Professor i medievitenskap Anders Johansen har over en lengre periode interessert seg for forholdet mellom medieteknologi og politisk kommunikasjon. Tidligere har han blant annet utpekt Erik Solheims tidlige fase som SV-leder som eksempel på en politikerstil som fungerer på fjernsynets premisser. Med boken “Talerens troverdighet” har Johansen samlet trådene og trålet historien helt tilbake til antikken på jakt etter den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger.

Med boken knytter Johansen eksplisitt an til den medievitenskapelige tradisjonen fra McLuhan, der mediet-som-medium står i forgrunnen, ikke fjernsynets eller pressens eller filmens innhold. McLuhan-tradisjonen er preget av sveipende generaliseringer om medieteknologiens virkninger, i sterk motsetning til mye av dagens medieforsknings minutiøse, detaljrike innholdsanalyse.

Men Anders Johansens prosjekt er ikke å konkurrere med McLuhans slagord, derimot en grundig utforsking av kommunikasjonens særpreg i spesifikke historiske situasjoner. Slik trer en serie overraskende og underholdende eksempler fra historiske tidsskifter fram.

Du tar så å si McLuhans påstander om at mediet er eller preger budskapet helt seriøst, og forsøker så å gå forbi slagordene og analysere dem så nærgående som mulig.

- Det er et forsøk på å bidra til en sånn diskusjon. Jeg anerkjenner en kjerne av sannhet i påstanden, men den rekker bare et stykke på vei. Du ser hvordan jeg da forsøker å vende den rundt, og si at saken har også en annen side: Hver gang man ser nøyere etter, ser man at det er ikke hele historien. Den modellen jeg får fram i denne boka er kanskje ikke den endelige, generelle oppskriften på forholdet mellom medier, teknologi og kultur. Hvis du gikk inn i det fra andre vinkler, eller med tanke på andre medier, tror jeg kanskje du kunne få fram litt forskjellige vrier på disse sammenhengene.

Du sier mediet preger budskapet. Men noe av det spennende her er at du sier at hvis man ser nøye etter var endringene i budskapet i emning FØR disse ulike medieteknologiene ble innført. Teateret dempet sitt ekspressive språk før filmen kom, politikerne begynte å roe seg ned før radioen kom…

- I hvert fall noen av dem! Kimen til en ny uttrykkskultur - det virker som den er anlagt selv om det bare er i noen få kretser den blir dyrket. Ambisjonen om noe annet, en ny talerstil, et nytt sett av personlige verdier som kan kommuniseres, blir til før mediene er egnet til å normalisere dem, om du vil. Og det er vel det jeg etter hvert ikke kunne slippe fra: Både en ny måte å tale på, en ny måte å spille skuespill på, en ny måte å synge på, blir unnfanget og forsøkt realisert innenfor gammeldagse, uegnete mediebetingelser.

Du skriver at det er et konkret kulturskifte her som “overbestemmer” kulturutviklingen. Så den analysen du har må da avhenge av en bredere forståelse av kultur?

- Ja. Jeg prøver å unngå den forståelsen at det finnes en teknologisk utvikling, en medieutvikling som så gjør noe med oss, som både er determinerende og som går av seg selv helt upåvirket av menneskelig forståelse og kommunikasjon. Det finnes grunner til at mediene oppfinnes. Disse grunnene jeg har påpekt her er ikke de eneste til at fjernsyn og radio oppfinnes, men de er deler av bildet. At det er grunner til å eksperimentere i visse retninger og søke etter visse løsninger… At du må forstå “mediet er budskapet” som en delsannhet som går ut på at det er visse måter å kommunisere på som favoriseres innenfor de nye mediene, akkurat som det var med de gamle mediene, men at mediene selv og denne kommunikasjonsmuligheten ble utviklet, det beror altså på en mer omfattende historie.

Max Weber har skrevet at samfunnsforskningen alltid skal lete etter det som unndrar seg generaliseringen. Er det noe sånt du gjør her?

- Jeg skrev denne boken rett på og ganske hodestups, og først etterpå har jeg tenkt mer over strukturen og grepet. Det er et forsøk på å være ganske knapp med definisjoner og rene teoretiske utlegninger. Jeg søker etter situasjoner som jeg bruker til å tenke med - situasjoner som er gode å tenke med, slik at en side av saken på en påfallende måte står fram. Sånn at man må stusse og spørre, hva i all verden er det som skjer her?

Eksemplene Anders Johansen studerer i boken “Talerens troverdighet” viser endringene i den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger med stor tydelighet. Her er et lite utvalg:

Om innføringen av radio-, mikrofon- og høyttalerteknologien i amerikansk politikk: “William Jennings Bryan, som hadde vært demokratenes kandidat i 1896, 1900 og 1908, ble regnet som den største taler i amerikansk politikk. Men på radio var han en katastrofe. Da han talte i Madison Square Gardens, under presidentvalgkampen i 1924, måtte man kritte opp en firkant på podiets gulv, og innprente ham at han hadde å holde seg innenfor strekene.” Men det hjalp ikke - Bryan klarte ikke å glemme sin gammeldagse talerstil, for fram og tilbake på podiet, og store deler av talen ble derfor borte for radiolytterne.

Om talerstilen på 1800-tallet - Bjørnstjerne Bjørnson: “Bjørnson utropte seg selv til Skandinavias største taler. Det var ingen grunn til å si ham imot: Han var overdådig uttrykksfull, ikke minst i stemmebruk, holdning og gestikk, han svingte brått mellom de mest ytterliggående stemninger - og vant overbevisningskraft ved det.(…) Det lyste og lynte av ham(…), han satte “elektriske støytar i folk”: “Han tumla og leika med publikum, førte dei til gråt og lått, til harm og ofse. Han eggja og rasa - og ga utsyner og lyfte dei høgt yver alle høgder”.

Om talerstilen i dag - Siv Jensens tv-opptredener i forbindelse med Søviknes-saken: “Hun står overfor et publikum på flere hundre tusen mennesker som ikke er fysisk til stede og som ikke gir noen form for respons det går an å forholde seg til underveis. For fjernsynspolitikeren er seerne fraværende. De kommer likevel tett inn på henne. For dem er hun noe i retning av en bekjent.(…) Under slike betingelser kan tårer bli til politiske utsagn med betydelig overbevisningskraft. Ingen kan unngå å legge merke til dem, ingen kan motstå impulsen til å tolke, straks får de en uhørt betydning”.

Om Ronald Reagan, the great communicator: “Reagans særlige begavelse besto i at han var så flink til å spille at han ikke spilte. Han visste at ethvert markant uttrykk ville gitt inntrykk av spill, og ødelagt hele spillet for ham. Selv når han framførte en tale, gjorde han tilsynelatende ingen ting for å understreke ordene sine eller lade dem med en særlig følelse. Ved innsettelsen i presidentembetet holdt han hva man har kalt tidenes første konverserende tiltredelsestale.”