Karoline, Inga, Kristin og Nora er alle født i det 20. århundret. Karoline var først ute og kom til verden ved starten av århundret.

Datteren Inga, nummer seks i barneflokken på ni, så dagens lys rett  før andre verdenskrig og hun fødte så sin eldste datter Kristin midt på sekstitallet. Like før århundret var over, kom Nora, det foreløpig siste leddet i rekken.

De fire kvinnene er knyttet sammen både gjennom slektsbånd og gjennom det samfunnet de har vokst opp i. Men måten de reiser på og ikke minst hvor de reiser har endret seg dramatisk.

Fra kort til langt

Karoline vokste opp på Mosterhavn, og verken kunne eller ville reise noe særlig. Med ni barn og en mann som var styrmann, var det kun tid til en kopp kaffe på trappa mellom slagene i hjemmet, eller en kort badetur i nærområdet dersom været tillot det.

Å skulle reise bort i feriene var for Karoline en nokså merkelig idé. Da hun på sine eldre dager endelig ble med ferierende slektninger på en kort biltur, var hun mest opptatt av å ikke bli sett. Tanken på å bli tatt på fersk gjerning ute i bygda uten å ha noe ærend var ikke fristende, særlig fordi alle visste at de hadde besøk og at hun derfor burde være hjemme og stelle i stand. Turen ble derfor svært kort. Karolines verden var altså stort sett avgrenset til øya hun vokste opp på.

En generasjon senere hadde verden blitt større. Inga flyttet til Oslo. Med mer fritid og etter hvert egen bil, kunne hun dra med familien på sommerferie dit hun vokste opp eller på påsketur i fjellområdene i Sør-Norge.

Egen bil gjorde dessuten at de var friere til å bosette seg der de ville, i stedet for å bo nær arbeidsstedet slik tidligere generasjoner hadde vært tvunget til. Ingas verden omfattet derfor hele Norge.

Uoversiktelig og global

Kristins verden ble Europa. Sammen med en venninne, ryggsekk og Interrailbillett reiste hun i ung alder til Syd-Europa og tilbake igjen. Dette var ikke Kristin alene om. Norsk ungdom med ryggsekk ble et vanlig syn på europeiske jernbanestasjoner på denne tiden. Ingen månelanding akkurat, men likevel uendelig fjernt fra Karolines verden bare to generasjoner tidligere.

I Noras verden er ryggsekken fremdeles med. Jernbanestasjonene er imidlertid byttet ut med flyterminaler, og de europeiske byene er forlatt til fordel for Singapore, Sydney og Suva. Bilen og flyet har fjernet de hensyn man måtte ta den gang man forflyttet seg med muskelkraft.

Nora vil derfor komme til å bosette seg, skaffe seg jobb, handle og besøke familie og venner uten å måtte tenke noe særlig over avstander som noe annet enn et svakt irritasjonselement som lett kan overvinnes. Noras verden er med andre ord preget av stor evne til, og ønske om, forflytning. Dette innebærer at Noras verden er blitt både større og mindre på en gang.

Av disse fire kvinnene er det kanskje Inga som har den mest spennende historien å fortelle. Hun ble født inn i Karolines oversiktlige og stedsbundne verden og lever nå i beste velgående i Noras uoversiktlige og globale verden.

Hun har opplevd den kriblende spenningen på båtturen fra Mosterhavn til Haugesund, men også, som sine barn og barnebarn, den kanskje like kriblende spenningen av å fly tusenvis av kilometer mellom ulike kontinenter. Sentralt i Ingas historie er dermed utviklingen av transportmidlene og den infrastrukturen som møysommelig er bygget opp gjennom hele forrige århundre.

Globetrottere før og nå

La meg imidlertid for ordens skyld minne om at det også på Karolines tid, og også lenge før den tid, har eksistert mennesker som reiste både langt og lenge. Den danske forfatteren Carsten Jensen skriver om ekte globetrottere i Norden allerede for mange hundre år siden.

De unge sjømennene i Jensens’ danske småby Marstal seilte på Newfoundlands lunefulle klippekyster, hentet last fra Samoas plantasjer, besøkte Tasmanias lysskye barer og frøs seg gjennom Russ-lands nordlige havområder. På et vis var sjømennenes verden identisk med Noras verden. Men det umenneskelige sliter Jensen beretter om på disse reisene, får vi imidlertid håpe Nora blir spart for.

Likevel brakte det forrige århundre med seg noe vesentlig nytt. For det første begynte stadig flere å reise, og ikke bare for å skaffe seg et levebrød, men også for å feriere.

For det andre ble de motoriserte transportmidlene stadig mer utbredte – og da særlig bilen og flyet (vi skal heller ikke glemme lastebilene som daglig frakter til oss det meste av det vi trenger).

For det tredje ble det etter hvert mer og mer klart at denne utviklingen også førte til store og alvorlige negative konsekvenser for miljøet, og det oppsto dermed et påtrengende behov for å rette opp i disse.

Reising underrapporteres

Historien til Karoline og hennes etterkommere er ikke unik. Snarere er denne historien typisk for nordmenn i denne perioden. I så måte er nordmennene en del av en global trend: Ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling økte motorisert transport av personer og varer i verden med en faktor hundre i løpet av forrige århundre.

Til sammenlikning økte befolkningen med en faktor fire i samme periode. I Norge kan vi ikke vise til en like kraftig befolkningsvekst. Økningen i transport faller derimot godt sammen med vår egen.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har registrert nordmenns årlige reiselengde siden 1946. Før den tid finnes det lite data om hvordan og hvor mye vi reiste. Dataene til SSB inkluderer heller ikke reiser som nordmenn gjør til og i utlandet, verken med fly eller båt.

Tatt i betraktning den voldsomme økningen i flyreiser til eksotiske reisemål som Asia, Afrika og Amerika, betyr det at tallene til SSB underrapporterer vår reiseiver.

Fra fem hundre meter til fem mil 

Tar vi utgangspunkt i SSBs tall, finner frem noen historiske tall fra perioden før 1946 og dessuten legger til flyreisene og fergereiser til utlandet, ser vi med all tydelighet at vi er blitt et farende folk.

Daglig reiselengde med motoriserte transportmidler for Ola Nordmann har økt fra 500 meter til over 5 mil på hundre år. Og det kommer neppe til å stoppe her. I Nasjonal Transportplan for årene 2006–2015 forventes det en årlig vekst på 0,8 prosent frem mot 2020. I så fall vil vi om noen tiår nærme oss det nivået amerikanerne ligger på i dag: over 7 mil per dag.

Det er imidlertid verdt å merke seg at selv om flere nå reiser med fly og vi fortsatt kjører mer bil, er den samlede veksten i reiselengde svakere nå enn den var i perioden 1960-90.

Betyr dette at vi er i ferd med å nærme oss et metningspunkt, der vi verken har tid, lyst eller ork til å reise stadig mer? Er det grunn til å tro at kurven etter hvert vil peke nedover, når vi en dag har rast, eller rettere sagt reist, fra oss?

Så kanskje velger Noras etterkommer å bli bufast, slik Karoline var det. Eller kommer de til å ta den amerikanske komponisten Bart Howard på ordet i hans udødelige melodi fra 1954: “Fly me to the moon. Let me sing among those stars. Let me see what spring is like, on Jupiter and Mars”?

Referanse:

Erling Holden, Kristin Linnerud og Holger Schlaupitz (2009): Transport og miljø. Tapir Akademisk forlag.