefen i en bedrift er engasjert i dette spørsmålet. Hvis mangfold tas på alvor på toppen vil dette sildre ned i organisasjonen og føles som viktig. At noen går foran i arbeidslivet som rollemodeller og sier dette skal vi endre, er helt avgjørende for å få til en annen utvikling i framtiden, sier Midtbøen.

Hør episoden her:

Fakta om Universitetsplassen podkast

Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i Oslo. Her møtes både unge og erfarne forskere for å snakke om det de mener er viktig og aktuelt, sammen med gjester fra norsk samfunns- og kulturliv.

Powered by Labrador CMS