Kammeret er alltid mørkt - som en lukket grav. Bortsett fra når noen kikker inn. 

– Dette er noe av det skjøreste vi har på Kulturhistorisk museum, sier konservator David Hauer.

Tre sleder står på rekke og rad inne i kammeret. De er viden kjent som noe av det aller flotteste treskjæringsarbeidet vi vet om i Norge, fortsetter han.

Sikringsrommet er bygget opp i den gamle museumsbutikken i Vikingskipshuset på Bygdøy. Der står sledene så langt unna byggeplassen på utsiden som mulig.

– Det mest krevende vi gjør

Sledene står på en egen, dempet plattform for å isoleres fra vibrasjoner fra byggeplassen. Her er det mørkt og presis luftfuktighet, for å bevare sledene så godt det lar seg gjøre. 

Nå skal de snart flyttes igjen. 

– Dette er det mest krevende vi gjør, sier Hauer. 

Hauer har jobbet i mange år med å planlegge flyttingen. Du kan lese mer om flyttingen av Osebergskipet og de andre vikingsskipene her. 

Men sledene er det vanskeligste. I løpet av det neste året skal de løftes og flyttes for å gjennomføre den siste sledeturen, fra sikringsrommet og inn i det nye Vikingtidsmuseet. 

Sto i kjeller under krigen

Sledene har levd et innholdsrikt liv etter å ha ligget over tusen år i gravhaugen med Osebergskipet. 

David Hauer forteller at de først sto utstilt på Historisk museum i Oslo. Men under andre verdenskrig ble de plassert i museumskjelleren for å skånes. 

Der sto de i over et tiår før de ble flyttet ut på museet på Bygdøy. De ble utstilt i 1957. 

Under er sledene støttet opp av et nettverk av jernstenger og støtter.

Det er fordi de er ekstremt skjøre, og de er satt sammen på en måte som aldri ville blitt gjort i dag, sier Hauer. 

Resultatet er at sledene nesten ikke tåler å bevege seg i det hele tatt under flyttingen. 

Hauer og hans team har beregnet at sledene ikke kan vris, strekkes eller klemmes mer enn 0,2 millimeter før noe kan gå galt og skader kan oppstå. 

– Hvis vi holder oss innenfor det, kommer det til å gå bra. 

En vitenskapelig beskrivelse av teknikkene de har brukt for å støtte opp sledene, finnes i denne studien fra 2024. 

Sledene overvåkes av et nettverk av sensorer og er dekket med netting inne i kammeret som kan fange opp biter, i tilfelle noe faller av. 

Da kan bitene settes på plass igjen, forteller Hauer. 

Men hvorfor er sledene så skjøre?

Saltklumper som holdes sammen av rustne spikre 

Osebergfunnet var ekstremt godt bevart, fordi graven var tett og mange av tregjenstandene der inne lå trukket i vann.  

Derfor har vi ting fra vikingtiden som overlevde over tusen år i gravhaugen. For eksempel en nesten helt intakt praktbøtte, flotte dyrehoder og det originale oppkveilede ormehodet i forstavnen - som aldri har vært utstilt før. 

Selve vikingskipet var i forbausende god stand, men mange av gjenstandene av tre måtte behandles etter at de ble funnet, for ikke å smuldre bort. 

De tre sledene var knust i tusenvis av biter da de ble oppdaget i graven. Skipet var også delvis knust, som du kan lese mer om på forskning.no.

Hver slede består av bort i mot tusen fragmenter som er satt sammen i årene etter utgravningen. De er laget av forskjellige typer tre, ifølge beskrivelsene i boka Osebergfundet Bind 2, fra 1928. 

– Jeg har sett mye på de gamle fotoene, og det var en voldsom puslejobb de gjorde. 

Dette er praktgjenstander, men de er bygget som brukssleder, forteller Hauer. 

Det er lagt på nytt trevirke der meiene er slitt, noe som viser at de er blitt brukt. 

– Man brukte sånne sleder både sommer og vinter, og de ble trukket på gress. 

Nå kan ikke sledene lenger bære sin egen vekt. 

Saltbad, klumper og vått skolekritt

Røntgenbilder viser at det er jernspikre, nagler, messingbeslag og lim som holder sledene sammen. Det er store problemer med deler av metallet også.

Og trefragmentene er ikke lenger tre som vi kjenner det.  

Både sledebitene og andre ting har blitt alunkonservert. Dette er en prosess som går ut på å trekke treet i svært varme saltbad som skal mette treet med salt.

Saltet fyller tomrommene inne i treet. Når vannet fordamper, sørger saltkrystallene for at trevirket holder formen, men det er blitt til noe annet enn vanlig tre. 

– Det er nesten som saltklumper, sier Hauer. 

Dermed er sledene blitt mye tyngre enn de opprinnelig var. De tunge trefragmentene fulle av salt holdes sammen av over hundre år gamle nagler, spikre, beslag og lim. 

– Det knuses som glass, men det er ikke glass i det hele tatt. 

Hauer beskriver konsistensen som vått skolekritt. 

Samtidig trakk ikke denne saltløsningen inn i hele treet, så mange biter har en helt oppsmuldret kjerne. 

Ingen vet akkurat hvordan det står til med hvert enkelt fragment. 

– Uten behandlingen, ingen sleder i dag

Denne behandlingen skaper store problemer i dag, selv om dette faktisk er det beste de kunne gjort etter åpningen av gravhaugen i 1904, mener Hauer. 

– Uten den behandlingen hadde vi ikke hatt disse tingene i dag. 

– Det var den beste metoden de hadde den gangen. 

Problemet er at visse tresorter av vanntrukket tre smuldrer bort til støv når det tørker. Derfor måtte det behandles på et eller annet vis.

Men dette hadde flere utilsiktede konsekvenser.

Støv og svovelsyre

Det ble dannet svovelsyre i alunbadet.

Dette trakk videre inn i treet som bare fortsatte nedbrytingen. Det var det ingen som visste den gangen, forteller Susan Braovac. 

Hun er konservator ved Kulturhistorisk museum og spesialisert på konservering av tre. Hun har jobbet lenge med hvordan disse tregjenstandene kan bevares best mulig for fremtiden. 

– Og nedbrytingen fortsetter i dag. Det er en selvforsterkende prosess. 

Svovelsyren gjør alt mye verre og skaper et kjemisk veldig surt miljø inne i treet. Hun forteller at syren også går løs på jernet som er med på holde fragmentene sammen, noe som svekker sledene enda mer. 

Sledenes situasjon er såpass prekær at Braovac nå leder et prosjekt for å se hvordan disse sledene kan tas vare på i framtiden, etter at de er flyttet til sitt nye hvilested i monterne i den nye delen av Vikingtidsmuseet. 

Hun får ofte spørsmål om hvor lenge disse sledene kommer til å holde og hvor mye tid som er igjen. Men det går det foreløpig ikke an å svare på. 

– Vi har sett at de har vart i hundre år, og vi har sett hva som har skjedd med dem. 

De undersøker flere metoder. Hva som fungerer best, er hun ennå ikke sikker på.  Prosjektet skal pågå i flere år framover, ifølge Kulturhistorisk museum.

Men først skal sledene altså flyttes fra sikringsrommet. 

Flyttet under krigen – skal flyttes igjen

David Hauer forteller at flyttingen må tas i flere steg. 

Sledene er allerede flyttet fra der de sto før i det gamle museet, på skinner inn i det spesiallagde sikringsrommet der de står nå. 

Her skal de stå fram til våren 2026, før de på ny skal flyttes, via et spesialdesignet jekk- og kran-system. 

En og en slede skal løftes med en spesialbygd kran, som vist på bildet under. Deretter skal sledene kjøres på et skinnesystem inn til nye montre ved Osebergskipet. 

Men før det må konservatorene være helt sikre på at sledene er så avstivet som overhodet mulig.

Dette innebærer å løfte en og en slede på hver sin treplate med massevis av små jekker. Sledene står fortsatt på hver sin originale treplate der de ble rekonstruert på starten av 1900-tallet, etter åpningen av Oseberg-graven. 

Treplaten under hver slede skal festes til en mye tykkere og stivere stålplate. 

– Da må hele sleden løftes 160 millimeter opp, sier Hauer.

Alle løfteoperasjoner videre skal skje med denne stålplaten, for at sledene skal bevege så lite på seg som mulig. 

Ekspertene må hele tiden vurdere og ta høyde for hvor mye vibrasjoner som kommer fra selve løftesystemene. 

Og alt må hele tiden skje så sakte og skånsomt at det ikke overstiger deformasjonen på 0,2 millimeter. 

Det første flyttet, hvor sledene skal monteres på stålplater, skal skje etter sommeren, i slutten av august eller begynnelsen av september, sier Hauer. 

LES OGSÅ

Siste tokt for vikingskipene

Steinrøysa oppi Osebergskipet forundrer arkeologene

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev