– Vårt feltarbeid viser at familiemedlemmene bruker en rekke digitale kommunikasjonsmidler for å opprettholde og utvide sine kommunikasjonsnettverk i Norge, Senegal og andre deler av verden, sier professor Jannis Androutsopoulos fra Universitetet i Oslo.

Sammen med kollega Kristin Vold Lexander har han gjort feltarbeid med fire familier med senegalesisk bakgrunn i Norge.

Nå vet de mer om samspillet mellom ulike språk og medier i såkalt mellommenneskelig kommunikasjon.

Fem språk på to minutter

Forskerne forteller at en typisk situasjon for en av informantene i undersøkelsen – her anonymisert med navnet «Rama» – kan se slik ut:

– Rama legger på røret etter å ha snakket på språket jola med bestemoren sin i Senegal. Samtidig ser hun at hun har fått en Snapchat-video på norsk fra sine venner på skolen, og en talemelding på Facebook Messenger på wolof fra hennes fetter i Frankrike. Men før Rama sjekker hva som ble sagt, leser hun den vanlige god natt-meldingen fra moren sin på fransk og engelsk.

Norsk, fransk, engelsk, jola og wolof. På et par minutter har Rama brukt mange deler av sitt språklige repertoar for å kommunisere gjennom ulike medier med venner og familie i Norge og andre steder i verden.

Lager graf over sosiale nettverk

– Vi ser for oss de ulike nettverkene som et «mediegram» – en slags graf over sosiale nettverk som representerer språk- og medievalg til informantene i deres kjernefamilie og utvidede familie, i tillegg til nære venner. For eksempel viser Ramas mediegram at hun tar fra fem ulike språk når hun kommuniserer med familie og nære venner i Norge, Senegal og Frankrike, sier Lexander.

I noen av koblingene er det bare ett språk, for eksempel til bestemødrene hennes, i andre opptil fire, for eksempel til moren og onkelen hennes i Senegal.

Rama bruker disse språkene både i skrift og tale og opprettholder de fleste kontaktene sine gjennom Facebook Messenger.

Telefonsamtaler, SMS og Snapchat er reservert for spesifikke partnere.

– Den typen variasjon mellom språk og medier er regelen heller enn unntaket for våre informanter, sier Androutspopulos.

Hva avgjør kommunikasjonen?

Forskerne undersøker hvordan informantenes valg av språk (norsk, wolof, fransk eller engelsk), språklig modus (skrift, tale eller begge) og medier (SMS, WhatsApp eller Skype) varierer med kompetansen deres og de ulike båndene de har til sine samtalepartnere.

Midlertidige funn i prosjektet tyder på at informantenes språkvalg er nært knyttet til hvorvidt de har valgt å skrive eller snakke.

– Det skyldes at de ikke har samme kompetanse i de ulike språkene de kan. For eksempel har de fleste med senegalesisk bakgrunn aldri lært å lese eller skrive dagligdagse språk som wolof, siden fransk er offisielt utdanningsspråk i Senegal, sier Lexander.

Valget av språk og språklig modus henger også sammen med hvilke språk samtalepartnerne behersker.

– Ramas tilfelle er typisk for familiene i undersøkelsen, siden senegalesiske språk og medier for talte språk, typisk foretrekkes i kommunikasjon med foreldre og besteforeldre i Senegal, forteller Androutspopulos.

Andre ganger er det selve relasjonen eller dynamikken i relasjonen som avgjør om informantene velger skrift eller tale.

– I mindre tette forhold hvor man bare kommuniserer noen få ganger i året, er det mer sannsynlig at kommunikasjonen er begrenset til skrift, noe som også er den foretrukne måten i forhold hvor det er en konflikt, påpeker forskerne.

Retter på hverandres norsk

I forskningen til Androutspopulos og Lexander kommer det også frem at informantene behandler digital tekst som en anledning til å forbedre språklige ferdigheter i norsk.

For eksempel utveksler foreldrene i en familie SMS-meldinger på norsk istedenfor fransk eller wolof, og de retter på hverandres feil.

– Dette paret vet at de må forbedre sin skriftlige norsk for å kunne leve i Norge, og det å sende meldinger på norsk komplementerer andre typer innlæring som for eksempel språkkurs, sier Lexander.

Tar vare på språket fra hjemlandet

I tillegg til å bli flinkere i norsk, handler det også om å ta vare på språkene de har med seg fra hjemlandet.

Innvandrere fra Senegal tar med seg flere såkalte nedarvingsspråk når de flytter til Norge. De snakker wolof – et språk brukt av 80–90 prosent av den senegalesiske befolkningen. Ofte kan de også et annet senegalesisk språk fra den tidligere landsbyen sin, nabolaget sitt eller språk brukt av den etniske gruppen til deres foreldre.

– I tillegg har de studert fransk og kanskje også engelsk og spansk på skolen, og kan ha lært arabisk på koranskole. Det er ikke mange rom i Norge hvor alle disse språkene kan brukes, og medier for talt språk som telefonsamtaler, videosamtaler og talemeldinger gir deltagerne en sjanse til å bruke wolof mer, sier forskerne og fortsetter:

– Digital kontakt med familiemedlemmer i Senegal er derfor viktig. Ikke bare på grunn av den sosiale identitetsfølelsen, men også for å opprettholde språk fra foreldrenes hjemland og dermed hindre språktap i Norge.

-----------------------

Forskningsprosjektet til Androutsopoulos og Lexander heter «Multilingualism and mediated communication» og er del forskningen ved MultiLing – Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo.