Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Arbeidsinnvandrere fra EØS jobber særlig i bygg og anlegg, industri og forretningsmessig tjenesteyting, der utleie av arbeidskraft inngår.
Arbeidsinnvandrere fra EØS jobber særlig i bygg og anlegg, industri og forretningsmessig tjenesteyting, der utleie av arbeidskraft inngår.

Forskere anbefaler: Arbeidsinnvandrere må bli bedre integrert

En stor andel av arbeidsinnvandrerne, særlig fra Sentral- og Øst-Europa, er lite integrert i Norge. Et utvalg anbefaler en forsterket innsats for integrering og tar til orde for en differensiert integreringspolitikk.

Denne uken la Arbeidsinnvandrerutvalget, ledet av sosiologiprofessor ved Universitetet i Oslo, Arnfinn H. Midtbøen, fram sin utredning, der de tar til orde for en ny og differensiert integreringspolitikk.

Utvalgets har tatt for seg situasjonen for folkeregistrerte arbeidsinnvandrere, både fra EØS-området og tredjeland, som har kommet til Norge etter 2004. Fire av ti innvandrere som har kommet til Norge i denne perioden har hatt arbeid som registrert innvandringsgrunn.

– Det dreier seg om 300.000 mennesker: 65 prosent kommer fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa, med Polen og Litauen som de største avsenderlandene, forteller Midtbøen.

Han understreker at den totale gruppen av innvandrere som har kommet til Norge siden 2004, er sammensatt. 21 prosent har kommet fra øvrige EU-land, og 14 prosent har kommet fra land utenfor EØS-området, såkalte tredjeland.

På toppen kommer et betydelig antall arbeidsinnvandrere på korttidsopphold for å dekke etterspørselen i bransjer med stor sesongvariasjon.

– Bedre integrering vil kreve en mer aktiv politikk som gir arbeidsinnvandrere mulighet til å benytte og videreutvikle sin kompetanse i større grad enn i dag, sier professor Arnfinn H. Midtbøen, leder av Arbeidsinnvandrerutvalget.
– Bedre integrering vil kreve en mer aktiv politikk som gir arbeidsinnvandrere mulighet til å benytte og videreutvikle sin kompetanse i større grad enn i dag, sier professor Arnfinn H. Midtbøen, leder av Arbeidsinnvandrerutvalget.

Liten tilhørighet, dårlige norskkunnskaper, lette å utnytte

Innvandringsgruppene fra Sentral- og Øst-Europa har, ifølge Midtbøen, gjerne har blitt sett på som «mobil arbeidskraft» og som «innvandrere som klarer seg selv».

Utvalget peker imidlertid på et presserende behov for å innlemme arbeidsinnvandrerne fra Sentral- og Øst-Europa bedre i norsk arbeid- og samfunnsliv.

– Mange i gruppen har mangelfulle norskkunnskaper. De deltar i liten grad i frivillig arbeid og politikk og har en lav grad av tilhørighet til Norge. De er i tillegg overrepresentert i deler av arbeidslivet der organisasjonsgraden er lav, lønns- og arbeidsvilkårene er dårligere og løsere tilknytningsformer er mer utbredt. Arbeidsinnvandrerne er attraktiv arbeidskraft, men er også lette å utnytte for useriøse arbeidsgivere, sier Midtbøen.

Flertallet er bofaste i Norge

Det er imidlertid gruppen på 65 prosent som har kommet fra Sentral- og Øst-Europa, som særlig interesserer utvalget.

I tillegg til at de ofte er lette å utnytte for useriøse arbeidsgivere, er denne gruppen mindre mobil enn det man antok da EU ble utvidet østover i 2004.

Over 60 av dem som kom de første årene etter utvidelsen, har bosatt seg varig i Norge.

– Dette er en høyere andel enn blant arbeidsinnvandrere fra tredjeland og EU-land i Vest-Europa som kom i samme periode. Barn av innvandrere fra Polen og Litauen er blant de raskest voksende gruppene av norskfødte med utenlandske foreldre i Norge. Det tyder på at bosettingen for mange forblir permanent, sier Midtbøen.

Han understreker at bofastheten gjør behovet for en forsterket integreringsinnsats særlig nødvendig.

Sammensatt gruppe

Utvalget understreker at arbeidsinnvandrere i Norge totalt er en sammensatt gruppe. De er ufaglærte, faglærte og høyt kvalifiserte spesialister, og de fordeler seg på et stort antall yrkesgrupper.

Arbeidsinnvandrere fra EØS jobber særlig i bygg og anlegg, industri og forretningsmessig tjenesteyting, der utleie av arbeidskraft inngår.

Arbeidsinnvandrere fra tredjeland jobber gjerne innenfor realfag, ingeniørfag, IKT og forskning, i yrker som krever høy utdanning.

Ifølge utvalget gjenspeiler denne variasjonen blant arbeidsinnvandrere i Norge hvilke integreringsutfordringer de ulike grupper møter i det norske samfunnet.

Variasjonen skyldes sentrale forhold som botid, utdanningsnivå, kulturell og geografisk nærhet til Norge, og ikke minst hvilken del av arbeidsmarkedet arbeidsinnvandrerne er en del av.

Ryddig og organisert arbeidsliv viktigst

Ifølge Arnfinn H. Midtbøen vurderte Arbeidsinnvandrerutvalget flere modeller for å få til en forsterket integrering, blant annet gratis norskopplæring og kvalifiseringstilbud, slik flyktninger og deres familier har i dag.

– Vi konkluderte imidlertid med at det er en tilnærming som både vil være svært kostbar og i liten grad er tilpasset arbeidsinnvandrere som gruppe, sier han.

Utvalget anbefaler i stedet det de kaller en differensiert integreringspolitikk med tiltak for å sikre videreutviklingen av et ryddig og organisert arbeidsliv, som viktigste verktøy.

– Bedre integrering vil kreve en vedvarende innsats mot sosial dumping, økt kontroll av og mer effektive sanksjoner mot arbeidslivskriminalitet, sammen med tiltak for økt organisasjonsgrad. Det vil også kreve en mer aktiv arbeidsmarkeds- og kompetansepolitikk som gir arbeidsinnvandrere mulighet til å benytte og videreutvikle sin kompetanse i større grad enn i dag, understreker Midtbøen.

– Hva har vært mest utfordrende i dette arbeidet?

– Foruten et svært bredt mandat og et tidvis mangelfullt datagrunnlag, vil jeg si at det vanskeligste har vært å finne fram til en overordnet tilnærming treffer særegenheter ved arbeidsinnvandrere som gruppe. Mange kommer til Norge med en kort tidshorisont og uten planer om fast bosetting, og EØS-borgerne kan ikke gis en generell plikt til deltakelse i for eksempel norskopplæring, sir Midtbøen.

Han understreker at flertallet er varig bosatt og opplever betydelige utfordringer med integrering både i arbeids- og samfunnslivet. Forslaget om en differensiert integreringspolitikk er utviklet med denne dobbeltheten i tankene, sier Midtbøen

Styrket norskopplæring

Utvalget foreslår imidlertid også en styrking av norskopplæringstilbudet, kombinert med tiltak for å bedre informasjonstilbudet til nyankomne og tiltak for å øke arbeidsinnvandreres deltakelse og representasjon i sivilsamfunnet.

Flertallet i utvalget anbefaler at arbeidsinnvandrere og deres familier får en rett til norskopplæring mot egenbetaling, mens mindretallet anbefaler en oppskalering av eksisterende norskopplæringstilbud som arbeidsinnvandrere kan benytte seg av i dag.

– Integreringspolitiske særtiltak overfor arbeidsinnvandrere reiser noen viktige dilemmaer. Det juridiske handlingsrommet for å stille krav til EØS-borgeres deltakelse er begrenset. Dette gjør treffsikkerheten i tiltak rettet mot denne gruppen usikker. I tillegg kommer det prinsipielle innvendinger mot å subsidiere en gruppe som kommer frivillig til landet og raskt opparbeider seg arbeids- og velferdsrettigheter her, sier Midtbøen.

Bli del av det norske samfunnet

– En differensiert integreringspolitikk skiller seg fra dagens praksis ved at en vil styrke innsatsen langs to spor: Framstøt rettet inn mot arbeidslivets virkemåte og tiltak for å styrke arbeidsinnvandreres forutsetninger for deltakelse i arbeids- og samfunnslivet. Siden flertallet av arbeidsinnvandrerne som har kommet til siden 2004 har bosatt seg varig i landet og opplever betydelige integreringsutfordringer her, er det utvalgets oppfatning at dette er en nødvendig justering av politikken, sier Midtbøen.

– Hva håper du en differensiert innvandringspolitikk, som den dere forslår, skal bidra til på lengre sikt?

– Målet er selvsagt at arbeidsinnvandrere som bosetter seg fast i landet og får familien sin hit, skal bli del av det norske samfunnet gjennom en forbedring av norskkunnskapene og større deltakelse i frivillighet og politikk. Samtidig vil det fortsatt være fullt mulig å komme til Norge for å arbeide i kortere perioder. For denne gruppen er informasjonstiltakene mest relevante. De dreier seg om informasjon om spillereglene i det norske arbeidslivet, om rettigheter og plikter i Norge, og integreringstilbud som finnes i lokalsamfunnet.

Han understreker at utvalgets forslag ikke går ut over grunnstrukturen i dagens integreringspolitikk. Flyktninger og deres familier forblir hovedmålgruppen.

– Dessuten videreføres prinsippet om at det viktigste bidraget til integrering av arbeidsinnvandrere er tiltak for å opprettholde og videreutvikle den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen, understreker han.

Om arbeidsinnvandrerutvalget

  • Regjeringen utnevnte 13. august 2021 et utvalg som skulle gjennomgå situasjonen til arbeidsinnvandrere og deres familiemedlemmer i Norge. Utvalget skulle særlig undersøke situasjonen for folkeregistrerte arbeidsinnvandrere, både fra EØS-området og tredjeland, som har kommet til Norge etter 2004.
  • Utredningen er et ledd i videreutviklingen av den norske integreringspolitikken, og utvalget ble bedt om å vurdere integreringspolitiske virkemidler for å bedre innlemme arbeidsinnvandrere i norsk arbeids- og samfunnsliv.
  • Utvalget har blitt ledet av Arnfinn H. Midtbøen og har hatt 13 øvrige medlemmer: Kristine Østrem Alsvik, Eugene Guribye, Børre Krudtå, Marie Florence Moufack, Anne-Marit Presterud, Leïla Rezzouk, Johan Fredrik Rye, Knut Røed, Liv Sannes, Cathrine Stavnes, Gunvor Ulstein, Janis Umblijs og Anne Mette Ødegård.

Referanse:

NOU 2022: 18 Mellom mobilitet og migrasjon. Arbeidsinnvandreres integrering i norsk arbeids- og samfunnsliv. Utredning fra utvalg oppnevnt 13.08.21. Avgitt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet 13.12.22.

Powered by Labrador CMS