«Heller du Yara i jorden, smaker det Yara av vinen, sier Pontus Dahlström.»

Dagens Næringsliv har vært på besøk på restauranten Maaemo:

«De er økologiske hardlinere, og det betyr at all mat og vin skal være økologisk, i tillegg er en stor del biodynamisk. 80 prosent av varene skal ha reist mindre enn ti mil. Gulvet er laget av resirkulert plast. Vinlisten presenteres på Ipad, for å spare papir … Såpe, servietter og andre ting er også økologisk produsert.»

Miljøvern er blitt det nye adelsmerket – skal du vise hvor god du er, hvor omtenksom du er mot jordkloden – brenn av pengene dine på Maaemo. For – Heller du Yara i jorden, smaker det som sagt Yara av vinen.

Monn det?

Og kua skal helst være født på kjøkkenet, med en slektstavle sju generasjoner bakover. Og både fornavn og etternavn. Det beste er å spise noen man kjenner godt!

For «Folk ønsker mat med en historie. Mange vil gjerne kunne servere gulrøtter fra andelslandbruket eller fra en lokal gård, og vi produserer også maten i økende grad selv», kan Aftenposten fortelle, i sin artikkel om at det er «Lange ventelister for kortreist økologisk mat». Mens DN altså kan glede oss med at «Her plukker kokken råvarer – midt i Oslo».

Miljøvern handler i tiltakende grad om følelser, og særlig følelsen av at JEG gjør noe godt. For – hvor mange mennesker kan egentlig overleve, med råvarer plukket i Ekebergskogen og dyrket fram uten Yara? Ikke veldig mange.

Det handler om følelser, altså. Og det handler om å ikke tenke én tanke for mye.

• Les også: Hvor bærekraftig er økologisk mat?

Sjekk for eksempel en hvilkensomhelst utgave av Dagsrevyen, eller Dagbladet eller Aftenposten. Opp dukker merksnodige språklige nyskapninger. «Klimareduksjoner», forteller revyens politiske kommentator. Partiene går inn for klimareduksjoner! Betyr det at de går inn for kortere sommer?

For går du ikke inn for kortere sommer – eller tørrere høst? -, risikerer du, som den nye direktøren for det amerikanske Environmental Protection Agency (EPA) å opplevde, at Greenpeace stempler deg som «klimakriminell».

Kanskje ikke så rart, i en tid der vi ikke lenger har et Miljøverndepartement, men et «Klima- og miljødepartement» – ledet av en klimaminister?

Vi er i krise

Dyrene dør ut. Bestandene reduseres og arter forsvinner. Jeg problematiserte dette i min forrige kommentar. Jeg konkluderte der at Dommedag ennå ikke har kommet, det finnes håp, til dels godt håp. Men vi er helt åpenbart i en krise. Om artene dør ut så eller så fort kan diskuteres – de forsvinner, uansett, og det langt fortere enn normalt. Og det er vår skyld. Invaderende arter, forurensning, rovdrift på ressurser – i en verden med stadig flere mennesker, som trenger stadig mer av alt. Dette sliter på naturen.

Den ene tingen, den ene formen for menneskelig aktivitet som sliter mest, er habitatødeleggelser - fysisk ødeleggelse av naturen.

Klimaendringer er en form for habitatødeleggelse – men hittil i verdenshistorien har andre former for ødeleggelse forårsaket langt mer brutale kvestelser av livets tre.

• Les også: Fakta, ikke myter, om økologisk landbruk

Forskerne diskuterer fremdeles om klimaendringene har utryddet én art, eller ingen. Tapene har uansett vårt beskjedne. Hvilket selvsagt ikke betyr at det ikke kan bli verre om noen år.

Hva vil skje om/når den globale oppvarming virkelig tar av? Noen polare arter vil fortrenges, kanskje forsvinne. Men neppe isbjørnen, selve totemdyret. Det har vært is på Nordpolen i 2,5 millioner år – i tidligere tider var det løvskog langt opp på Grønland (For de som ennå ikke har fått det med seg: Jorda er inne i en av sine kaldeste og mest CO2-fattige perioder, ever! Polare områder har vært skogkledde i 80 prosent av livets historie.)

Nylig utførte studier av isbjørnens genom gir et uklart bilde – arten er et sted mellom 350 000 og 6 millioner år gammel. Det er altså ikke usannsynlig at den allerede har gjennomlevd og overlevd perioder med isfri Nordpol.

Det er landbruket som har utryddet artene

Det finnes uansett bare et moderat antall arter i polarområdene. De store massedrapene har foregått og foregår et annet sted.

For eksempel på Hedmarken. Eller på Jylland. Eller på de russiske stepper. Eller i Midtvesten. Eller i Argentina. Og nå i våre dager, særlig i tropisk regnskog.

Fysiske habitatødeleggelser. Veier, hus, byer, drenerte sumper og kystområder – men først og fremst landbruket. Det er landbruket som har utryddet artene, og det er det som fortsetter å gjøre det. Vi har klarert millioner av mål med åkerland, gjennom titusen år – over hele kloden, i alle klimasoner, i alle habitater. Vi har nådeløst ødelagt og utryddet – fordi vi selv krever mat.

Hvilket ikke er noe urimelig krav, hvis meningen med livet er å overleve.

Men dette må stoppes. Ikke overlevelsen, men utvidelsen av landbruksområdene. Vi ser heldigvis positive tendenser. Kloden blir grønnere, gule jorder legges ned og overlates til naturen. Som tar imot med takk.

Dette kan skje, fordi landbruket blir mer effektivt. Smådrift lønner seg ikke lenger, og store landbruksarealer øker mindre enn nedleggelsen av ditto små.

Dette gir oss grunn til håp for det biologiske mangfold.

• Les også: Genetisk mangfold i tradisjonelt landbruk

Men befolkningen øker. Vi ble 7 milliarder for ikke så lenge siden (Oktober 2011). Innen 2050 er vi i hvert fall 9 milliarder – før det noen år senere sannsynligvis topper seg et sted rundt 11 milliarder, for deretter gradvis å synke mot et langt hyggeligere nivå. Enten fordi vi ryker på en katastrofe – og dør – eller fordi økt velstand over hele kloden får kvinner over hele selvsamme klode til å føde færre barn. Slik vestlige, velstående kvinner har gjort de siste hundre årene.

Men fram til 2050: 2 milliarder nye munner å mette. 200 000 ekstra munner – hver dag! Med dagens forbruk og teknologi, vil dette kreve et sted mellom tre og fem ekstra jordkloder.

Et slag for industrikyllingen

Hvilket betyr at all disponibel jord må utnyttes til det ytterste. Samtidig som vi ikke kan utvide områdene, av hensyn til det biologiske mangfold. Dersom vi skal overleve – og med «vi» mener jeg ikke restaurantgjestene på Maaemo, jeg mener Alle: Bort med såkalt økologisk mat, vekk med motstand mot GMO og andre teknologiske framskritt. Vi trenger ikke økjåleri – vi trenger føde. Hvis ikke, vil milliarder av mennesker dø.

Dette er den moralske grunnen til at jeg aldri – Aldri! – kjøper «økologisk» mat. Jeg trenger ikke grisens adresse, jeg kan klare meg uten asparges dyrket hos min søte, gamle nabokone – på et pledd av silke. Jeg får meg ikke til å spise mat som er «sunn» for meg – men som er produsert med en teknologi som i sin ytterste konsekvens – hvis alle skulle bruke den, ikke ville være i stand til å brødfø mer enn halvparten av verdens befolkning.

Derfor dette slag for industrikyllingen.