Sosiale inntektssikringsordninger – som sosialhjelp, uføretrygd og andre offentlige ytelser – er faktisk smittsomme innenfor en omgangskrets.

Det har forskerne Simen Markussen og Knut Røed ved Frischsenteret nylig funnet ut i en studie basert på offentlige registre i Norge.

Studien inngår i et fireårig forskningsprosjekt støttet med midler fra programmet for Velferd, arbeidsliv og migrasjon i Norges forskningsråd.

– Vår analyse viser at når antall stønadsmottagere i et nabolag øker med én prosent, vil dette i løpet av kort tid øke resten av befolkningens trygderisiko med om lag 0,3 prosent, forteller Røed.

Han påpeker at smitteeffekten kan skyldes at det er mer sosialt akseptert å motta sosial stønad hvis mange i omgangskretsen allerede gjør det.

– Vil du si at effekten er oppsiktsvekkende?

– Nei, egentlig ikke. Vi mennesker er rollemodeller for hverandre. Våre holdninger til arbeid og trygd formes av våre omgivelser.

Effekten vil imidlertid også virke i motsatt retning.

– Våre studier viser at dersom trygdebruken i omgangskretsen går ned, reduseres også egen trygderisiko, tilføyer Røed.

Omfattende database

Folks omgangskrets er ikke registrert i noen offentlig database.

– Vi vet jo ikke hvem folk omgås, altså venner og bekjente. For å få denne oversikten måtte vi eventuelt ha gjort feltintervjuer og kartlagt vennene til folk. Men da kunne vi ha opplevd både frafall i undersøkelsen og at folk feilrapporterte, det ville være en stor svakhet i analysen, forteller Røed.
 
Røed og Markussen har derfor basert analysene på avidentifiserte offentlige registre fra NAV og Statistisk sentralbyrå som omfatter hele befolkningen.

De har kartlagt fire nettverk: personer som gikk på ungdomsskole sammen, deres familiemedlemmer, personer i samme nabolag og innvandrere med samme opprinnelsesland innen et geografisk område.

Ifølge Røed er analysen høyst politisk relevant.

– Smitteeffektene innebærer at det er høy avkastning på tiltak som forebygger trygdeavhengighet eller som hjelper folk fra trygd til arbeid. Det kan være at slike tiltak umiddelbart virker for dyre, men på sikt kan det likevel lønne seg å aktivisere folk.

Velferdsstat i endring

I det fireårige prosjektet skal forskerne spesielt se på mekanismene som ligger bak hvorfor noen ekskluderes fra utdanning og arbeidsliv.

Siden 1980 har antall arbeidsføre nordmenn på sosiale inntektssikringsordninger steget fra omlag 12 til 23 prosent.

– Forskningslitteraturen har til nå ikke kunne gi en generell forklaring på årsakene til denne utviklingen. Vi kan for eksempel ikke se at den allmenne folkehelsa har blitt dårligere i samme periode. Her ligger det store forskningsutfordringer, sier Røed.

Fremover vil forskergruppen også studere årsakene til at flere kvinner enn menn mottar uføretrygd, hvorvidt den lave arbeidsdeltagelsen blant enkelte innvandrergrupper kan knyttes til sosiale inntektssikringsordninger og om aksept av en «dårlig» jobb ved arbeidsledighet faktisk virker som et springbrett til en bedre jobb.

Referanse:

Markussen & Røed: Social Insurance Networks (pdf), Discussion Paper No. 6446, March 2012, Frischsenteret.