Dette trigget forskerne Jon Birger Skjærseth ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) og Tora Skodvin ved Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo (UiO) til å etablere to parallelle PETROPOL-prosjekter: “Klimapolitiske virkemidler og oljeindustrien” og “Oljeindustrien som klimapolitisk aktør”.

Prosjektene har nylig resultert i boka “Climate change and the oil industry: common problem, varying strategies”.

- På begynnelsen av 1990-tallet ser man ingen store forskjeller i selskapenes strategier i forhold til klimapolitiske tiltak. Kort fortalt er ingen av dem da interessert i å gi innrømmelser på det området. Går vi ti år fram, ser vi at det har skjedd noe. De største private selskapene, British Petroleum (BP), Shell og ExxonMobil har valgt forskjellige strategier, forteller Skjærseth.

BP og Shell hadde sett et behov for klimapolitiske tiltak, mens Exxon fortsatte som før. Statoil ligger omtrent midt i mellom disse selskapenes klimastrategier.

Forskerne stilte to grunnleggende spørsmål:

- Hvor ulike er klimastrategiene til ExxonMobil, Shell og Statoil? Er ulikhetene bare verbale, i den forstand at man bare tilpasser seg en europeisk og en amerikansk talemåte - eller er de reelle?

- Dersom det er forskjeller, hvorfor er det det?

Reelle ulikheter i strategi

Når man ønsker å se så store aktører i kortene, møter man straks et problem. Økonomisk er disse selskapene større enn mange av de landene som har tiltrådt FNs klimakonvensjon, og de kan ofte virke ugjennomtrengelige. Men det lyktes forskerne å få avtalt møter med sentrale personer i selskapenes hovedkvarter i Europa og USA, i tillegg til at man startet en møysommelig lesing av offentlig tilgjengelig materiale.

Svaret på det første spørsmålet var kort fortalt - ja, ulikhetene i strategiene er reelle. Man bruker ikke bare forskjellig retorikk, men man gjør også forskjellige ting.

- Aksepterer selskapene klimaproblemene slik de er definert av FNs klimapanel (IPCC), spurte vi. Her fant vi at Shell og Statoil aksepterer det, mens Exxon avviser det i den forstand at det er ikke noe preserende problem. Vi har god tid til å rette det opp, mente de, sier Skjærseth.

- Støtter selskapene Koyoto-avtalen, spurte vi så. Vi fant at Shell og Statoil gjør det, mens Exxon prøver rett og slett å bekjempe avtalen.

- Videre spurte vi om selskapene selv har noen klimamålsettinger, og hvilke virkemidler de har for å nå dem? Her fant vi at Shell har gjort mye på området, Statoil sånn passe, mens Exxon har gjort lite. Shells erfaring med kvotehandel har for eksempel vær viktig for utviklingen av kvotehandelssystemer i Europa.

- Til slutt spurte vi om den internasjonale klimapolitikken har ført til endringer i forretningsområder? Ikke overraskende fant vi her at Exxon ikke hadde endret noe. Shell hadde endret en del, blant annet ved å avvikle kullvirksomheten og bygge opp et nytt foretningsområde på fornybar energi. Også her var Statoil midt i mellom. Skulle vi sette et stempel på selskapene, er det at Shell et proaktivt selskap som har gjort mer enn det som forlanges, mens Exxon er reaktivt og prøver å bekjempe alle tiltak på klimaområdet.

- Hva kan forklare dette?

Forskjellene representerer forskjeller mellom selskapene selv, men ikke først og fremst i hvordan de er organisert eller hvordan de driver sin virksomhet, mener Skjærseth.

Forskjellen ligger hovedsakelig i hvorvidt de orienterer oppmerksomheten mot en europeisk eller amerikansk klimapolitisk virkelighet. Det er interessant fordi de største selskapene er store både i Europa og USA.

To viktige faktorer

- Vi har landet på at to faktorer spiller en særlig stor rolle. For det første den nasjonale tilknytningen, hvor vi fant et slående sammenfall mellom selskapenes og moderlandenes klimapolitikk, sier Skjærseth.

- For det andre ser den storpolitiske situasjonen på klimaområdet ut til å påvirke selskapene betraktelig. Shell er et britisk-nederlandsk selskap som støtter Kyoto-protokollen, mye på grunn av at ledelsen har vært lydhør for press og muligheter fra både europeiske myndigheter og opinionen.

- Exxon er på sin side motstander av både IPCC og Kyoto-avtalen og har i de siste årene drevet en massiv lobbyvirksomhet for å hindre at det amerikanske Senatet ratifiserer Koyoto-avtalen. Denne strategien ble kronet med hell da USA sa nei til ratifisering i 2001.

- På hvilken måte ønsker du at denne forskningen skal bli brukt?

- For det første viser studien at store multinasjonale selskaper er svært viktige aktører i både utformingen og gjennomføringen av internasjonale miljøavtaler. Tradisjonelt har forskningsfokuset ligget på stater og “deres” institusjoner, sier Skjærseth.

- For det andre viser resultatene av studien at den politiske konteksten selskapene oprererer innenfor er svært viktig for å forstå selskapenes strategier. Denne forskningen gir viktig innsikt i under hvilke betingelser politikken styrer seklskapene, eller selskapene politikken. Slik kunnskap er nyttig for beslutningstakere.

Climate change and the oil industry: Common problem, varying strategies.
Av Jon Birger Skjærseth og Tora Skodvin
Manchester University Press, 2003
ISBN: 0719065585

Les mer…

Klimapolitiske virkemidler og oljeindustrien

Oljeindustrien som klimapolitisk aktør