I 2009 leverte norske fartøy vel én million tonn norsk vårgytende sild til en verdi av 2,5 milliarder norske kroner. I 2016 leverte de bare 200 000 tonn til 1,5 milliarder kroner. Derfor er det viktig for havforskere å finne ut av hva som er bærekraftig forvaltning. Bildet er fra sildefiske på Kaldfjorden utenfor Tromsø. (Foto: Gunnar Sætra, Havforskningsinstituttet)
Hvor mye mat silda spiser i år påvirker rognmengden i 2020
Det er altså ikke bare helsa til fisken som avgjør gytesuksessen. Hvor mye silda spiser tre-fire år før gyting har også mye å si, viser ny forskning.
Det er to store sildebestander utenfor Norskekysten.
Norsk vårgytende sild gyter på flere steder mellom Mørebankene og Lofoten. Den har Barentshavet som oppvekstområde, og den voksne silda beiter i mesteparten av Norskehavet. Som navnet tilsier, gyter denne sildebestanden om våren.
Nordsjøsilda har hele Nordsjøen som beiteområde. Gyteområdene er i de vestlige delene av Nordsjøen, spesielt utenfor Skottland. Den engelske kanalen er også et viktig gyteområde for nordsjøsilda.
Det er både høst-, vinter- og vårgytende sild i området, men den høstgytende nordsjøsilda dominerer.
Tradisjonelt har forskere ment at sildas gytesuksess er knytta til fiskens kondisjon på det tidspunktet den legger rogna si. Kondisjonen er forholdet mellom lengde og vekt i gyteperioden.
– Kort sagt: ei god gytesild er ei sild som er stor og feit når rogna slippes, forklarer Olav Sigurd Kjesbu, som er forskningssjef ved Havforskningsinstituttet.
Nå viser ei ny doktorgradsavhandling at det ikke trenger å være slik.
– Det viser seg at silda enkelte år har lite rogn – det vil si forholdsvis få egg – til tross for at den er i utmerka kondisjon. Det går også ut over forplantningsevnen, sier stipendiat Thassya C. dos Santos Schmidt.
Et regnestykke doktorgradsstudenten hadde presentert for veilederen var altså ikke helt i tråd med det som var «god skole» i havforskninga. Motsetningsforholdet mellom den tradisjonelle havforskerkunnskapen og stipendiatens regnestykke fikk Kjesbu til å reagere.
– Da måtte vi leite etter andre forklaringer, sier han.
Doktorgradsstipendiat Thassya dos Santos Schmidt og hovedveileder Olav Sigurd Kjesbu fra Havforskningsinstituttet. (Foto: Gunnar Sætra, Havforskningsinstituttet)
Tre–fire år bak i tid
Doktorgradsstudenten og veilederen begynte å se på hva som kunne ha påvirka eggproduksjonen til ei sild som var i godt hold da den ble fanga.
– Vi fant ut at det var en sammenheng mellom mattilgangen tre–fire år før gyting og selve gytesuksessen, sier dos Santos Schmidt og fortsetter:
Dersom man studerer ei silderogn nøye, vil man finne egg. Mellom dem vil det også ligge noe som er mye vanskeligere å få øye på – egganlegg. På fagspråket kalles de oocytter. De er langt fra ferdig utvikla, og de blir liggende igjen i rognsekken når de modne eggene slippes.
– Egganleggene er for seinere bruk, men det er flere forhold som spiller inn, sier dos Santos Schmidt og fortsetter:
– Grunnlaget for både eggene og egganleggene legges tre–fire år før gytinga skal skje. Da dannes det små partikler ikke er større enn 0,004 millimeter. I biologien kalles de for oogonier, men i dagligtale er kvarker like treffende. Det dreier seg altså om en slags elementærpartikler som seinere skal bli til egg.
– Vi har kjent til de bitte små partiklene lenge, også hos fisk, men Thassyas arbeid viser at mattilgangen til silda, det vil si dyreplanktonet den beiter på, er svært viktig når kvarkene dannes. Vi vet at mengden dyreplankton varierer sterkt fra år til år, og nå har vi dokumentert at det får følger for eggmengden i silderogna og dermed gytesuksessen, sier forsker Kjesbu.
Silda gyter hvert år, men grunnlaget for rogna som slippes, ligger altså flere år tilbake i tid.
– Vi kan si at de ulike egganleggene legger seg i modningskø og utvikles til rogn. Dette er også kjent hos mennesker, men den store forskjellen er at hos kvinner bestemmes antall oogonier tidlig i livet, mens hos fisk som sild skjer det en nydannelse hvert eneste år etter at fisken har blitt kjønnsmoden, sier dos Santos Schmidt.
Funnene ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet PNAS.
Det har vært god skole blant havforskerne at i god gytesild er ei sild som er stor og feit når rogna slippes. Nyere forskning viser at det ikke trenger være slik. (Foto: Jan de Lange, Havforskningsinstituttet)
Kvoterådgivning viktig samfunnsoppdrag
I 2009 leverte norske fartøy vel én million tonn norsk vårgytende sild til en verdi av 2,5 milliarder norske kroner. I 2016 hadde dette falt til omtrent 200 000 tonn og 1,5 milliarder kroner.
Den store variasjonen i kvoter og inntekter viser et problem som både fiskere og havforskere har stått overfor i årevis: Størrelsen på sildebestanden varierer sterkt fra en periode til en annen.
Derfor har havforskerne et viktig samfunnsoppdrag: Kunnskapen om fiskebestandene skal munne ut i kvoteråd som er vitenskapelig basert. I neste omgang skal det danne grunnlag for at myndighetene tildeler kvoter som sikrer både lønnsomhet i fisket og bærekraftig forvaltning.
– Fiskebestandene deles som regel inn i «gode», «middels» og «dårlige» årsklasser. For sildas del var 2004-årgangen den siste gode årsklassen, det vil si at den ble tallrik som voksen fisk, forklarer Kjesbu.
Det er flere forhold som bestemmer hvor en årsklasse havner på skalaen mellom «god» og «dårlig». Gytesuksess er én av dem, mattilgang en annen.
– Det må rett og slett være mat tilgjengelig når larvene har brukt opp næringa som er lagra i plommesekken. I tillegg kan de bli spist av andre, for eksempel makrell, sier forskeren.
– Fører den nye kunnskapen om kvarkene til at havforskerne kan forutse selve gytesuksessen flere år før gytinga faktisk skjer?
Annonse
– Teoretisk sett kan det kanskje se slik ut, men det er viktig å huske at funnene våre baserer seg på innsamlet data. Det er alltid mye vanskeligere å se fram i tid. Det er også svært mange andre faktorer, samlet eller hver for seg, som også avgjør hvor mye av avkommet som faktisk overlever. Den nye kunnskapen om kvarker og mattilgang har gitt oss en ny brikke i puslespillet om sildas biologi, sier Kjesbu og før sluttsatsen kommer:
– Vi aner ikke hvor mange brikker vi har igjen å legge.
