Statistisk sentralbyrå har siden 1999 presentert en likestillingsindeks for kommunene og fylkene. Indeksen er nokså pragmatisk konstruert (Kjeldstad og Kristiansen 2001), basert på foreliggende data på kommunenivå. Indeksen består av følgende indikatorer:

• Barnehagedekning 1-5 år
• Antall kvinner per 100 menn i alderen 20-39 år
• Utdanningsnivået til kvinner og menn
• Kvinner og menn i arbeidsstyrken
• Inntekten til kvinner og menn
• Andel kvinnelige kommunestyrerepresentanter

Likestillingstapere særlig i sør

Det er mange av de samme fylkene som hele tiden har pekt seg ut som svake på likestilling. Vest-Agder har hvert eneste år kommet på sisteplass, mens Aust-Agder og Møre og Romsdal har vekslet på å ha nest siste og tredje siste plass blant fylkene. Rogaland og Østfold har også vært fylker som jevnt over har hatt svake plasseringer.

Det er også mulig å skille ut en klynge av kommuner som jevnt over skårer dårlig. Det går et belte av kommuner fra vest i Telemark til øst i Rogaland, med rundt 15 kommuner som jevnt over kommer dårlig ut.

SSB har flere ganger kommentert dette funnet med karakteristikken “bibelbeltet”. De større byene, med unntak av Drammen, befant seg alle over landsgjennomsnittet på indeksen i 2007. Kristiansand er den eneste storbyen som ligger i Agder. Med skåren 2,7 på likestillingsindeksen blir denne byen ”slått” av både Trondheim, Oslo, Stavanger og Bergen.

Likestillingsvinnere i nord og øst

I andre enden av skalaen er det også noen fylker som peker seg ut. Oslo og Akershus har hatt de to beste plassene så å si i alle årene. Finnmark har jevnt over kommet godt ut. De neste plassene har gjennomgående blitt besatt av Sogn og Fjordane, Buskerud og Nord-Trøndelag.

Blant kommunene er det to klynger av høytskårende som peker seg ut. En gruppe av rundt 15 kommuner rundt Oslo og på det mest sentrale Østlandsområdet. Likedan har vi noen klynger blant de tre-fire nordligste kommunene, selv om bildet her er mer sammensatt.

Agder alene på kristentoppen

Statistisk sentralbyrå har ikke jevnlige undersøkelser for å kartlegge nordmenns religiøsitet. Det finnes data om medlemskap i statskirken som lar seg anvende på regionalt nivå, men dette sier relativt lite. Snarere er det slik at mange fylker med relativt lave andeler medlemmer av statskirken, kjennetegnes av høy tilslutning til frikirkene. Dette er for eksempel tydelig i Vest-Agder.

Det finnes flere andre kilder for å finne regionale fordelinger av religiøsitet i Norge. Vi finner størst grunn til å feste lit til undersøkelsen “Norsk Monitor”, foretatt av Synovate MMI. Den har løpt hvert annet år helt siden 1985 med de samme spørsmålene om religiøsitet. Professor Ottar Hellevik er den faglige hovedansvarlige for undersøkelsen, og har gjort noen interessante spesialkjøringer:

Rundt to av ti av landets innbyggere regner seg som personlig kristne. I Vest-Agder er det fire av ti. I fylker som Hedmark og Nord-Trøndelag er det bare rundt 16 prosent personlig kristne. Det er bare i Agderfylkene at mer enn hver tiende innbygger går 10 ganger eller mer til gudstjeneste i året.

I Hedmark og flere av de nordligste fylkene er det bare 2-3 prosent som viser så stor religiøs interesse. Tidligere kunne man regne Sørlandet og Vestlandet som et slags religiøst fellesområde, slik er det ikke lenger: Sørlandet er alene om å skille seg ut.

Og den religiøse interessen blant egdene stopper ikke der. Mange er medlemmer i kirkesamfunn som ikke er del av Statskirken, og det gjenspeiler seg i hvor mange som deltar i religiøs møtevirksomhet utenfor kirken.

20 prosent av vestegdene går 10 ganger eller oftere på slike møter i året, i tillegg kommer 6 prosent som går 4-9 ganger. Igjen er austegdene noe mindre flittige, men langt flittigere enn i resten av landet. Motsatt er det under 2 prosent av Hedmarkingene som går 10 ganger eller mer på slike møter, og stort flere er det ikke i mange av de nordligste fylkene.

Klare sammenfall…

Får vi så styrket bibelbeltehypotesen? Svekkes likestillingen med økt religiøsitet? Og omvendt?

Vår metode er enkel: Vi har plukket ut de fylkene som har skåret henholdsvis høyt og lavt på likestillingsindeksen de siste fem årene, og ser om de skårer klart (signifikant) over eller under gjennomsnittet på spørsmålet om man regner seg som personlig kristen.

Fylkene med motsatte fortegn vil styrke hypotesen, mens like fortegn vil svekke. Vi har valgt spørsmålet om man er personlig kristen som den beste indikatoren på om det er utbredt religiøsitet og kristentro i fylket.

Hyppig kirkegang og bedehusdeltakelse viser bare aktiviteten til en mindre gruppe, mens noen andre spørsmål, blant annet om man tror det finnes en Gud, blir for upresise.

Det siste spørsmålet har i utgangspunktet den fordelen at det favner videre enn bare kristentro, men det favner samtidig så vidt at det ser ut til å omfatte selv de mest vage formene for tro på at ”det er noe mer mellom himmel og jord” enn vi kan fatte. 

Tabell 1 Fylker med høy (+) og lav (-) skår på likestillingsindeksen og deres skår på spørsmålet om de er personlig kristne.

Av de seks fylkene som skårer høyt på likestillingsindeksen, er det fire som skårer lavt på religiøsitet, og som altså styrker vår hypotese. Oslo skårer høyt på likestilling, men gjennomsnittlig på religiøsitet. Bare Finnmark ”ødelegger” bildet.

Motsatt er tendensen enda tydeligere. Blant de fem fylkene som er gjennomgående svakest på likestilling, er det fire som skårer høyt på religiøsitet.

Agderfylkene er de som klarest ”føyer seg inn i mønsteret” ved å være de som skårer suverent høyest på religiøsitet og systematisk befinner seg blant de to-tre svakeste på likestilling. Østfold verken svekker eller styrker hypotesen, slik vi så med Oslo.

…unntatt i Finnmark

Finnmark er altså det store unntaket. Det er da også et fylke som kan sette grå hår i hodet på en likestillings-statistiker. De høytskårende kommunene nordpå har lenge opptatt dem som har arbeidet med indeksen.

Noen av kommunene har skapt undring over indeksens validitet; hva er det egentlig den måler? Kort sagt er det nok enkelte av kommunene som kommer godt ut fordi kvinnenes situasjon framstår som sterk relativt til menn når mennenes utdanning og inntekter er så svake (Kjeldstad og Kristiansen 2001).

Dette gjelder for en betydelig andel av de nordlige kommunene med liten og synkende befolkning, mange sysselsatte i primærnæringene og til dels høye uføreandeler. Den nordlige landsdelen er også mindre homogen hva angår likestilling: Flere nordlige kommuner befinner seg blant de svakeste på indeksen. I noen tilfeller er kanskje fylke et for grovt målenivå.

Noen forbehold for Oslo

Oslo har landets største innvandrerbefolkning målt både i absolutt antall og som andel av totalbefolkningen. I denne befolkningen vil man finne undergrupper med særlig lav sysselsetting og utdanning blant kvinner.

I noen grupper vil man også finne en høy religiøs tilslutning. Blant noen innvandrere vil man finne høy oppslutning om kristentroen, mens andre vil være muslimer. Hvis man antar at religiøsitet generelt, og ikke bare kristentro, kan gi svak likestilling, kan dette gi noen spesielle utslag for denne kommunen og fylket.

Dette kan også være en årsak til at Drammen, med en høy ikke-vestlig innvandrerbefolkning, kommer svakest ut blant storbyene. 

Referanser

Kjeldstad, Randi og Jan Erik Kristiansen: Constructing a regional gender equality index: Reflections on a first experience with Norwegian Data. Statistical Journal of the United Nations ECE 18 (2001), side 41-49.