En ny studie viser sterke følelsesmessige reaksjoner i den norske befolkningen etter 22. juli 2011. Tristhet og uvirkelighet dominerte de første dagene etter terroren, mens frykt og sinne var mindre vanlig.

Ifølge terroristen som utførte angrepene 22. juli 2011 ville han «drepe nok til at lanseringen av kompendiet fikk verdenspresse. Operasjonen var bare en formalitet» (Aftenposten, 30. november 2011).

Hele befolkningen er dermed terroristens målgruppe. Etter bombingen i Oklahoma i 1995, 9/11 i USA i 2001, bombingen i Madrid i 2004 og i London i 2005 ble befolkningenes reaksjoner på terroren undersøkt. Disse studiene viser at terror kan påvirke opplevelsen av trygghet, velvære, holdninger og psykisk helse i den allmenne befolkningen.

Hvilke følelser vekket fjorårets terrorhandlinger i den norske befolkningen?

Sterke følelser

I november-desember 2011 gjennomførte vi en studie av den norske befolkningens reaksjoner på 22. juli, med 1184 deltakere. Bortimot ni av ti reagerte den første helgen etter 22. juli med tristhet og en opplevelse av uvirkelighet, mens fire av ti reagerte med frykt og sinne.

Om lag halvparten gråt i løpet av denne helgen.

Behov for informasjon

På tross av ferietiden, var nesten hele befolkningen (98 prosent) informert om terroren samme dag, fredag 22. juli. Nesten alle fulgte med på TV/nett-TV (96 prosent) og nettaviser/papiraviser (91 prosent). Folk brukte mye tid på å følge med på nyheter den første helgen, gjennomsnittlig 17 timer. Dette gjenspeiler at nordmenn var svært berørt av det som skjedde, og at informasjonsbehovet var stort. Følelsesmessig mobilisering kan gjøre oss mer mottagelige for informasjon og skjerpe hukommelsen for sentrale elementer. Det som blir sagt og formidlet de første dagene kan derfor ha stor betydning.

Mer frykt i Oslo?

Oslo var åstedet for bomben. Hovedstaden har også størst befolkningstetthet og flest potensielle terrormål. Ikke uventet var det den første uken sterkere fryktreaksjoner i Oslo enn i resten av landet. Etter fire til fem måneder var det likevel ikke mer skvettenhet eller fryktreaksjoner i Oslo enn i landet forøvrig.

Folk vente seg raskt til at det igjen var trygt i de nærmeste omgivelsene. Dette betyr ikke at det som har skjedd er glemt. Tvert imot vil man ofte reagere fortere og sterkere hvis det på nytt skjer skremmende hendelser.

Psykologisk nærhet til hendelsen

I vårt lille land er vi tett knyttet til hverandre. En av fire kjente noen som var på Utøya eller i nærheten av Regjeringskvartalet 22. juli 2011, og fire av ti kjente noen pårørende eller nære venner av de som ble direkte ofre for terrorhandlingene. Her var det ikke forskjeller mellom Oslo og resten av landet, så psykologisk nærhet var ikke kun et hovedstadsfenomen.

Om lag halvparten var den 22.juli urolig for sikkerheten til noen som sto dem nær.

Det å oppleve at en man er glad i er truet, gjør hendelsen til en personlig trussel, og er en påminnelse om hvor sårbare vi er. Da kan det ta lengre tid å gjenetablere hverdagen. Vi så at psykologisk nærhet til hendelsen hang sammen med stressreaksjoner fire til fem måneder etter terroren.

I vårt lille, sammenvevde samfunn kan psykologisk nærhet til terroren være viktigere enn i større samfunn, fordi en stor andel av befolkningen har personlige relasjoner til noen som ble direkte rammet.

Fellesskap

Norges befolkning mobiliserte til protest mot terroren og uttrykte sin sympati for ofrene. Tre av fire deltok i minst en markering eller arrangement etter 22. juli, som for eksempel å tenne lys eller legge ned blomster (55 prosent), delta i blomstertog eller fakkeltog (22 prosent), underskrive kondolanseprotokoll eller sende kondolansemeldinger (30 prosent), eller være med på minnetilstelninger (19 prosent).

Over 70 prosent følte sterkere samhold med andre mennesker den første uken etter terroren. Disse funnene tyder på at det kan være viktig, også hvis noe lignende skulle skje i fremtiden, å legge til rette for felles arenaer der sterke følelser kan uttrykkes, og man kan gi hverandre trøst og støtte. 

En mer fryktsom nasjon?

Vår studie tyder ikke på at nordmenn flest var veldig engstelige fire til fem måneder etter terrorhandlingene. På en skala fra 0 til 10 svarte folk gjennomsnittlig 3.5 på bekymring for nye terrorangrep i Norge i nær fremtid, og 3.2 på bekymring for at fremtidige terrorangrep skulle ramme deg, din familie eller dine venner. 

Likevel var det en negativ endring i opplevelsen av personlig trygghet: Om lag en av tre svarte at de var mer utrygge enn før.

Opplevelsen av personlig risiko i vårt land har derfor antagelig endret seg noe fra veldig lavt til noe høyere. Tenk deg at du hører et sterkt smell. Hvilke assosiasjoner får du nå, og hvilke assosiasjoner fikk du før 22. juli? Risikoen for terror har nok blitt en del av den norske bevisstheten på en annen måte enn før, selv om de fleste ikke tenker på det til daglig.

Tristhet

Det synes å være liten tvil om at terrorhandlingene skapte sterke umiddelbare følelser, og kanskje en noe redusert trygghetsfølelse på litt lengre sikt.
Studier fra andre land har konsentrert seg mest om reaksjoner som frykt og sinne.

Selv om disse følelsene også var til stede i den norske befolkningen, var det tristheten som var mest fremtredende.

Det var kanskje både tristhet over de unge menneskene som ble så urettferdig rammet, men også tristhet over et mulig tap av verdier som er viktige for mange nordmenn: Humanisme, rettferdighet, likhet og trygghet. Dette var helgen da Norge gråt.

Les mer om studien her.