Hva om 2005 var et helt vanlig år?

Øystein Sørensen er slettes ingen humørløs og alvorstynget historiker, men han hører absolutt hjemme blant dem som tar utøvelsen av sitt fag ytterst alvorlig. Sørensen har utviklet seg til å bli en av våre fremste eksperter på 1800-tallets og 1900-tallets skandinaviske historie, og har gitt ut boka «Historien om det som ikke skjedde: kontrafaktisk historie».

Det er kanskje derfor ikke så unaturlig at det også er han som i Norge er blitt en av de fremste eksponentene for kontrafaktisk historieskriving. Å operere innenfor denne disiplinen må regnes som en risikosport. Det forutsetter at man har en inngående oversikt over et betydelig kildemateriale. Uten en solid faglig plattform er det ikke noe grunnlag for å konstruere troverdige, alternative historiske scenarier.

For mange faktorer

Øystein Sørensen er seg meget bevisst skillet mellom det å være fagmann og forfatter av historiebøker, og det å operere som en tradisjonell skjønnlitterær skribent. Å drive med luftige spekulasjoner om hva som kunne ha skjedd under en langvarig norsk-svensk union overlater han derfor til romanforfatternes fantasiutflukter.

- For en seriøs forsker blir faktorene for mange å holde styr på jo lenger ut man kommer på 1900-tallet til at det kan regnes som interessant. Det vil ikke være mulig å konstruere plausible hendelsesforløp, sier Sørensen.

Han ser det likevel som en realistisk mulighet at unionen mellom Norge og Sverige ville kunne ha «overlevd» et par tiår inn på 1900-tallet, som en type forsvarspakt, men alt taler for at unionen deretter ville ha utspilt sin rolle for godt. Opprettelsen av selvstendige nasjonalstater lå i tiden. Norge ville ikke ha forblitt noe unntak. Noen korte skisser for hva en fortsatt union kunne ha medført av forandringer er han likevel villig til komme med:

Forsvarssamarbeid

Øystein Sørensen ser for seg at en union etter 1905 først og fremst ville vært et forsvarssamarbeid. Det er etter hans oppfatning også den viktigste begrunnelsen (fra svensk side) for unionen i 1814. En union mellom Sverige og Norge ville kunne ha fått betydning i et Europa preget av sterke konflikter mellom stormaktene.

Det er særlig tre områder hvor en fortsatt union kunne ha utgjort en viss betydning. En av disse gjelder de nordiske lands arbeiderbevegelser. Sørensen ser det ikke som umulig at en fortsatt union kunne ha styrket samarbeidet mellom arbeiderbevegelsene i Norge og Sverige.

Arbeiderfrykt og borgelig samling

Indirekte ville dette igjen kunne ha ført til tettere samarbeid mellom elitene i de respektive landene. Felles frykt for kommunismens utbredelse kunne for en periode dermed skapt gunstige politiske og kulturelle samarbeidsforhold mellom Norge og Sverige. Sørensen ser for seg at resultatet på kort sikt kanskje ville vært en viss «forsvenskning» av norsk kultur i visse lag av befolkningen.

Industrialisering

Det andre området hvor en fortsatt union ville kunne ha hatt betydning gjelder industrialiseringen av Norge. Sverige var ved begynnelsen av 1900-tallet kommet betydelig lengre i denne prosessen og både konkrete impulser til nysatsing og ikke minst tilgang på svensk kapital ville muligens ha akselerert utviklingen av norsk industri.

Demokratisering

Det er ikke utenkelig at et fortsatt samarbeid mellom de to landene ville forsert en demokratisering av styresettet i Sverige. Norges politiske system hadde rundt det forrige århundreskiftet en langt bedre utviklet demokratisk styreform og man kan ikke se bort fra at dette ville kunne ha medført en radikalisering av Sverige om båndene hadde vært tettere.

Kontrafaktisk historie

En riktig konklusjon å trekke av samtalen med Sørensen må være at spørsmålet om hva en fortsatt norsk-svensk union ville ha ført til, åpenbart ikke er et område helt velegnet for kontrafaktisk historieskriving. Til det blir det for mange løse tråder å samle og for mange luftige spekulasjoner. En fortsatt union ville heller ikke ha medført en betydelig annerledes kurs for utviklingen av norsk historie.

Der kontrafaktisk historiekonstruksjon faktisk fungerer er den imidlertid et godt redskap til å gi oss et perspektiv på hva historie er for noe. Den synliggjør at historien er full av muligheter, der de alle fleste mulighetene aldri ble realisert.

Kontrafaktisk historieskriving dreier seg om det som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd, i historien. Den tar gjerne for seg bestemte vendepunkter eller avgjørende situasjoner i historien med to eller flere mulige utviklingsretninger. Videre må disse utviklingsretningene være svært ulike. Et annet veivalg måtte ha fått vidtgående konsekvenser.

Kontrafaktisk historieskriving bidrar slik blant annet til å identifisere og drøfte nærmere ulike typer historiske situasjoner, hvilke muligheter som lå i ulike situasjoner, og hvilke muligheter som ikke lå i dem, sier Sørensen.

Åpne historiske situasjoner

I åpne historiske situasjoner vil det være små marginer. Alternativene vil stå mot hverandre. Sentrale aktører vil veie mellom ulike beslutninger.

Tilfeldige episoder vil kunne sette i gang krefter som utvikler hendelser få eller ingen av aktørene har ønsket. Tilfeldigheter vil kunne skru historien inn i den ene eller andre retningen.

Akseptable tankeeksperimenter

Kontrafaktisk historieskriving har lite å gjøre med luftig fabulering og dagdrømmeri. Det handler først og fremst om å utrede reelle valgmuligheter og sannsynlige hendelsesforeløp. Scenariene må tilfredsstille bestemte krav for å bli regnet som plausible tankeeksperimenter.

Det andre sentrale kriteriet er at alternativene må ha store og vidtrekkende konsekvenser. Ofte er disse utløst av små tilfeldige faktorer. Konsekvensene er derimot ikke alltid sett og erkjent av aktørene i den aktuelle historiske situasjonen.

Øystein Sørensen hevder at det å tydeliggjøre kontrafaktiske hypoteser er en nødvendig del av enhver ordinær historisk forklaring.

- Kontrafaktisk historieskriving er nyttig fordi den gir oss et viktig perspektiv på hva historie egentlig er for noe. Menneskehetens historie kan ikke sammenliknes med en skarp opptrukken linje der alt har foregått av nødvendighet, der alt har vært og er entydig determinert av utenforliggende iboende krefter. Kontrafaktisk historie er fremfor alt et teoretisk våpen mot alle former for historisk determinisme, sier Sørensen.

Lenker:

Prosjekt 1905

Norge, Sverige & unionen

Norge 1905-2005. Hundreårsmarkeringen

Uffe Østergaard. Hvad nu hvis …. Kontrafaktiske hypoteser og åbne situationer i historie og historieforskning

Artikkel om Øystein Sørensen. Historien om det som ikke skjedde

Jacob Sørensen. Kontrafaktisk historie - en introduktion

Antologi om kontrafaktisk historieskriving. Forfattet ved Historisk Afdeling, Institutt for Historie og Områdestudier, Det Humanististiske fakultet, Aarhus Universitet

Videre lesning:

Lars M. Andersson & Ulf Sanders (red.): Tänk om: nio kontrafaktiska essäer. Historiska media. Lund 1999

Robert Cowley: What ifs? of American history : eminent historians imagine what might have been. New essays by Antony Beevor [et al.]. Putnam. New York 2003

Rasmus Dahlberg (red.): En anden historie. Ni alternative Danmarkshistorier. Aschehoug Dansk Forlag. København 2001

Niall Ferguson (red.): Virtual History. Alternatives and Counterfactuals. Picador. London 1997

Alf Henrikson: Ödets fingrar. En historisk tankelek. Atlantis. Stockholm 1994

Andrew Roberts (red.): What Might Have Been. Imaginary History from Twelve Leading Historians. Weidenfeld & Nicholson. London 2004

Daniel Snowman (red.): If I Had Been ? Ten Historical Fantasies. Robson Books. London 1979

John Strawson: If by chance. Macmillan. London 2003

Øystein Sørensen: Historien om det som ikke skjedde: kontrafaktisk historie. Aschehoug forlag. Oslo 2004

Øystein Sørensen: Kampen om Norges sjel. Norsk idéhistorie, bind III, 1770-1905. Aschehoug forlag. Oslo 2001

Øystein Sørensen (red.): Jakten på det norske. Perspektiver på utviklingen av en nasjonal identitet på 1800-tallet. Ad Notam Gyldendal. Oslo 1998

(Ingressbildet er hentet fra 1905 Norge, Sverige og unionen og er brukt med tillatelse fra Billedsamlingen hos Nasjonalbiblioteket.)