En kamerunesisk jente forsøker å holde tritt med undervisningen. (Foto: Bjørghild Kjelsvik)
De offisielle språkene i Kamerun er fransk og engelsk, men det tales nærmere 300 lokale språk.
Som gammel kolonistat har store deler av den offentlige skolen i Kamerun fortsatt fransk som eneste undervisningsspråk.
Hva sitter barna igjen med når undervisningen skjer på et språk de ikke kan?
Det er et av spørsmålene stipendiat Bjørghild Kjelsvik har stilt seg i sin ferske avhandling “Emergent speech genres of teaching and learning interaction. Communities of practice in Cameroonian schools and villages”.
- Det er mange utfordringer ved å være fremmedspråklig elev i skolen, en situasjon mange elever også befinner seg i her hjemme, sier Kjelsvik.
Pugging
- Undervisningen i Kamerun er mye basert på pugging av ord og setninger. Det er ikke lov å snakke lokale språk på skolen.
- Mange kamerunesiske barn kan ikke fransk når de begynner i første klasse. Dermed blir det svært vanskelig å følge undervisningen, forteller språkforskeren.
Hun er ikke så kritisk til franskundervisning eller pugging i seg selv.
- Men jeg peker på ineffektiviteten i en slik undervisningsform, både i forhold til språkforståelse og formidling av innholdet i de øvrige fagene, sier hun.
Lærer kommandoene
Læreren formidler, elevene lytter og gjentar det som blir sagt. Det er utenkelig å svare noe annet enn ”Ja, lærer” på spørsmål om de har forstått. (Foto: Bjørghild Kjelsvik)
Elevene som gjør det bra er de som kan fransk fra før eller kommer fra familier hvor det snakkes fransk. Mange elever dumper og frafallet er høyt. Slik beskriver Kjelsvik en typisk skoledag:
- Læreren ber ofte elevene gjenta ord og setninger. De samme kommandoene kommer ofte. “Repetez” – når kommandoen gjelder alle, “repète” når den gjelder én. Slik får elevene en jevnlig trening i å bøye verb i entall og flertall.
- Gradvis tilegner elevene seg “øyer” av fransk kunnskap på denne måten. Etter hvert blir øyene større og vokser sammen til en brukbar form for fransk, forklarer hun.
Spørsmål er juks
Kjelsvik forteller at elevene aldri stiller spørsmål, det passer ikke inn i skolens omgangsform.
Å spørre eller hjelpe hverandre med skolearbeidet blir betraktet som juks. Elevene får dermed ikke dratt nytte av hverandres kunnskaper.
Et problem med en slik undervisningsform er at den i liten grad gjør elevene i stand til å forene de innlærte begrepene med budskapet som blir formidlet. Fransken de lærer blir stiv og kun knyttet opp til klasseromssituasjonen.
Annonse
Kunnskapene fra skolen blir fort hengende i skolekonteksten og lar seg dårlig overføre til andre situasjoner.
Sangleker
I sin doktoravhandling om språk og læring i Kamerun forteller Bjørghild Kjelsvik om skolehverdagen på et språk som elevene ikke kan.
Som motsats forteller Kjelsvik hvordan barna lærer morsmålet sitt utenfor skolen. Hjemme og i nærmiljøet utvikler barna morsmålet gjennom regler og sangleker.
Lekene har gjerne et pedagogisk element, som å lære hvordan man spør naboen om å få fyr til bålet. Samtidig utfordres barna gjennom leken til å improvisere individuelle svar, gjerne med et morsomt eller litt frekt tilsnitt.
Eventyr og leker på morsmålet bygger opp en referanseramme for barnas hverdagsliv, på en helt annen måte enn den utenpåklistrede skolekunnskapen formidlet via fransk.
Barn i Kamerun trenger å lære fransk for å greie seg i storsamfunnet. Kjelsvik mener likevel at elevene bør undervises på morsmålet og heller lære fransk og engelsk gjennom tilrettelagt fremmedspråkundervisning.
