Alle vet liksom sannheten om salt:
Folk flest spiser altfor mye.
Norske menn får i seg 10 gram salt om dagen, og kvinner rundt åtte gram. Men helsemyndighetene råder oss til å halvere mengden. Hvis befolkningen kutter ned til under fem gram om dagen, vil vi redde tusener fra høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdommer og død.
Ferdig snakka.
Men er vi nå så sikre på det?
Under overflaten, i forskningsverdenen, koker det i kontroverser. Internasjonale forskere er faktisk så uenige om anbefalingene at det til og med er forsket på uenighetene.
Ulike parter har stått steilt mot hverandre i årevis. Og når det kommer ny forskning som strider mot gjeldende saltråd, utløser det et ras av reaksjoner: Opphetede kritiske innlegg, og så innlegg som er kritiske til de kritiske innleggene.
For mye er farlig
Forskere på begge sider er enige om én ting: Mye taler for at det er bra å kutte i saltet hvis du i utgangspunktet spiser svært mye. Dette gjelder særlig for folk som har høyt blodtrykk.
Nesten alle forskere anbefaler tiltak rettet mot enkeltpersoner i denne gruppa, eller samfunn hvor flertallet spiser veldig mye salt. Dette gjelder for eksempel mange samfunn i Asia.
Men når det gjelder dagens anbefalinger om at hele befolkningen bør kutte fra et moderat til et lavt saltkonsum, mener mange at dokumentasjonen er adskillig tynnere.
Det finnes nemlig få studier som viser at dette reduserer risikoen for hjertesykdom. Og i de siste årene har det kommet stadig flere undersøkelser som faktisk antyder det motsatte – at risikoen for sykdom øker for de som spiser veldig lite salt.
Nylig ble den hittil siste av disse studiene publisert i tidsskriftet The Lancet.
Undersøkelsen peker mot at det sunneste nivået faktisk er omtrent der det norske folket ligger i dag, altså rundt ti gram om dagen.
Stor variasjon
Andrew Mente og kollegaene hans har kartlagt saltspising og helse hos over 95 000 mennesker fordelt på 369 ulike samfunn i 18 land i verden.
Saltnivået ble beregnet ut ifra en urinprøve. En slik prøve kan ikke si helt sikkert hvor mye salt noen har spist, siden utskillelsen av salt i urinen kan variere. Men når forskerne slår sammen resultatene fra flere deltagere, sier dette noe om hvor mye salt gjennomsnittet får i seg.
Forskerne målte også blodtrykket og samlet inn informasjon om livsstil og sykdom hos deltagerne, som de fulgte i over åtte år.
Resultatene bekrefter at det er stor forskjell på saltbruken i ulike deler av verden. I Kina var gjennomsnittet i de fleste gruppene over 12,5 gram salt om dagen. I resten av verden lå nivåene derimot oftest mellom 7,5 og 12,5 gram.
Så hva med blodtrykk og hjertesykdom i de ulike gruppene?
Best å være moderat
Resultatene viste, ikke uventet, at saltinntak og blodtrykk så ut til å henge sammen: Grupper som spiste mer salt hadde høyere blodtrykk. Sammenhengen var sterk blant folk som fikk i seg mye salt, altså over 12,5 gram om dagen.
Men hos de som spiste moderate mengder, så koblingen ut til å forsvinne.
Et lignende mønster kom til syne når det gjelder hjerneslag. I gruppene som fikk i seg svært mye salt var det også flere tilfeller av slag.
Men da forskerne så på alvorlige hjerteproblemer – som hjerteinfarkt – og død, viste det seg å være problemer i begge ender av skalaen:
Både gruppene som spiste veldig mye salt og de som spiste svært lite hadde en økt risiko for slike problemer. I gruppene i midten, altså de som spiste mellom 7,5 og 12,5 gram salt om dagen, så det ikke ut til å være noen kobling mellom salt og sykdom.
Mente og kollegaene antyder at det kanskje er en ide å endre dagens råd om at alle skal kutte i saltet. At det ville være bedre å rette tiltakene mot grupper og enkeltmennesker som spiser mye salt, uten å jobbe for at de med moderat inntak skal spise mindre.
Sånt blir det trolig bråk av.
Det har det i hvert fall blitt etter flere lignende studier som har kommet de siste årene.
– Falsk aura av vitenskapelig uenighet
– Det er med vantro at vi skulle lese slik dårlig forskning publisert i The Lancet, sa professor Francesco Cappuccio, leder for World Health Organization’s Collaborating Centre for Nutrition, ifølge avisa Independent.
Anledningen var en tidligere artikkel fra Mentes gruppe, publisert i The Lancet 2016.
Cappuccio kritiserte målemetodene forskerne hadde brukt og mente de burde lagt mer vekt på muligheten for at sammenhengen var omvendt – at mennesker som allerede var syke spiste mindre salt.
Flere forskere har gått ut med lignende kritikk av slike studier.
Norm Campbell fra University of Calgary og kollegaer skrev i 2015, i tidsskriftet Canadian Medical Association Journal, at dette var forskning av lav kvalitet, dyttet fram i lyset av saltindustrien.
– Det har skapt en falsk aura av vitenskapelig uenighet rundt salt i kosten, skrev de.
Det er ikke uvanlig at forskere som er kritiske til dagens saltråd blir framstilt som en liten gruppe ekstremister fra forskningens ytterkant.
Men så enkelt er det trolig ikke.
Det er riktig at flertallet av forskere støtter dagens anbefalinger om salt, men et betydelig mindretall er uenige.
Denne gruppa består også av anerkjente forskere fra tunge forskningsmiljøer. Og mange av studiene som ikke støtter saltrådene er publisert i prestisjetunge tidsskrifter.
Det er utvilsomt slik at mange av studiene har svakheter. Men det er ikke unikt. Alle undersøkelsene på dette feltet har sine begrensninger. Også de som støtter de gjeldende rådene.
Vil senke blodtrykket
De siste undersøkelsene fra Norge viser at voksne menn i gjennomsnitt får i seg rundt 10 gram salt om dagen, mens kvinner spiser rundt åtte. Dette er altså omtrent dobbelt så mye som i anbefalingene, som råder alle å spise under fem gram salt – litt under en teskje – om dagen.
Årsaken til disse anbefalingene, er først og fremst forskning som knytter salt i kosten til høyt blodtrykk.
Mange studier av ulike typer har pekt mot at mye salt øker risikoen for høyt blodtrykk. Jo mer salt, jo høyere risiko. Dette ser spesielt ut til å gjelde for eldre, mennesker med høyt blodtrykk fra før og folk som får i seg lite kalium igjennom maten.
Og dette er viktig. For høyt blodtrykk er igjen en betydelig risikofaktor for hjerte- og karsykdom. Dette er også grunnen til at mange går på medisiner som senker blodtrykket.
På bakgrunn av disse sammenhengene antar forskerne at det å få befolkningen til å spise mindre salt vil redusere det gjennomsnittlige blodtrykket og dermed hindre mange tilfeller av hjertesykdom.
Forskere har kommet med beregninger som tilsier at tusenvis av menneskeliv ville bli spart dersom befolkningen kuttet i saltet. I 2013 uttalte en forsker at salt er verre enn tobakk.
Og det er godt mulig at dette stemmer. Men i virkeligheten finnes det altså svært lite forskning som faktisk viser at lite salt i kosten gir mindre hjertesykdom enn et kosthold med moderate mengder.
Kobling til blodtrykk – ikke hjertesykdom
Til tross for at det er gjort svært mye forskning på salt og helse, finnes det ingen studier med såkalt gullstandard – hvor forskere har fått to grupper til å spise henholdsvis lite salt og moderat salt, og så sammenlignet antallet tilfeller av hjertesykdom i de to gruppene over lang tid.
Når forskerne skal avgjøre hvilken rolle saltet spiller, må de i stedet tolke summen av mindre sikre studier med ulike svakheter.
Det betyr for eksempel at forsøkene bare varte noen uker.
Eller at de var observasjonsstudier som så etter helseeffekter hos folk som naturlig spiser mer og mindre salt – som Mentes studie.
Slike undersøkelser kan imidlertid ikke si noe om hva som fører til hva, og det kan være vanskelig å skille ut effekten av salt fra andre livsstilsfaktorer, som kosthold, mosjon og stress.
Ifølge noen forskere er et av de største problemene likevel at mange studier bare ser på sammenhengen mellom salt og blodtrykk. De kan for eksempel finne at blodtrykket synker litt når mennesker reduserer saltinntaket fra moderat til lavt. Og så antar man at dette igjen reduserer risikoen for hjertesykdom.
Men flere forskere mener det slett ikke er sikkert at blodtrykk alltid sier noe om risikoen for hjertesykdom. Og igjen, at det er usikkert om enhver form for senkning av blodtrykket i befolkningen faktisk vil resultere i mindre hjertesykdom.
Kanskje er sammenhengen mellom salt, blodtrykk og hjertesykdom mer komplisert enn vi har trodd?
Det er nettopp dette Mentes nye studie og flere tidligere undersøkelser ser ut til å støtte.
Grunn til å stille spørsmål
Både Mente og kollegaenes studier fra 2018 og 2016, en dansk undersøkelse fra 2014, en europeisk studie fra 2011 og en internasjonal rapport fra 2017 kommer til samme konklusjon:
Både folk som spiste veldig mye og veldig lite salt hadde større risiko for hjertesykdom og død. De moderate – som gjennomsnittet i Norge – var tryggest.
Det er knyttet usikkerhet til alle disse studiene.
Men alt i alt er det grunn til å spørre om forskningsmaterialet til sammen støtter rådene om å kutte i et moderat saltinntak, argumenterer kritikere, som Salim Yusuf ved McMaster University i Canada, en av forskerne bak Mentes studie.
Dersom det viser seg at svært lite salt faktisk skader helsa, kan konsekvensene bli store, sier Yusuf, ifølge journalist Larry Husten.
Det kan bety at vi bruker mye tid og penger på tiltak som ikke gir noen gevinst. Eller i verste fall at vi innfører tiltak som gjør folk sykere.
Flere forskere har tatt til orde for at myndighetene skal være forsiktige med å gi råd om å redusere et moderat saltinntak før vi vet mer om hvordan salt faktisk påvirker kroppen.
Svært komplisert
Forskningen rundt mekanismene som kobler saltinntak til blodtrykk og hjertesykdom peker mot at sammenhengen er svært komplisert.
For eksempel er salt i kosten bare en av mange faktorer som bestemmer blodtrykket. Andre faktorer, som røyking, stress, fedme, gener og inntaket av andre stoffer som kalium og magnesium er også viktig. Kanskje er forholdet mellom ulike stoffer like viktig som saltnivået i seg selv.
I de siste årene har forskerne dessuten sett et dramatisk fall i blodtrykket i hele befolkningen både i Norge og andre europeiske land. I samme tidsrom har saltinntaket derimot holdt seg konstant eller steget bitte litt, ifølge en studie publisert i BMJ.
Forskerne aner fortsatt ikke hva endringen skyldes.
En annen sak er at salt spiller inn i flere prosesser enn bare blodtrykket. Stoffet påvirker trolig både hormonsystemet og immunsystemet.
Noen forskere spekulerer på om et svært saltfattig kosthold kan gi negative effekter andre steder i kroppen, og dermed å oppheve den gunstige virkningen av senket blodtrykk.
Forfatterne bak en Cochrane-oppsummering fra 2017 konkluderte for eksempel med at et lavere inntak av salt ga høyere nivåer i blodet av stresshormoner, kolesterol og triglyserider. Tidligere studier har også koblet saltreduksjon til mer insulinresistens.
Men resultatene spriker. En annen gjennomgang fra 2013 konkluderte stikk motsatt: Det finnes ingen slike uheldige effekter, og de fleste mennesker vil få bedre helse av å kutte ned på saltet.
For den som leser forskningsresultater om salt og helse, er denne typen motstridende konklusjoner er slett ikke uvanlig. Enkeltstudier kan peke i helt motsatt retning, og det samme gjelder oppsummeringene som skal si noe om hvor mye salt folk flest bør spise.
Støtter, støtter ikke
Forskerne bak en Cochrane-gjennomgang i 2013 konkluderte med at det fortsatt er sterk grunn til å følge de gjeldende rådene. Jo lavere saltinntak, jo bedre.
Samme år kom imidlertid Institute of Medicine (nå National Academy of Medicine) i USA til motsatt konklusjon. De hadde fått i oppgave av USAs folkehelsemyndighet CDC å vurdere forskningen på salt og helse.
Rapporten konkluderte med at grupper som spiser spesielt mye salt, hovedsakelig i Asia, burde få råd om å kutte i saltet. Men samtidig at forskningen ikke støttet tiltak for å få moderate saltspisere til å bruke mindre.
I praksis betyr det altså at nivået folk i Norge og store deler av Europa ligger på i dag er helt greit.
Norske helsemyndigheter, på sin side, er ikke enig i det. Nasjonalt råd for ernæring gikk i 2015 igjennom de nye studiene som var kommet da, og konkluderte med at summen av forskning likevel støtter rådet om å halvere saltinntaket.
– Dagens anbefalinger om en gradvis reduksjon av saltinntaket i befolkningen til 5 gram per dag på lang sikt, bør opprettholdes, skrev de i uttalelsen i 2015.
I hver sin grøft
Alle disse motstridende oppsummeringene tvinger fram et spørsmål:
Hvordan kan forskere få så ulike konklusjoner ut av det samme forskningsmaterialet?
Ludovic Trinquart ved Boston University har forsket på akkurat det.
Trinquart og kollegaene gikk igjennom forskningen på koblingen mellom salt og helse. De talte opp hvor mange studier som konkluderte i den ene og andre retningen, og så på hvilke av undersøkelsene som ble valgt ut når ulike forskere skulle oppsummere vitenskapen på feltet.
Resultatene viste at studiene var svært polariserte. 54 prosent støttet dagens råd, mens 33 prosent konkluderte med det motsatte. 13 prosent støttet ingen av retningene.
Forskere på begge sider hadde en sterk tendens til å trekke fram forskningsresultater som stemte med deres egen konklusjon. Og når forskere skulle gjøre oppsummeringer av kunnskapen på feltet, la de ofte vekt på helt ulike utvalg av studier.
Forskernes innlegg i medier og vitenskapelige tidsskrifter viser også at forskningsmiljøene er dypt splittet.
Norm Campbell, en profilert forkjemper for saltreduksjon, beskylder for eksempel forskningen som ikke støtter saltrådene for å være dårlig og skriver at forskerne bak ikke er objektive.
Mange av disse studiene er riktignok publisert i svært anerkjente tidsskrifter. Men Campbell antyder, i tidsskriftet Cardiovascular Diagnosis & Therapy, at dette er fordi tidsskriftene lar seg friste til å publisere kontroversielle studier for å vekke oppmerksomhet.
Motstanderne, på sin side, hevder at Campbell og co roper «dårlig forskning» bare fordi resultatene ikke bekrefter deres egen overbevisning.
I forbindelse med Mentes nye saltstudie, skriver Franz Messerli, tidsskriftet The Lancet, at «saltreduksjons-evangelistene» argumenterer mer som presteskap fra middelalderen enn som moderne forskere.
Mislykket forsøk på enighet
Disse steile frontene er ikke bra for feltet, skrev Stuart M. MacLeod i en kommentar i CMAJ 2015, og mante til en mer konstruktiv tilnærming.
Det forsøkte også en gruppe av representanter fra begge sider i 2018. De holdt et møte der målet var å forsøke å enes om noe. Resultatet er ikke så oppløftende.
Forskerne ble bare enige om én ting: At det eneste som kan løse uenigheten, er en stor og grundig test av ulike saltnivåer på med mennesker som ikke kan velge sin egen mat. Som innsatte i fengsel eller eldre på hjem.
Det sier forresten noe om hvor komplisert dette feltet er. Det har nemlig vist seg å være ekstremt vanskelig å få folk til å spise lite salt.
Nesten ingen følger anbefalingene
Til tross for tiltak og informasjonskampanjer, er det praktisk talt ingen folkegrupper i hele verden som spiser så lite salt som myndighetene anbefaler.
Det har også vist seg å være svært vanskelig å få folk til å holde seg til så lite salt over tid.
Det skyldes trolig at mye av saltet vi får i oss er skjult i vanlige varer som brød og ferdigmat. Og at vi ikke synes maten smaker godt når den inneholder lite salt.
Men dette gjør det også ekstremt vanskelig å gjennomføre langvarige eksperimenter der en gruppe spiser svært lite salt og en annen gruppe spiser moderate mengder.
Forskerne mener den eneste muligheten er å forske på mennesker som bor i et fengsel eller et eldrehjem, der saltmengden kan kontrolleres.
Inntil resultatene fra slike studier kommer, ser det dårlig ut for enigheten blant forskerne.
Etter den ferske studien til Mente og co mener noen at fagfolkene i det minste kan forsøke å hvile stridsøksa lenge nok til å enes om andre ting. For eksempel en annen sammenheng som vises i både Mentes studie og mange andre undersøkelser:
Frukt og grønnsaker er skikkelig bra, kanskje delvis fordi de er rike på kalium.
Spis mer av det.
