Drivstoff fra karbondioksid?
Italienske forskere har funnet en ny metode for å omdanne karbondioksid til drivstoff ved hjelp av sollys. Fagmiljøene er avventende positive.
Hvis forskerne lykkes, vil karbondioksid kunne resirkuleres i bilmotorer og andre maskiner som går på fossilt brensel.
- Omdanningen av karbondioksid til drivstoff er ikke bare en drøm, men en effektiv mulighet som krever videre forskning, sier Gabriele Centi i en pressemelding fra tidsskriftet New Scientist.
Sol, vann og karbondioksid gir drivstoff
Gabriele Centi og kollegene hans fra universitetet i Messina i Italia har brukt sollys og en tynn film av titanoksyd for å splitte vann i oksygen samt hydrogenkjerner og elektroner.
Forskerne brukte så stoffene platina og palladium for å få hydrogenkjernene til å binde seg til karbondioksid-gassen.
Resultatet ble hydrokarboner som kan videreforedles til bensin eller diesel.
Mye gjenstår
Likevel er teknologien langt fra moden. Forskerne klarte bare å omdanne én prosent av karbondioksiden ved romtemperatur.
Selv om dette er to eller tre ganger så mye som i tidligere forsøk, er det alt for lite til å gi nyttig reduksjon av drivhusgasser.
Centi mener at mer karbondioksid kan omdannes ved å øke temperaturen og en større reaksjonsoverflate. Delingen av vann i oksygen og hydrogen må også bli mer effektiv.
Centi tror at en effektiv soldrevet reaktor som omdanner karbondioksid til drivstoff kan være klar “om ti år”.
Avventende reaksjoner
Reaksjoner fra fagmiljøene har vært avventende positive.
- Det høres ut til å være gjennomførlig, sier John Turner fra det amerikanske National Renewable Energy Laboratory i Denver.
-Effektiviteten i sol- til hydrokarbon-omdanningen er ganske liten, men det høres ut som om de bare så vidt er i gang.
Ian Plumb utfører lignende forskning ved det australske forskningsinstituttet CSIRO. Han sier at effektiviteten må økes for å gi et lønnsomt produkt.
- Men det er ingen tvil om at hva de prøver å få til er svært vesentlig, sier Plumb i pressemeldningen fra New Scientist.
Lenker
Artikkel i New Scientist