Deepwater Horizon var en topp moderne rigg som tilfredsstilte de strengeste krav og var utstyrt for å utføre de mest kompliserte boreoperasjoner. Riggen satte i 2009 verdensrekord i dypvannsboring. Februar 2010 startet riggen boring på Macondo-brønnen i Mexicogulfen. Riggen hadde da operert sju år uten arbeidsulykker.

20 april 2010 mistet mannskapet kontrollen på brønnen. En antent utblåsning førte til at elleve personer omkom. Oljen strømmet ukontrollert ut i Mexicogulfen. President Obama erklærte ulykken for den største miljøkatastrofen som USA noensinne har stått ovenfor. Ulykken iverksatte en av de mest omfattende ulykkesgranskningene gjennom tidene.

Norge best i dårlig klasse

11. januar i år leverte den Obama-utnevnte granskningskommisjonen en rapport på 398 sider. Dagen etter var det å lese i enkelte norske aviser at kommisjonen anbefaler norsk regelverk og at norsk sokkel har kvaliteter som USA kan ha godt av.

Amerikanske granskere har brukt tid og ressurser på å studere andre lands regelverk, rapportering og prestasjoner. Det er da selvfølgelig hyggelig å få høre at Norge er beste eleven i klassen i enkelte fag. Mindre hyggelig er det å lese at nivået på klassen er lavt.

BP som operatør fikk umiddelbart skylden for ulykken. BP har et frynsete rykte i USA på bakgrunn av tidligere ulykker, hvor spesielt eksplosjonen i Texas City-raffineriet og lekkasjer fra oljerørledninger i Alaska blir husket.

Manglende læring

Etter hvert som mer detaljer rundt ulykken ble klare var enkelte oljeselskaper raskt ute med å forklare at de ikke planlegger, utfører eller kontrollerer tilsvarende dårlig som BP gjorde. Oljeselskapene ble svar skyldige etter hvert som kommisjonen begynte å analysere bransjen.

Spesielt er kommisjonen opprørt over manglende læring fra tidligere hendelser. Det er over 20 år siden Exxon Valdez gikk på grunn i Alaska og førte til et stort oljeutslipp. Metodene for å samle opp og begrense miljøskadene viste seg den gang å være dårlige.

Allikevel har det tilnærmet ikke skjedd noe nyutvikling. Beredskapsplanene som selskapene hadde for oljeoppsamling var på hundrevis av sider, og overpredikerte egen oppsamlingskapasitet tilnærmet tilsvarende.

Kultur for stor risiko

Granskningskommisjonen er imponert over mye av oljebransjens teknologi som beskrives som minst på høyde med romfart. Systemene for å håndtere teknologien er derimot ikke like imponerende. Risikoen har blitt beregnet for lavt og ansett som akseptabel ved at den har vært delt på flere eiere.

Kommisjonen peker også på bransjens manglende evne til å håndtere avansert sikkerhetskritisk teknologi. Bransjen var kjent med usikker pålitelighet relatert til utblåsningsventilen på havbunnen (BOPen), nødfrakoblingssystemer og boresystemer ved dypvannsoperasjoner. Allikevel har man ikke gjort nødvendige tiltak for å stanse operasjonene inntil systemene viste tilstrekkelig pålitelighet og robusthet.

Myndighetene hengte ikke med i den teknologiske utviklingen, og var avhengig av at oljebransjen selv forklarte og dokumenterte at sikkerheten var ivaretatt. Det var en kultur for å ta stor risiko, og straffen for feil var fra myndighetenes side symbolsk i forhold til mulig inntjenning.

Kommisjonen peker på problemet at hvis ulykken hadde vært forårsaket av en mindre operatør, ville denne ikke vært i stand til å betale tilsvarende som BP. Det er altså et system hvor myndigheter må plukke opp regningen og samfunnet betale, på samme måte som etter finanskrisen.

Hard kritikk av mange forhold

Kommisjonen mener oljebransjen trenger store forandringer, tilsvarende blant annet kjernekraft sto ovenfor i forbindelse med nestenkatastrofen på Three Mile Island i 1979.

I ettertid har kjernekraftbransjen bygget opp et eget kompetansesenter som utfører inspeksjoner, bidrar med læring og om nødvendig stenger med umiddelbar virkning kjernekraftverk som opererer utilfredsstillende. Risikoanalyser, risikoforståelse og operasjonell sikkerhet med blant annet stor fokus på operatørtrening, har blitt vektlagt.

Deepwater Horizon førte til store ødeleggelser, men var i forhold til et verst-mulig-scenario, som en nestenulykke å betrakte. Granskningen har avdekket store svakheter.

Svakhetene omfatter teknologi, organisering, utførelse og kontroll. Svakhetene omfatter alt fra det laveste ledernivå til toppledelse i operatør- og leverandørselskap. De involverte selskapene er blant verdens største og med operasjoner verden over. Selskapene opererer i henhold til egne kvalitetssystemer som er ment å tilfredsstille alle lands krav.

Tilsynsmyndigheter og regelverk får også hard kritikk i rapporten. Granskningskommisjonen har tatt seg den frihet å påpeke at de anser mange av problemene for å være internasjonale, og at det kan stilles spørsmål med hele oljebransjens sikkerhetskultur.

Norsk lærdom av ulykken

I Norge har tilsynsmyndigheter og selskaper i oljebransjen iverksatt prosjekter for å ta lærdom av Deepwater Horizon-ulykken. Flere tilløp til storulykker og beskyldninger fra fagforeninger og enkeltansatte om dårlig teknisk standard på offshoreinnstallasjoner har økt gnisningene i norsk oljebransje.

Dette er ikke det beste utgangspunktet for å ta lærdom av ulykken. Basert på konklusjonene fra kommisjonen bør det også stilles spørsmål om de iverksatte prosjektene er tilstrekkelige, eller om det er behov for å vurdere vår egen oljebransje fra utsiden.

Det er bare på denne måten at vi kan vurdere helheten, og sørge for læring av de beste. Ifølge kommisjonen er det utenfor oljebransjen, at lærdom bør hentes. Vi bør også dokumentere at kommisjonen tar feil når det gjelder norsk sokkel.