Det ble kalt et «klimaopprop».

I en kronikk i VG gikk 30 av landets mest kjente forfattere ut og sa at de ville gi sin stemme til enten SV, MDG, Rødt eller Venstre. De oppfordret norske velgere å gjøre det samme.

Blant forfatterne var også noen forskere som har skrevet flere bøker. Biologen Dag O. Hessen var blant de som sto på lista over forfattere.

Hessen begrunnet underskriften sin til Khrono i august i fjor:

– Om vi ikke sier ifra i denne typen viktige sammenhenger, så mener jeg at vi som forskere har forsømt vår samfunnsoppgave.

Han innrømmet at han gikk utenfor den vanlige forskerrollen med å gi underskriften sin til oppropet.

— Vi går opp nye grenser. Det er selvfølgelig et langt skritt fra å gi faglige anbefalinger til å gi politiske anbefalinger. Men denne politiske anbefalingen er faglig begrunnet og tar utgangspunkt i to faglige rapporter fra IPCC og IPBES, sa Hessen til Khrono.

Angrer i dag

I dag angrer han på at han skrev under på oppropet.

Dette kom fram på en konferanse Fafo arrangerte denne uka.

Bakgrunnen for at han skrev under på kronikken var at Naturvernforbundet gjorde en undersøkelse før valget. Der ble de ulike partiene spurt om hva de mente om spørsmål som hadde med natur og miljø å gjøre.

Partiene kom ut ganske forskjellig. Og de fire overnevnte partiene kom best ut, mente forfatterne.

Det var i den forbindelse at de skrev kronikken der de anfalte folk å stemme på et av de de de fire partiene.

Ikke bra å tone så mye flagg

Hessen har gått noen runder med seg selv etter kronikken.

– Som forsker er det viktig at man er så nøytral som mulig. Det betyr ikke at vi skal holde oss fra å gi klare faglige råd. Også når rådene har klare politiske implikasjoner.

– Men jeg har nok kommet til at det å tone flagg så eksplisitt som dette kanskje ikke er bra, sa han på konferansen.

Ikke fordi han mener det er umoralsk og galt å ha en partipolitisk tilhørighet som forsker. Problemet er at et sånt eksplisitt råd om å stemme på bestemte partier kan underminere hans kredibilitet som forsker.

Folk kan tenke at det han formidler fra forskningen sin er politikk, sier han.

– Jeg har ikke noen klar fasit. Men jeg tror det er viktig at det vi forskere sier med faglig basis ikke blir tatt til inntekt for partipolitiske tilhørighet.

Kritikken kom likevel

Hessen sa i intervjuet med Khrono i fjor sommer at han ikke trodde forskerkolleger ville reagere negativt på oppropet. Han trodde tvert imot at de ville være positive.

Men kritikken kom.

Blant annet fra en av Hessens biolog-kollega ved Universitetet i Oslo, Kristian Gundersen.

– Dette synes jeg er å blande kortene, skrev han på Twitter.

Torkel Brekke, professor i kulturelt og religiøst mangfold ved OsloMet, likte heller ikke hva han så.

Han sa til Khrono at han synes det er galt av forskere å bruke sin rolle til å gå tungt inn i partipolitikk og anbefale bestemte partier og kandidater.

Brekke mener at forskerne bak det klimaoppropet bidrar til polarisering og politisering av forskningen.

Eksperter får stadig mer politisk makt

Hessen sto en kort periode på MDG sin liste. Som «listefyll», ifølge ham selv. Dette var i en tidlig fase for partiet. Ellers har han aldri siden tonet flagg politisk, sier han. Bortsett fra i denne kronikken.

Cathrine Holst har forsket og skrevet boka «Ekspertenes inntog» om forskernes rolle som eksperter.

Hun mer det er greit at forskere kan gå ut med sine partipolitiske ståsteder.

– Jeg har skrevet under på opprop, jeg også. Men jeg liker bedre å formidle på en annen måte og begrunne mer det jeg mener. Jeg trives bedre i det lange formatet, sa hun på konferansen.

Studert utredningsutvalg

Det finnes mange måter å påvirke politikk på som forsker.

Det Holst har studert er utredningsutvalg. I slike utvalg sitter det i større og større grad forskere. På 1970-tallet var rundt 7 prosent av utvalgsmedlemmene forskere. Det siste tiåret er prosenten på 30.

De leder også oftere disse utvalgene. Særlig gjelder dette samfunnsvitere.

Gjennom denne studien har Holst og hennes kolleger påvist en ny trend i poltikken.

– Idealet i dag er at politikken skal være kunnskapsbasert, sier hun.

Makten kan gå under radaren

Ekspertene kan få mer politisk makt på denne måten. Og denne makten går mer under radaren enn det at forskere uttaler seg til avisene, mener hun.

Dette bør det derfor være mer åpenhet om, mener Holst. Selv om hun ikke mener at denne utviklingen er utelukkende negativ.

– Når vi skal reformere pensjonssystemet eller lage en gangbar politikk for det grønne skiftet, så er det klart mat man trenger forskning og ekspertise. Men det gir samtidig ekspertene stor premissmakt. Det krever et levende demokrati hvor vi diskuterer konklusjonene deres.

Catrine Holst mener også at vi må diskutere forskernes slagsider mer. For forskerne formidler ikke bare kunnskap. De gjør også verdivurderinger.

Det er også et problem at de som bestemmer hvilke forskere som skal sitte i offentlige utvalg kan drive «kirsebærplukking» av forskere. De plukker ut de som har sammenfallende synspunkter som seg selv, mener hun.

Dette utdypet hun i et intervju med forskning.no i 2017.

Bør gi politikerne flere råd

Hessen mener at naturvitere gjerne kunne vært mer aktive på å gi politikerne råd basert på forskningen.

– Hvis ikke kunnskapen vår skal brukes inn i politikken, så er det jo bortkastet mye av det vi driver med. Vi bør ha en mye mer proaktiv rolle, men vi må være bevisste på hvor mandatet vårt stopper.

Han vil fortsette å skrive under på underskriftskampanjer, forteller han.

– Om jeg tror at det er viktig og min stemme kan bety noe fra eller til, vil jeg gjøre det. Men direkte politiske anbefalinger om å stemme på et bestemt parti vil jeg nok aldri gjøre igjen.

Ikke fordi han mener det er forbudt for forskere å tone partipolitisk flagg.

– Det er bare så mye viktigere at det ikke rokkes ved min faglige integritet, sier Hessen.

les også fra Senter for grunnforskning (CAS)

Har eksperter for mye politisk makt?